Redigerer Tysk-romersk keiser (avsnitt)

== Tittel ==
[[Fil:Empereur en majesté (musée de l'Oeuvre Notre-Dame, Strasbourg) (36005712991).jpg|thumb|Framstilling av Karl den store på et glassmaleri fra 1100-tallet, Notre-Damekatedralen i Strasbourg, nå i Musée de l'Œuvre Notre-Dame.]]
Fra tiden til [[Konstantin den store]] hadde [[Liste over romerske keisere|de romerske keiserne]], med svært få unntak, tatt på seg en rolle som pådrivere og forsvarere av [[kristendom]]men. Konstantins regjeringstid ( 306–337) etablerte en presedens for den kristne keiserens stilling i kirken. Keisere anså seg ansvarlige overfor [[Gud]] for den åndelige helsen til sine undersåtter, og etter Konstantin hadde de en plikt til å hjelpe kirken med å definere og opprettholde ortodoksi (den rette tro). Keiserens rolle var å håndheve læren, utrydde [[kjetteri]] og opprettholde kirkelig enhet.<ref>Richards, Jeffrey (1979): ''The Popes and the Papacy in the Early Middle Ages, 476–752''. London: Routledge & Kegan Paul; s. 14–15.</ref> Både tittelen og forbindelsen mellom keiser og kirke fortsatte i [[Østromerriket|det østlige romerske riket]] (det bysantinske riket) gjennom middelalderen ([[Keiserriket Nikea|i eksil]] i løpet av 1204–1261). [[Økumenisk konsil|De økumeniske rådene]] på 500- til 800-tallet ble innkalt av [[Liste over østromerske keisere|de østromerske keiserne]].<ref> Richards (1979), s. 16.</ref>

I Vest-Europa bortfalt tittelen som ''keiser i vest'' etter [[Julius Nepos]] død i [[480]], selv om herskerne i de såkalte barbariske kongedømmene i vest fortsatte å anerkjenne den østlige keiserens autoritet i det minste nominelt til langt inn på 600-tallet. Mens gjenerobringen av [[Justinian I den store]] hadde gjenopprettet bysantinsk tilstedeværelse i [[Italia]], eksisterte det religiøse gnisninger med pavedømmet som søkte dominans over kirken i Konstantinopel. Mot slutten av 800-tallet anerkjente pavedømmet fortsatt herskeren i Konstantinopel som den romerske keiseren, selv om den bysantinske militærstøtten i Italia i økende grad hadde avtatt, noe som førte til at pavedømmet så til [[Frankere|frankerne]] for beskyttelse. I 800 skyldte pave [[Leo III]] en stor gjeld til [[Karl den store]], konge av frankerne og konge av Italia, for å sikre hans liv og posisjon. På dette tidspunktet har den østlige keiseren [[Konstantin VI]] blitt avsatt i 797 og erstattet som monark av sin mor, [[Irene av Athen|Irene]].<ref name="Bryce"> Bryce (2010), s. 62–64.</ref>

Under påskuddet av at en kvinne ikke kunne styre imperiet, erklærte pave Leo III tronen ledig og kronet Karl den store til romernes keiser (''Imperator Romanorum''), etterfølgeren til Konstantin VI som romersk keiser, ved å bruke konseptet ''translatio imperii'' («overføring av styre»).<ref name="Bryce"/> På myntene til Karl den store er navnet og tittelen ''Karolus Imperator Augustus''. I dokumenter brukte han ''Imperator Augustus Romanum gubernans Imperium'' («keiser Augustus, styrer Romerriket») og ''serenissimus Augustus a Deo coronatus, magnus pacificus Imperator Romanorum gubernans Imperium'' («mest fyrstelig Augustus kronet av Gud, største fredelig keiser som styrer imperiet til romerne»). Det østlige imperiet ga seg til slutt til å anerkjenne Karl den store og hans etterfølgere som keisere, men da som «frankiske» og «tyske» keisere, og på intet tidspunkt refererte de til dem som romerske, en betegnelse de reserverte for seg selv.<ref>Klewitz, Hans-Walter (1943): «Eduard Eichmann, die Kaiserkrönung im Abendland. Ein Beitrag zur, Geistesgeschichte des Mittelalters, mit besonderer Berücksichtigung des kirchlichen Rechts, der Liturgie und der Kirchenpolitik», ''Zeitschrift der Savigny-Stiftung für Rechtsgeschichte: Kanonistische Abteilung''. '''32''': 509–525. doi:[https://doi.org/10.7767%2Fzrgka.1943.32.1.509 10.7767/zrgka.1943.32.1.509]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:183386465 183386465].</ref>

Tittelen som keiser i Vesten antydet anerkjennelse fra paven. Etter hvert som pavedømmets makt vokste i løpet av middelalderen, kom paver og keisere i konflikt om kirkeadministrasjonen. Den mest kjente og bitre konflikten var [[investiturstriden]], utkjempet på 1000-tallet mellom keiser [[Henrik IV av Det tysk-romerske rike|Henrik IV]] og pave [[Gregor VII]].

[[Fil:Hans Burgkmair d. Ä. 005.jpg|thumb|[[Fredrik III av Det tysk-romerske rike]] var den som regjerte lengst, 19. mars 1452 – 19 august 1493.]]
[[Fil:Francis II, Holy Roman Emperor by Friedrich von Amerling 003.jpg|thumb|right|Franz II var den siste tysk-romerske keiser og gikk av i 1806, og riket gikk i oppløsning. Her avbildet som østerriksk keiser]]

Etter kroningen av Karl den store opprettholdt hans etterfølgere tittelen fram til [[Berengar av Friuli]] døde i 924. Det relativt korte [[interregnum]] mellom 924 og kroningen av [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto den store]] i 962 er blitt forstått som en markering av overgangen fra [[Frankerriket|det frankiske riket]] til ''Det hellige Romerriket'' (det vil si det tysk-romerske rike).<ref>[https://europeanroyalhistory.wordpress.com/2019/09/24/history-of-germany-part-viii-the-imperial-title-and-the-holy-roman-empire/ «History of Germany. Part VIII: The Imperial Title and the Holy Roman Empire»], ''European Royal History''</ref> Under [[det ottonianske dynasti]] falt mye av det tidligere [[Karolingerne|karolingiske riket]] i [[Østfrankerriket]] (området som i stor grad tilsvarer dagens Tyskland) innenfor grensene til Det hellige romerske rike.

Siden 911 hadde de forskjellige tyske fyrstene valgt tyskernes konge blant sine likemann. Kongen av tyskerne ble deretter kronet som keiser i perioden 962–1530 etter presedensen satt av Karl den store. [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] var den siste keiseren som ble kronet av paven, og hans etterfølger, [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand I]], adopterte bare tittelen «keiser-valgt» (engelsk: ''Emperor elect'') i 1558. Den siste tysk-romerske keiser-valgt, [[Frans II av Det tysk-romerske rike|Frans II]], abdiserte i 1806 under [[Napoleonskrigene]] som innebar imperiets endelige oppløsning.

Begrepet ''sacrum'' (dvs «hellig») i forbindelse med det tyske-romerske riket ble først brukt i 1157 under [[Fredrik I av Det tysk-romerske rike|Fredrik Barbarossa]].<ref>Moraw, Peter (1977–1999): ''Heiliges Reich''. Lexikon des Mittelalters. Bind 4. München & Zürich: Artemis. Columns 2025–2028.</ref>

Den hellige romerske keiserens standardbetegnelse var «August keiser av romerne» (''Romanorum Imperator Augustus''). Da Karl den store ble kronet i 800, ble han stilt som «mest fyrstelig Augustus kronet av Gud, største fredelig keiser som styrer imperiet til romerne», og omfattet dermed elementene av «Hellig» og «Romer» i den keiserlige tittelen.<ref> Bryce (1968), s. 530.</ref>

Ordet «romer» var en refleksjon av prinsippet om ''translatio imperii'' (eller i dette tilfellet ''restauratio imperii'', «fornyelse av riket»)<ref>Warner, David A. (2001): «Renovatio Imperii Romanorum», Jeep, John M., red.: ''Medieval Germany: An Encyclopedia''. New York and London: Garland; s. 469–470.</ref> som betraktet de (tyske) hellige romerske keiserne som arvingene til tittelen keiser av [[Vestromerriket]], til tross for at [[Østromerriket]] fortsatte å eksistere.

I tyskspråklig historieskriving brukes begrepet ''Römisch-deutscher Kaiser'' («romersk-tysk keiser») for å skille tittelen fra [[Liste over romerske keisere|den romerske keiseren]] på den ene siden, og den til [[Tysk keiser|den tyske keiseren]] (''Deutscher Kaiser'') på den andre. Det engelske begrepet «Holy Roman Emperor» er en moderne forkortelse for «keiser av det hellige romerske rike» som ikke samsvarer med den historiske stilen eller tittelen, dvs. adjektivet «hellig» er ikke ment som å modifisere «keiser»; det engelske uttrykket «Holy Roman Emperor» fikk gyldighet i [[mellomkrigstiden]] (1920- til 1930-årene); tidligere hadde tittelen også blitt gjengitt som «tysk-romersk keiser» på engelsk, som det også er på norsk.<ref name="International"/>