Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

== Forhistorie ==
=== Utgangssituasjonen i Weimarrepublikken ===
Nederlaget i [[første verdenskrig]] og den herav følgende Versaillestraktaten styrte fullstendig tankegangen i [[Reichswehr]]. De pålagte drastiske nedskjæringene ble ikke godtatt av politikerne og størsteparten av befolkningen, så den traktatmessige fastlagte hæren på {{formatnum:100000}} mann i syv infanteridivisjoner ble av hærledelsen ansett for å være en overgangsløsning og for å være grunnlag for en større hær som ikke var underlagt traktatmessige begrensninger.<ref>Rainer Wohlfeil u. Edgar Graf von Matuschka: ''Reichswehr und Republik (1918–1933).'' Bernard&nbsp;& Graefe 1970, ISBN 3-7637-0304-7, s.&nbsp;207ff.</ref> For at nå dette målet var ledelsen av Reichswehr villig til å overtrede betingelsene i Versaillestraktaten og anvende illegale midler – fortrinnsvis ved utrustning av såkalte [[innbyggervern]] med militært utstyr, tillatelse av De sorte riksvern ([[Schwarze Reichswehr]]) og militært samarbeid med [[Sovjetunionen]] ([[Rapalloavtalen]]) for å tilegne seg grunnleggende taktisk og teknisk kunnskap. Frem til starten av [[1930-årene]] forble omfanget og den militære verdien av disse tiltakene, såvel personelt som materielt, forholdsvis liten.<ref>Wohlfeil/Matuschka: ''Reichswehr und Republik.'' s.&nbsp;218ff.</ref>

==== Første opprustningsprogram ====
[[Fil:Reichskanzler Wilhelm Marx.jpg|thumb|upright|Rikskansler [[Wilhelm Marx|Marx]] godkjente finansieringen av den hemmelige opprustningen.]]
Avskjedigelsen av [[Hans von Seeckt]] som sjef for hæren i oktober [[1926]] og den langsomme erkjennelsen i hærledelsen av at kun et samarbeid med lovgivningsmakten kunne gi politisk ryggdekning av den ønskede opprustningen, betydde et skifte i forholdet mellom Reichswehr og den av hæren skeptisk betraktede riksregjeringen.<ref>Det snakkes om en "sensationellen Wende" i Müller/Volkmanns bok ''Die Wehrmacht. Mythos und Realität.'' s.&nbsp;79</ref> Dermed meddelte Reichswehrminister [[Otto Geßler|Geßler]] regjeringen i november 1926 at den hittil gjennomførte hemmeligholdelsen overfor statens ledelse ville bli opgitt og at de fremover ville bli informert om de frem til da iverksatte opprustningstiltakene. På grunn av den følgelig aksepterte politiske kontrollen med Reichswehr var regjeringen under rikskansler [[Wilhelm Marx]] og hans sosialdemokratiske etterfølger [[Hermann Müller]] parat til å finansiere de fortsatt hemmeligeholdte rustningstiltakene. Deretter ble det ''Første opprustningsprogrammet'' godkjent av
hærsjefen etter to års forarbeid, og [[18. oktober]] ble det bevilget av regjeringen. Målet for dette programmet, som for første gang samlet hærens alle materielle opprustningsplaner i et femårig program, var å sikre utstyr og ammunisjon til en hær på 16 divisjoner, begrenset lageroppbygging og tiltak til styrkning av industrikapasiteten i tilfelle en mobilisering skulle finne sted. Dette målet skulle nås frem mot [[1932]] og det skulle brukes 350 millioner [[Reichsmark]] fra et hemmelig fond.<ref group="A">Den opprinnelige planen om en 21-divisionshær ble oppgitt av økonomiske årsaker. Brorparten gikk til hæren. Kriegsmarine fikk kun ca. syv millioner RM hvert år. De 350 millioner RM ble bevilget med full understøttelse fra regjeringspartiene via et hemmelig fond i statsregnskapet. Dessuten ble ''Staatssekretärausschuß'' (viseministerutvalget) som kunne godkjenne bevilgninger, grunnlagt. Det bestod av en representant for Riksrevisjonen (Rechnungshof), Reichswehr og finansministeriet. Utvalget var dermed ikke underlagt riksdagens kontroll. Se Hürters bok ''Groener'', s.&nbsp;114f.</ref> Målt i forhold til de samlede bevilgningene til Reichswehr i størrelsesordenen 726,5 millioner RM (=8,6 % av statsbudsjettet) virket de 70 millioner RM som dermed var til rådighet årlig, forholdsvis beskjedne, men det må betraktes som en nyskapelse i den tyske hærs historie at de komplekse forholdene omkring fremstillingen av bestemte former for militært utstyr i et moderne program målrettet ble avstemt etter hverandre i en samlet plan.<ref>Ernst Hansen ''Reichswehr und Industrie. Rüstungswirtschaftliche Zusammenarbeit und wirtschaftliche Mobilmachungsvorbereitungen 1923 - 1932.'' Boldt-Verlag 1978, ISBN 3-7646-1686-5, s.&nbsp;64ff.</ref>

==== Andre opprustningsprogram ====
[[Fil:General Groener.jpg|thumb|upright|Reichswehrminister [[Wilhelm Groener|Groener]] bygget ut hæren innenfor politisk bestemte rammebetingelser.]]
I januar 1928 tiltrådte [[Wilhelm Groener|Groener]] posten som Reichswehrminister og herved kom det mer dynamikk i opprustningsanstrengelsene, ettersom han var en mann med den nødvendige politiske, militære og økonomiske kompetansen.<ref>Som ingen andre forandret Groener Reichswehr. Iflg. Hürter: ''Wilhelm Groener.'' s.&nbsp;355ff.</ref> Med henblikk på en ytterligere utbygging av Reichswehr ble ”Zweite Rüstungsprogramm” ferdiggjort tidlig i [[1932]], og det dannet senere det innledende grunnlaget for opprustningen i [[Det tredje riket]]. Med et budsjett på 484 millioner RM skulle det skapes grunnlag for en hær på 21 divisjoner med utstyr, våpen og ammunisjon og det skulle bygges lagre til seks ukers krig. Det ble for første gang satt av 110 millioner RM til Luftwaffe, som skulle bestå av i alt 150 fly.<ref>78 rekognoseringsfly, 54 jagerfly og 18 bombefly, se Mueller-Hillebrand: ''Das Heer 1933-1945.'' Band I, s.&nbsp;19f.</ref> Under inntrykk av de vanskelige økonomiske forholdene var det en langfristet plan som dekket perioden fra april 1933 til mars 1938. I november ble planen endret, og etter endringen var tanken at det tidlig i 1938 skulle være i alt {{formatnum:570000}} mann med våpen. Da det var snakk om et maksimalt antall rustningstiltak og da det av den grunn også var snakk om et stramt kalkulert program, viste det seg å være ytterst ømfintlig overfor endringene i de økonomiske forholdene som følge av [[Depresjonen]], så Groener ble tvunget til å be om ytterligere 1 milliarder RM fordelt over fem år fra regjeringen.<ref>Müller/Volkmann: ''Die Wehrmacht. Mythos und Realität.'' s.&nbsp;81.</ref> Situasjonen ble mer vanskeliggjort av at noen rustningsvirksomheter forlangte høye priser for på denne måten å redde seg igjennom krigen. Som følge av kravene i Versaillestraktaten var det ikke mange våpenfabrikker og de hadde derfor monopollignende forhold, som for eksempel Borsig eller Simson.<ref>Simson hadde monopol på fremstilling av lette maskingevær, jf. Wolf Gruner: ''Deutsches Reich 1933-1937.'' ISBN 3-486-58480-4, s.&nbsp;372.</ref> Når man ser tilbake på rustningspolitikken i Weimarrepublikken står det klart at en langfristet og omfattende rustningsplanlegging ikke først oppstod ved nazistenes maktovertagelse, men allerede ble grunnlagt ved det første og andre rustningsprogrammet.<ref>Denne lenge undervurderte konstateringen er nevnt i f.eks.: Hürter: ''Wilhelm Groener.'' s.&nbsp;106 <br />Rüdiger vom Bruch og Brigitte Kaderas: „''Wissenschaften und Wissenschaftspolitik: Bestandsaufnahme zu Formationen, Brüchen und Kontinuitäten in Deutschland des 20. Jahrhunderts''.“ Franz-Steiner-Verlag 2002, ISBN 3-515-08111-9'', s.&nbsp;265''</ref>

=== Endring av rustningspolitikken i Det tredje riket ===
Med [[Adolf Hitler]]s maktovertagelse skjedde det en radikal endring av militærpolitikken. Groeners retningslinje, som gikk ut på at det utelukkende var de politiske synspunktene vedrørende oppgavene for et flersidig sikkerhetssystem innenfor rammene av Reichswehr som skulle tilgodeses, ble raskt forlatt til fordel for den tanken som hadde eksistert siden Reichswehrs opprettelse; at militæret skulle ha en fremtredende rolle i samfunnet. Et tegn på militærets nye stilling var det at den nye Reichwehrministeren, general [[Werner von Blomberg]], ble tatt i ed den [[30. januar]] før resten av regjeringen. Særlig sigende var Hitlers tiltredelsestale overfor representantene for Reichswehr [[3. februar]] [[1933]], hvor han straks meddelte at hans politikk alene handlet om å gjenvinne den politiske makten og at forutsetningen fra nå av var en oppbygging av Wehrmacht.<ref>[http://www.ns-archiv.de/krieg/1933/03-02-1933.php Avskrift i NS-Archiv.de] av Liebmann-opptegnelsene.</ref> Opprustningen av Reichwehr, som Hitler betegnet som statens viktigste innretning, fikk høyeste prioritet.

==== Status over opprustningen etter maktovertagelsen ====
[[Fil:Heinkel He 51A-1 JG132 kl96.jpg|thumb|De tre reklameskvadronene fra det kamuflerte Luftwaffe bestod av en håndfull biplaner som denne He 51.]]
Et memorandum til Blomberg fra mars 1933 i anledning av Westerplatte-affæren betegnet den daværende militære situasjonen som «håpløs». Hæren manglet mannskapsreserver, utstyr og frem for alt ammunisjon.<ref>Memorandumet ble utformet av sjefen for hærens ledelse ([[Kurt von Hammerstein-Equord]]) og av sjefen for troppekontoret ([[Wilhelm Adam]]). MGFA: bind 1, s.&nbsp;400.</ref> 
Riktignok kunne det påregnes at det avsluttede forarbeidet til den andre opprustningsplanen snart ville gi synlige resultater, men i mars 1933 var ingen av de mange tiltakene i planen blitt gjennomført. [[Reichsmarine]] rådet ikke engang over de skipene som det var berettiget til ifølge Versaillestraktaten. Innenfor de lette skipsklassene var grensen nesten nådd, men av de tillatte seks [[lommeslagskip]]ene (eufemistisk kalt ''Panzerschiffe''; panserskip) var kun tre i ordre og ingen var ennå ferdiggjort. Det ennå ikke eksisterende Luftwaffe bestod av tre "reklameskvadroner", som kun var utrustet med et mindre antall sivile flymaskiner. På daværende tidspunkt hadde Reichwehr kun i ubetydelig grad overskredet personellrammene i Versaillestraktaten.<ref>Alle tall fra MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;401f.</ref>

==== Utenrikspolitiske faktorer ====
På grunn av den uavklarte utenrikspolitiske situasjonen avholdt rikskansleren seg fra offisielle bekjentgjørelser av konkrete opprustningstiltak, siden man ikke ville risikere militær intervensjon fra [[Frankrike]] eller [[Polen]] og gjerne ville se resultatet av nedrustningskonferansen i [[Genève]]. Hitler var (i motsetning til Blomberg og [[Konstantin von Neurath|Neurath]]) ikke fullstendig avvisende overfor et positivt resultat av konferansen for derved å unngå utenrikspolitisk isolasjon, men det ble ikke til en grunnleggende overenskomst, ettersom de fremlagte kompromissforslagene ikke inneholdt forbedringer i den tyske delegasjonens øyne.<ref>Hitler var frem til det siste tilhenger av en avtale (som han senere allikevel ville endre), da han var klar over sin egen militære svakhet og mente at ''det vil være feil å kreve mer enn vi teknisk og økonomisk rent faktisk kan anskaffe.'' se MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;398</ref> Den [[14. oktober]] [[1933]] erklærte uttreden av [[Folkeforbundet]] og nedrustningskonferansen det endelige bruddet med Groeners kollektive sikkerhetssystem og markerte skiftet til Blombergs foretrukne politikk om å bero på militær styrke alene.