Redigerer Uighurer (avsnitt)

== Historie ==
Xinjiang, eller «Det nye territoriet», var et forvisningssted for brysomme kinesere allerede i [[Han-dynastiet]] – under den brutale «Første keiser» [[Qin Shihuang]] (259- 210 f. Kr.). 

Sammen med de såkalte [[Gokturkere|kokturkene]] (også kalt gokturkere) var uighurene en av de største og mest utholdende av de [[turkotatarisk]]-talende folkene i Sentral-Asia. De bestod som en stammeføderasjon regjert av [[Juan Juan]]-konføderasjonen fra 460 til 545, og deretter av [[heftalittene]] fra 541 til 565, før de ble gjort til en del av det [[gokturkere|kokturkiske]] [[Khanat|khaganat]]. I kinesiske kilder ble de omtalt kjent som '''Huíhé''' og '''Huihu'''. På 700-tallet, da de fortrengte gokturkene, opprettet de et eget khanat. Det kinesiske ''Huihu'' er bakgrunnen for betegnelsen ''Huihui'' som kinesere bruker for muslimer. Det ligger også til grunn for nasjonalitetsnavnet [[Huikinesere|Hui]], som brukes om en kinesisktalende muslimsk folkegruppe i Kina.

Khaganatet deres strakk seg fra [[Kaspihavet]] til [[Mandsjuria]] og bestod fra 745 til 840, da [[kirgisere|kirgiserne]] etablerte seg med styrke. Resultatet ble at uighurske stammegrupper forflyttet seg til en rekke nye områder, som til [[Xinjiang]] og [[Gansu]], og ut på de sentralasiatiske steppene. I [[Jungaria]] og i [[Tarimbekkenet]] opprettet de kongedømmet Idiqut, som vedvarte til 1209, da det underkastet seg [[Mongoler|mongolene]] under [[Djengis Khan]].
[[Fil:Khotan-mercado-chicos-d01.jpg|thumb|300px|Uighurer på søndagsmarked i [[Khotan]]]]

Turkotatarer i det vestlige [[Tarimbekkenet]] begynte å konvertere til [[Islam]] på 900-tallet, men de fleste uighurene i [[Besh Balik]]- og [[Turfan]]-områdene konverterte ikke før på 1400-tallet da [[Jarkand]]khanatet, en mongolsk etterfølgerstat i det vestlige Tarim, ekspanderte inn i deres områder. Fra da av begynte forfedrene til de moderne uighurer å skulle kalle seg selv uighurer, men identifiserte seg som «[[turki]]» eller «[[musulman]]er».

Før de konverterte til islam, var det blant uighurene både [[manikeisme|manikeere]], [[buddhisme|buddhister]] og til og med noen [[Østens kirke|assyriske kristne]]. Genetisk og kulturelt nedstammer de moderne uighurer til dels fra nomadiske turkomanske stammer, fra de mange [[iransk]]talende grupper – som [[sakaer]] og [[sogdianere]] som tidligere hadde bosatt seg i oasebyene i [[Tarimbekkenet]], og de [[Centum-satem-isoglossen|kentum]]-indoeuropeisktalende [[Tokharere|tokharerne]]. Fremdeles kan man komme over uighurer med lys hud og lyst hår.

En mindre gruppe uighurer dro også til det som i dag er [[Gansu]]-provinsen i Kina, der de konverterte fra  [[manikeisme]]n til [[tibetansk buddhisme]]. I motsetning til sine folkefrender lenger vest konverterte de ikke senere til [[islam]]. De utgjør med dette et uvanlig element blant de turkotatariske folk. Deres etterkommer bor der den dag i dag, og er kjent som [[yugurer]] (omkring 10000 mennesker).

Den svenske oppdagelsesreisende [[Sven Hedin]] reiste mye i Øst-Turkestan blant uighurene i begynnelsen av 1900-tallet, og hadde et spesielt nært forhold til dette folkeslaget.<ref name="Kronikk">[[Torbjørn Færøvik]]: «Kinas små folkegrupper roper på selvstyre», kronikk i [http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article905691.ece Aftenposten] 5. november 2004.</ref>