Redigerer Tysklands gjenforening (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Etablering av to tyske stater i 1949 ===
Etter [[andre verdenskrig|annen verdenskrig]] delte okkupasjonsmaktene Tyskland vest for [[Oder–Neisse-linjen|Oder-Neisse-linjen]] i fire okkupasjonssoner, [[Den franske okkupasjonssonen|den franske]], [[Den britiske okkupasjonssonen|den britiske]], [[Den sovjetiske okkupasjonssonen|den sovjetiske]] og [[Den amerikanske okkupasjonssonen|den amerikanske]]. I 1949 ble [[Forbundsrepublikken Tyskland]] etablert i de vestlige sonene ([[Vest-Tyskland]]). I den sovjetiske sonen ble også en ny stat, [[Den tyske demokratiske republikk]] (DDR) også kalt Øst-Tyskland, grunnlagt. De tidligere prøyssiske provinsene øst for Oder-Neisse, [[Pommern]], [[Øst-Preussen]] og [[Vestpreussen]], [[Øvre Schlesien]] og [[Nedre Schlesien]] og det østlige [[Neumark]] i [[Brandenburg]], ble ''de facto'' annektert av [[Folkerepublikken Polen]] og [[Sovjetunionen]].

Byen [[Berlin]] ble også delt i okkupasjonssoner, men lå ellers omsluttet av DDRs territorium. Den vestlige delen av byen ([[Vest-Berlin]]) ble kontrollert av vestmaktene. Representanter for Vest-Berlin møtte i [[Forbundsdagen]] som da lå i Bonn, men hadde ikke stemmerett. 

=== De to tyske statene 1949–1961 ===
[[Fil:Berliner Mauer mit Panzersperren (Liesenstraße-Gartenstraße 1980).jpg|thumb|Berlinmuren 1980{{Byline|Alexander Buschorn}}]]
Vest-Tyskland samarbeidet nært med [[Amerikas forente stater|USA]] og de andre vestmaktene, og ble en [[demokrati]]sk stat med en [[sosial markedsøkonomi]]. Under [[Konrad Adenauer]]s kristeligdemokratiske regjering ble Vest-Tyskland raskt gjenoppbygget, og opplevde stor økonomisk vekst ofte kalt ''[[Wirtschaftswunder]]''. Vest-Tyskland ble medlem av det vestlige forsvarssamarbeidet [[NATO]] i [[1955]], og var sammen med [[Frankrike]], [[Italia]] og [[Benelux]]-landene en av grunnleggerne av det som utviklet seg til å bli [[Den europeiske union]].

Den tyske demokratiske republikk var derimot et [[totalitarisme|totalitært]] [[kommunisme|kommunistisk]] [[diktatur]] styrt av [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]], og i realiteten en sovjetisk [[vasallstat|satellittstat]]. DDR ble medlem av [[Warszawapakten]]. 

Tyskland ble et av de viktigste konfliktområdene under den kalde krigen, siden «[[jernteppet]]» gikk midt gjennom landet. Begge statene opprettholdt et stort forsvar, og grensen mellom dem var den best bevoktede grensen i verden. DDR bygget fra begynnelsen av 1960-årene [[Berlinmuren]] for å forhindre egne borgere i å unnslippe regimet.

=== Tysk-tyske forhold 1961–1989 ===
Forholdet mellom statene var svært fiendtlig, og Vest-Tyskland anerkjente ikke DDR og førte en sanksjonspolitikk mot stater som gjorde det frem til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste av Vest-Tysklands allierte, deriblant Norge, valgte derfor også å anerkjenne Vest-Tyskland som den eneste lovlige tyske staten. Med [[Willy Brandt]]s ''[[Ostpolitik|nye østpolitikk]]'' fant det sted en viss avspenning i forholdet mellom statene, uten at det innebar noen endring av forholdene for innbyggerne i DDR.

I årene mellom 1982 og 1989 ble DDR preget av en stadig mer prekær økonomisk situasjon. Staten var i realiteten bankerott, og både det politiske og det økonomiske systemet hadde i manges øyne spilt fallitt. I denne perioden oppstod flere borgerretts- og menneskerettighetsgrupper som gikk inn for mer politisk frihet. Antallet mennesker som ikke trodde på kommunistenes evne til reform eller på DDRs eksistensberettigelse vokste.

DDRs fall ble også fremskyndet av ytre forhold, spesielt den sovjetiske reformpolitikken ([[glasnost]] og [[perestrojka|perestroika]]) under [[Mikhail Gorbatsjov]]. [[6. juli]] [[1989]] avviste Gorbatsjov å gripe inn militært mot uroligheter i DDR, og SED-regimet som var basert på sovjetisk våpenmakt mistet dermed sin eksistensgaranti.

DDR-regjeringen forsøkte å avverge en tilspissing av situasjonen gjennom å komme folket delvis i møte, f.eks. gjennom nye reisebestemmelser. Disse tiltakene var imidlertid helt utilstrekkelige. Samtidig insisterte regimet på å opprettholde gamle mønstre, og planla en pompøs feiring av 40-årsdagen for DDRs eksistens til tross for de omfattende protestene i hele landet. Så sent som i 1989 sa statsrådsformann [[Erich Honecker]] at Berlinmuren ville stå i hundre år til.