Redigerer Utløe (avsnitt)

== Historikk ==
[[Fil:Midtløa Kvæstad.jpg|thumb|Lafta utløe i Suldal i Rogaland]]
Utløene spilte en viktig rolle i det førindustrielle jordbruket. Innmarka ble hovedsakelig brukt til korn og poteter, og husdyra beitet i utmarka. I utmarka sanket en også det meste av vinterfôret, både gras og lauv.  Arbeidet i slåttemarka var en viktig del av gårdsdriften, og eiendomsforholdene til de ulike slåttene var vanligvis nøye regulert.  Slåttene kunne være engslåtter, myrslåtter eller skogsslåtter.

Utløene ble plassert ved slåttemark som lå så uveisomt til at høyet ikke kunne taes direkte inn i løa hjemme på gården. Vanligvis ble graset slått med [[ljå]] og tørket flatt på bakken eller på en [[hesje]]. 

Både menn og kvinner kunne være med i arbeidet, mennene med å slå, kvinnene med å ''rakste'' eller rake høyet. Etter tørking kunne høyet bli lagt inn i ei utløe eller lagret under åpen himmel i en stakk.

Frakt av tørt høy på sommerstid var vanligvis alt for tungvint, og frakten ble utført på vinterføre. Dette var et viktig og tidkrevende arbeid. Transporten kunne bli utført på svært mange forskjellige måter. 
Ofte ble hest og slede brukt, dragslede eller meieslede.  I nedoverbakke kunne en bruke en ''reist'', en ring laget av bjørkegreiner eller jern, festet under sleden for å bremse.  
Var terrenget for ulendt, måtte en greie seg med håndemakt og kjelke.  Var det bratt, kunne en også lage høyballer med nett eller kvister rundt og trille disse.<ref name=RH/> 
Arbeidet vinterstid var ikke ufarlig, og fortellinger om dødsulykker er ikke uvanlig.  Men arbeidet kunne også være trivelig i godt vær: Fra Nordmøre er det eksempel på at en kjørte både 30 og 50 hester og karer i følge for å få høyet hjem fra fjellet.<ref name=MR2>{{Kilde bok|forfatter=Jon Tvinnereim|utgivelsesår=1992|tittel=Fylkeshistorie for Møre og Romsdal|utgivelsessted=Oslo|forlag=Det Norske Samlaget|bind=2|side=55f| isbn=82-521-3804-7}}</ref> Ved kysten ble høyet noen steder ført hjem i båt.

Lauv, kvist og greiner kunne være viktig tillegsfõr om vinteren, spesielt dersom høyslåtten sviktet. Greiner med lauv ble samlet i ''(lauv)kjerv'', det vil si bunter med et [[vidje]]bånd rundt midten.<ref name=PGJ10>[[#PGJ|: P. Gjæver: ''Vestnorske utløer...'']] s.10</ref> På en middels gård kunne det brukes 4-6000 kjerv.<ref name=DHS1>{{kilde www |url=http://www.dhs.museum.no/bilde/kjerv-og-lauvrauk |tittel=Kjerv og lauvrauk |utgiver=De Heibergske Samlinger |besøksdato=2020-11-02 |arkiv-dato=2020-12-07 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20201207094012/http://www.dhs.museum.no/bilde/kjerv-og-lauvrauk |url-status=yes }}</ref> De fleste lauvtresortene kunne brukes til fôr, og også furu og einer kunne brukes.<ref name=HSF1>{{kilde www|url=http://kulturlandskapsnettverk.museum.no/sites/kulturlandskap.museum.no/files/vedlegg/3/lauvingsrapport_0.pdf |tittel=Bruk av lauv og lauvtrefôr i Norge |utgiver=Høgskolen i Sogn og Fjordane |besøksdato=2020-11-02}}</ref>  Alm, ask, osp, rogn og selje ble betraktet som de beste sortene, ofte gitt til kyrne.  Bjørk, eik, hassel, hegg, lind og or ble gitt til sauene.  Lauvkjerrene kunne bli lagret ute i [[stakk (landbruk)|lauvrauk]] eller i egne uteløer, for så å bli fraktet hjem vinterstid.  Det var viktig at lauvet ikke myglet og heller ikke ble for tørt, slik at bladene falt av under transporten.

Fôret fra utmarka var ikke bare en tilleggsressurs, men var mange steder bestemmende for gårdsdriften. Mengden av beite og fõr regulerte størrelsen på buskapen på gården, og mengden av gjødsel fra dyra var viktig for hvor mye åker en kunne dyrke.<ref name=RH/>

I skogsfattige områder var bruk av torv til brensel svært vanlig, og egne [[torvhus|torvløer]] ble brukte til å oppbevare torv som var spadd opp av myra.  Torvløene ble ofte satt opp der som torva ble tatt opp. Ved kysten ble torv ofte hentet på øyene og ble fraktet hjem i båt, for så å bli oppbevart i torvløer plassert nær sjøhusene.<ref name=PGJ11>[[#PGJ|: P. Gjæver: ''Vestnordske utløer...'']] s.11</ref>

Med innføring av kunstgjødsel og elektrisitet samt mekanisert jordbruk forsvant mye av behovet for løene i utmarka.  Både utmarksslått og lauving forsvant gradvis i starten av 1900-tallet, selv om begge deler kunne forekomme enkelte steder fram til 1940 og 1950.  I kyststrøk på Vestlandet var det vanlig å spa torv helt fram til etter andre verdenskrig.  I 1943 ble det produsert 2,3 millioner kubikkmeter torv i Norge, mens i 1950 var produksjonen falt til 1,2 millioner kubikkmeter.<ref name=FB>{{Kilde bok| redaktør=Chr. A.R. Christensen, Jon Lid| utgivelsesår=1951| tittel=Familieboka| utgivelsessted=Oslo| forlag=H. Aschehoug & Co| bind = VI| side=253| isbn=}}</ref>