Redigerer Urslavisk (avsnitt)

==Opphav==
[[Fil:Slavic distribution origin.png|thumb|250px|Historisk fordeling av de slaviske språkene. Det store fargelagte området er Praha-Penkov-Kolotsjin-komplekset av kulturer på 500- og 600-tallet, som sannsynligvis samsvarer med spredningen av slavisktalende stammer. Det lille fargelagte området viser kjerneområdet for slaviske elvenavn (etter [[EIEC]] s. 523 ff.)]]
Urslavisk gjennomgikk et [[urbaltoslavisk]] stadium, da det utviklet flere leksikale, fonologiske og morfologiske [[isogloss]]er med dagens [[baltiske språk]], som er de slaviske språkenes nærmeste levende indoeuropeiske slektninger. Et baltoslavisk språkkontinuum utviklet seg i tre forskjellige [[genetisk forhold (lingvistikk)|genetiske]] undergrupper: østbaltisk, vestbaltisk og en dialekt som kom forut for urslavisk. Basert på arkeologiske og [[glottokronologi]]ske kriterier antas det at de urslavisk-talende brøt ut fra det språklige fellesskapet med de andre to gruppene en eller annen gang mellom 1500 og 1000 f.Kr.<ref>Sammenlign Novotná og Blažek (2007) med referanser. «Klassisk glottokronologi» utført av den tsjekkiske slavisten M. Čejka i 1974 daterer det baltoslaviske bruddet til 910±340 f.Kr. I 1994 daterte Sergej Starotsin det til 1210 f.Kr., og en «rekalibrert glottokronologi» utført av Novotná og Blažek daterer det til 1400–1340 f.Kr. Dette stemmer overens med Trziniec-Komarov-kulturen, som strakte seg fra Schlesien til det sentrale Ukraina, og dateres til perioden 1500–1200 f.Kr.</ref>

De urslavisk-talendes opprinnelige hjemland er noe kontroversielt. De eldste gjenkjennelige [[slaviske språk|slaviske]] [[hydronym]]ene (elvenavn) finnes i det nordre og vestlige [[Ukraina]] og i det sydlige [[Belarus]] (se kartet). Dette stemmer godt overens med det faktum at det nedarvede fellesslaviske ordforrådet ikke omfatter detaljert terminologi for naturlige fenomener som forekommer i fjellene eller på steppen, heller ikke for havet, kysten kystfloraen  og -faunanen eller saltvannsfisker. På den annen side omfatter det et velutviklet ordforråd for vannansamlinger (sjøer, elver, sumper) og skoger (løvskog og barskog) i innlandet, samt for trær, planter, dyr, fisk og fugler man finner i den tempererte skogsonen.

Det «egentlige» urslavisk kan rekonstrueres for et tidspunkt omkring 600 e.Kr. Fra et [[typologi]]sk synspunkt var dette språket fortsatt meget likt de baltiske språkene. På denne tiden antas det at urlavisk var temmelig ensartet, ettersom [[onomastikk|onomastiske]] vitnesbyrd og slaviske lånord i andre språk ikke viser noen påviselige regionale forskjeller i 400- og 500-tallets slavisk. Senere, i løpet av den såkalte ''fellesslaviske'' perioden, kom det nydannelser, og enkelte av disse påvirket ikke visse perifere dialekter (for eksempel utviser ikke den [[gammelnovgorodisk dialekt]]en den [[Urslavisk#Progressiv palatalisering|andre palatalisering av velarer]], som alle de andre slaviske dialektene gjorde). Språklig differensiering tiltok fordi de slaviske folkene spredte seg over et stort område, men fellesslaviske lydendringer forekom ennå gjennom minst fire eller fem århundrer. Senere folkevandringer av uralisk- og romansktalende folk dannet geografiske skiller mellom de slaviske dialektene. Den fellesslaviske «lov» som vanligvis angis som den siste er [[Havlíks lov|tapet av svak jer]], som fant sted en gang mellom 900- og 1200-tallet, og da heller ikke fullstendig i enkelte slaviske dialekter. Skrevne dokumenter fra 800-, 900- og 1000-tallet utviser enkelte lokale egenheter. For eksempel er [[Freising-håndskriftene]] skrevet i en dialekt som inneholder fonetiske og leksikalske elementer som er særegne for slovenske dialekter (for eksempel [[rotasisme]], ordet ''krilatec'').

I andre halvdel av [[800-tallet]] ble dialekten som ble talt nord for [[Thessaloniki]], i det [[Makedonia (landskap)|makedonske]] opplandet, grunnlaget for det første skrevne slaviske språket. Dette ble dannet av brødrene [[Kyrillos og Methodios]], som oversatte deler av Bibelen og andre kirkelig bøker. Språket de nedtegnet er kjent under navnet [[gammelkirkeslavisk]]. Gammelkirkeslavisk er ikke identisk med urslavisk, ettersom det ble nedtegnet minst to hundre år etter at urslavisk begynte å brytes opp, og det utviser særegenheter som tydelig skiller det fra urslavisk. Likevel er det fortsatt ganske likt, og at gammelkirkeslavisk og andre slaviske dialekter var [[innbyrdes forståelige språk]] på denne tiden bevises av Kyrillos' og Methodios' misjonsreise til [[Stor-Moravia]] og [[Pannonia]]. Den tidlige [[sørslaviske språk|sydslaviske]] dialekten de brukte i sine oversettelser var åpenbart forståelig for lokalbefolkningen, som talte en tidlig [[vestslaviske språk|vestslavisk]] dialekt.