Redigerer Ulm-felttoget (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:Strategic Situation of Europe 1805.jpg|mini|alt=Kartskisse som viser de franske styrkenes konsentrasjon i Vest-Europa. De østerrikske styrkene er samlet i Sentraleuropa og de russiske styrkene er på vei vestover fra Øst-Europa.|Den strategiske situasjonen i Europa i 1805 før Ulm-felttoget {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

Siden 1792 hadde mange europeiske land vært innblandet i [[revolusjonskrigene]]. Etter fem år med krig gikk [[den første franske republikk]] seirende ut av [[den første koalisjonskrigen]] i 1797. [[Den andre koalisjonskrigen|Den andre koalisjonen]] mot det revolusjonære Frankrike ble etablert i 1798, men led også nederlag og ble oppløst i 1801. [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland]] var den eneste gjenværende motstander for det nye franske konsulatet under førstekonsulen [[Napoléon Bonaparte]].

I mars 1802 ble Frankrike og Storbritannia enige om å avslutte fiendtlighetene ved [[fredstraktaten i Amiens]], og for første gang på ti år var det fred i hele Europa. Det var mange problemer mellom de to landene, og det var vanskelig å gjennomføre fredsavtalen. Storbritannia var negativ til å overgi alle erobrede kolonier etter 1793, og i Frankrike var det harme over at britene ikke hadde forlatt [[Malta]].<ref name="amiens">David Chandler, ''The Campaigns of Napoleon''. s. 304</ref> Den spente situasjonen forsterket seg da Napoléon sendte en ekspedisjonsstyrke for å slå ned [[Den haitiske revolusjon|opprøret på Haiti]].<ref name="force">Chandler s. 320</ref> I mai 1803 erklærte Storbritannia krig mot Frankrike.

=== Den tredje koalisjonen ===
I desember 1804 ble [[den tredje koalisjonen]] dannet gjennom en avtale mellom Storbritannia og Sverige. Den britiske statsministeren [[William Pitt den yngre|Pitt]] drev i 1804 og 1805 intenst diplomati for å etablere en ny allianse mot Frankrike. Gjensidig mistenksomhet mellom britene og russerne ble redusert ved flere uheldige politiske utspill fra Frankrike, og i april 1805 undertegnet de to landene en alliansetraktat.<ref name="suspicion&mistakes">Chandler s. 328. [[Østersjøen]] ble dominert av Russland, noe Storbritannia mislikte siden området hadde viktige varer som tømmer, tjære og hamp, alt nødvendig for det britiske imperiet. Storbritannia støttet også [[Det osmanske rike]] overfor russiske fremstøt mot [[Middelhavet]]. Frankrike fortsatte samtidig politiske endringer i Tyskland uten å konsultere Russland og Napoléons annektering av Po-dalen i [[Italia]] undergravde forholdet mellom de to landene.</ref> Etter flere nederlag mot Frankrike og opptatt av å få revansje,<ref name="keen">Frankrike hadde slått Østerrike i både den første og den andre koalisjonskrigen, hhv. (1792–1797) og (1798–1801)</ref> sluttet Østerrike seg også til koalisjonen noen få måneder etter.<ref name="revenge">Chandler s. 331</ref>

=== Franske militære forberedelser ===
Før den tredje koalisjonen ble etablert, hadde Napoléon samlet styrker i seks militærleirer ved [[Boulogne-sur-Mer|Boulogne]] for å forberede en [[invasjon]] av [[De britiske øyer]]. Selv om invasjonen ble avlyst fikk de franske troppene trening for alle tenkelige militære operasjoner. Napoléon besøkte styrken jevnlig og avholdt storslagne parader for å opprettholde moralen.<ref name="morale">Chandler s. 323</ref>

Soldatene i Boulogne dannet kjernen i det Napoléon senere kalte [[La grande armée]]. I begynnelsen hadde denne franske arméen rundt 200&nbsp;000 mann inndelt i syv [[Korps (forband)|korps]]. Det var store enheter, hver med 36–40 kanoner, og de var i stand til uavhengige operasjoner inntil andre korps ankom.<ref name="Chandler 332">Chandler s. 332</ref> Uavhengig av disse styrkene dannet Napoléon en [[kavaleri]]styrke bestående av 22&nbsp;000 mann inndelt i to [[Divisjon (forband)|divisjoner]] med [[kyrassér]], fire divisjoner med [[dragon]]er og to divisjoner med dragoner og lett kavaleri, støttet av 24 kanoner.<ref name="Chandler 332" /> I 1805 hadde La Grande Armée vokst til en styrke på 350&nbsp;000 soldater,<ref name="grown">Chandler s. 333</ref> vel utstyrt, trent og ledet av kompetente offiserer hvor nesten alle, fra [[sersjant]]er til [[marskalk]]er hadde erfaring fra de nylig avsluttede revolusjonære krigene.

=== Østerrikske militære forberedelser ===
I Østerrike hadde keiserens bror, Erkehertug Karl, innledet reformer i hæren i 1801 ved å ta makt fra Hofkriegsrat, det militær-politiske rådet som til da hadde vært ansvarlig for det østerrikske forsvaret.<ref name="hofkriegsrat">Todd Fisher & Gregory Fremont-Barnes, ''The Napoleonic Wars: The Rise and Fall of an Empire.'' s. 31</ref> Karl var Østerrikes beste general,<ref name="best">Andrew Uffindell, ''Great Generals of the Napoleonic Wars.'' s. 155</ref> men han var upopulær ved hoffet og mistet mye innflytelse da Østerrike, mot hans råd, bestemte seg for å erklære krig mot Frankrike.

Karl Mack ble den nye øverstkommanderende for Østerrikes armé. Rett før krigen brøt ut innførte han reformer hvor ett [[regiment]] skulle bestå av fire [[bataljon]]er, hver med fire [[kompani]]er, i stedet for tre bataljoner med seks kompanier hver. Endringen kom uten noen trening av offiserene og enhetene ble derfor ledet av offiserer uten nødvendige taktiske øvelser i å kommandere sine enheter.<ref name="Fisher Fremont-Barnes 32">Todd Fisher & Gregory Fremont-Barnes, ''The Napoleonic Wars: The Rise and Fall of an Empire.'' s. 32</ref> Østerrikske kavaleristyrker ble ansett som de beste i Europa, men avgivelsen av mange kavalerienheter til infanteriformasjoner ga ikke den slagkraften som de mer konsentrerte franske kavaleristyrkene hadde.<ref name="Fisher Fremont-Barnes 32" />