Redigerer Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms (avsnitt)

== Bakgrunn ==
{{utdypende|Angrepet på Norge i 1940}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-092-0257-18, Norwegen, Kirkenes, Soldat neben Wegweiser.jpg|miniatyr|[[Wehrmacht|Tysk infanterisoldat]] i Kirkenes 1941. Veiskiltet viser at det er 388 mil til [[Berlin]], hovedstad i [[det nasjonalsosialistiske Tyskland]]. [[Angrepet på Norge i 1940|Det tyske angrepet på Norge]] begynte 9. april 1940, og total norsk kapitulasjon ble undertegnet i Trondheim 10. juni samme år. [[Norge under andre verdenskrig|Okkupasjonen av landet]] varte til 8. mai 1945.{{Byline|[[propagandakompani|Propagandakompanien der Wehrmacht - Heer und Luftwaffe]] / [[Deutsches Bundesarchiv]]}}]]
[[Fil:German withdrawal from Finland 1944 and 1945.tif|miniatyr|Kartet viser [[Wehrmacht|den tyske hærens]] tilbaketrekning under [[Lapplandskrigen]] sommeren 1944 da tre tyske armékorps måtte gjøre retrett fra Finland til Norge. Tyskerne trakk seg i løpet av høsten tilbake til områdene sør og vest for [[Lyngen]] og ødela alt som lå øst for å hindre fienden å rykke fram.]]
{{Flere bilder
| justering    =  høyre
| retning      =horisontal
| bredde       =

| bilde1= Terboven statsakten.jpg
| bredde1= 101
| alt1= 
| bildetekst1  =

| bilde2= Bundesarchiv Bild 183-S33882, Adolf Hitler (cropped2).jpg
| bredde2= 110
| alt2= 
| bildetekst2  =

| bilde3=  Bundesarchiv Bild 146-1995-027-32A, Lothar Rendulic.jpg
| bredde3= 96
| alt3= 
| bildetekst3  =

| bilde4=
| bredde4= 107
| alt4= 
| bildetekst4  =

| undertekst =[[Josef Terboven]] (1889–1945) [[rikskommissær]] for [[Reichskommissariat Norwegen|de okkuperte norske områder]] foreslo ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms, [[Adolf Hitler]] (1889-1945) rikskansler i [[det nasjonalsosialistiske Tyskland]]) ga [[Führerbefehl|ordren]], mens [[Lothar Rendulic]] (1887–1971), øverstkommanderende for [[Wehrmacht|de tyske styrkene]]) ledet gjennomføringen.
| justering_undertekst = left 
}}

Norge var offisielt nøytralt i [[Vinterkrigen|krigen mellom Sovjet og Finland]], men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle en sovjetisk [[invasjon]] i Norge.<ref name="Bull 1995">[[#refBull|Bull (1995)]]</ref> Den nye overvåkningstjenesten i [[Øst-Finnmark]] ble ledet av politimannen [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], der arbeidet også etterretningsoffiseren [[Karl Marthinsen]]. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til [[Finland]]. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Da [[Hitler-Tyskland|tyske]] styrker [[angrepet på Norge|invaderte Norge i 1940]], ble Finnmark lite berørt av kampene som pågikk lenger sør i landet. Etter at norske styrker kapitulerte ble også den nordligste delen av landet besatt. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av [[SS]].<ref>Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.</ref> [[Edvard Os]] var sjef for Varanger bataljon (grensevakten) under den tyske invasjonen i 1940 overga seg 25. juli 1940 som den siste norske offiseren.<ref>Skuta held så lenge ho knakar. ''Dag og Tid'', 31. mars 2017, s.16-17.</ref> Edvard Os foreslo i 1939 å brenne ned og evakuere [[Pasvik]] og [[Varanger]] for å gjøre en sovjetisk invasjon mindre fristende. Forslaget ble avvist av forsvarsledelsen.<ref>{{Kilde avis|tittel=Norsk offiser ville brenne Finnmark|avis=NRK|url=https://www.nrk.no/troms/norsk-offiser-ville-brenne-finnmark-1.12056725|besøksdato=2017-09-01|etternavn=|fornavn=|dato=23.11.2014|side=|språk=no|sitat=}}</ref>

Norges [[Johan Nygaardsvolds regjering|eksilregjering]] i [[London]] inngikk likelydende jurisdiksjonsavtaler med [[Storbritannia]], [[USA]] og Sovjetunionen  om frigjøringen av Norge den 16. mai 1944.<ref name="LR2"/>

Da de tyske styrkene invaderte Sovjetunionen fra Sør-Varanger sommeren 1941, kjørte de seg raskt fast ved elven [[Zapadnaja Litsa (elv)|Litsa]], der [[Litsafronten|frontlinjen ble liggende]] til høsten 1944.<ref name="Lunde" /> Den tyske lapplandsarméen ble sommer og høst 1944 presset stadig lenger vestover under kampene mot den sovjetiske Røde armé på [[Murmanskfronten]], blant annet under [[Lapplandskrigen]] i Finland, og tre tyske armékorps måtte gjøre retrett inn i Norge.

Totalt var det en styrke på {{formatnum:200000}} soldater, tusenvis av krigsfanger, {{formatnum:20000}} kjøretøyer og {{formatnum:60000}} hester som skulle ut av Finland og Russland. Tyskerne iverksatte brent jords taktikk i alle de områdene de trakk seg ut av under denne operasjonen, i Russland, Finland og Norge, for å hindre at de sovjetiske styrkene fikk tilgang til forsyninger.

===Tysk militært nærvær i Finnmark og Troms===
Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 fikk [[Kirkenes]] rolle som forsyningshavn for tyske styrker på [[Murmanskfronten]]. Tyske styrker gikk til angrep Sovjetunionen gjennom [[Petsamo]] 29. juni 1941. Okkupasjonsmakten anla en rekke befestninger eller støttepunkter langs Finnmarskysten i tilfelle sovjetisk/alliert landgang. Kirkenes hadde en viktig strategisk rolle som forsyningsbase for den tyske hæren og som støttepunkt for fly og marine. I og rundt Kirkenes var det reist brakkeleirer med plass til store styrker og det var lagret 9–12 måneders forsyninger for opp mot 100.000 soldater. Mye av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger, samt noen arresterte norske lærere fra sommeren 1942. Tyske forsyninger kom i konvoi til Kirkenes og ble raskt angrepet av sovjetiske fly.<ref name="Lunde" /> Før framrykningen av de sovjetiske styrkene ble [[partisaner]] sluppet ut i fallskjerm for å [[rekognosere]]. Den 20. oktober ble partisanene [[Trygve Eriksen]] og [[Dagny Sibblund]] sluppet ut i fallskjerm fra et sovjetisk fly i nærheten av Vadsø for å forberede ankomsten til de sovjetiske troppene<ref name="LM" />.

For å unngå å føre styrker og forsyninger den utsatte sjøveien, la okkupasjonsmakten mye arbeid ned i å få farbare veier også om vinteren. På [[Kvænangsfjellet]], Sennalandet og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944.<ref name="Petterson94">[[Arvid Petterson|Petterson, Arvid]]: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944–1945. ''Ottar'', hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.</ref> Snøtunnelen over [[Baddereidet]] i [[Kvænangen]] ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra [[Grini fangeleir|Grini]] (blant andre [[Odd Nansen]]). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5&nbsp;km snøtunnel på Kvænangsfjellet.<ref name="Hauge" />

=== Bombing og andre krigshandlinger ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-102-0892-11, Nordeuropa, Artilleriestellung.jpg|miniatyr|Tysk artilleringstilling ved [[Berlevåg]]]]
[[Fil:Gamle Vadsø kyrkje Wilse.jpeg|miniatyr|[[Vadsø kirke]] gikk tapt 29. oktober 1944. En ny kirke i betong stod ferdig i 1958.{{Byline|1933}}]]
Under hele krigen ble byer i det nordlige Finnmark utsatt for heftige, sovjetiske [[bombe]]angrep, og mot slutten av krigen i Norge ble landsdelen hardt rammet. [[Berlevåg]] med flyplass og tyske stillinger på fjellet ble bombet vinter og sommer 1944, private boliger ble også truffet. En del sivile forlot Berlevåg av frykt for nye angrep.<ref name="Lofotposten" /> Flyangrepene pågikk i tre år og ødela mesteparten av bebyggelsen i Kirkenes. Fra 1941 til oktober 1944 gikk flyalarmen 1 012 ganger og byen ble utsatt for 328 bombeangrep. Sovjetunionen ønsket å ramme tyske lagre og skipstrafikk for å hindre forsyninger å nå frem til fronten. Det ble til dels brukt [[brannbombe]]r og fosforkuler i tillegg til sprengbomber. Noen av de hardeste angrepene skjedde 17. juni og 4. juli 1944. Den 4. juli 1944 ble vannledningen ødelagt og sterk vind spredte flammene. Etter dette var det vanskelig for sivilbefolkningen å bo i Kirkenes. Da de sovjetiske styrkene nærmet seg, ble mesteparten av den gjenstående bebyggelse sprengt eller brent.<ref name="Lunde">Lunde, Aage med bidrag av Povl Simonsen og Ørnulv Vorren: ''Sør-Varangers historie.'' Utgitt av Sør-Varanger kommune, 1979.</ref> Ujevn postgang og stadige sovjetiske angrep som skadet telenettet hemmet kommunikasjonen mellom Øst-Finnmark og landet ellers.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 18.</ref><ref>[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 170.</ref>

Befolkningen i Øst-Finnmark bidro med etterretning til fordel for Sovjetunionen. Harry Jensen ble 30. desember 1941 dømt og henrettet for spionasje og [[Grenselos|skyssing av nordmenn over grensen]]. Senere ble [[Arne Mathias Pedersen]], [[Håkon Einar Berg]] og [[Frans Osvald Wærriø]] henrettet for spionasje. Sovjetiske bombeangrep mot tyske anlegg og konvoier var trolig basert på etterretning fra nordmenn. [[Osvald Harjo]] ble arrestert av tyskerne, men greide å rømme og tok seg over grensen sammen med politimannen [[Harald Rygh]], der ble begge arrestert mistenkt for å være [[Kontraetterretning|dobbeltagent]]. Harjo slapp ut i 1955 ved statsminister [[Einar Gerhardsen]]s besøk i Moskva.<ref name="Lunde" />

I [[Alta]] ble det etablert en liten partisangruppe av ungkommunister, blant annet brødrene Hugo og Karl Knutsen. Gruppen hjalp blant annet rømte russiske krigsfanger. Fangene ble gjemt blant annet i skiferhytter og høysjåer eller i gammer i [[Storelvdalen (Alta)|Storelvdalen]] og [[Sautso]] før de ble loset over grensen til Sverige. Et titalls krigsfanger ble hjulpet på denne måten. Det var ikke forbindelse med partisanene i Øst-Finnmark og de unngikk derfor å bli avslørt da gruppen i Øst-Finnmark ble oppdaget.<ref name="Alta" />

Sommeren og høsten 1940 rømte et titalls nordmenn fra Øst-Finnmark over grensen til Sovjetunionen, der noen av dem vervet seg som partisaner og agenter for Sovjetunionen. Fjørtoft oppgir at 43 nordmenn meldte seg til tjeneste for sovjetisk etterretning, 31 av disse kom fra [[Kiberg]]-området og 10 fra Sør-Varanger. Etterretningen fra norsk side gjorde Sovjetunionens hær mer forberedt på det tyske angrepet i juni 1941. I februar 1942 ble to nordmenn i sovjetisk tjeneste landsatt på [[Arnøya|Arnøy]] i [[Nord-Troms]].<ref name="Fjortoft">Fjørtoft, Kjell: ''Dramaet på Arnøy.'' Oslo: Gyldendal, 1991.</ref>

Hans M. Hansen betjente etterretningsstasjonen MU i [[Nikkeby]] på [[Laukøya]]. Stasjonen overvåket skipstrafikken (slagskipet [[«Tirpitz» (1939)|«Tirpitz»]]' bevegelser var av særlig interesse) i [[Kågsundet]] og var den eneste [[SIS]]-stasjonen i Nord-Troms.<ref name="Hauge" />

«Tirpitz» og den tyske ishavsflåten hadde base i [[Kåfjorden (Alta)|Kåfjorden]] ved Alta fra våren 1943. Allierte operasjoner forsøkte å uskadeliggjøre «Tirpitz». Agentene Knut Moe og Anton Arild i september sluppet i fallskjerm ved Alta og rapporterte om «Tirpitz» til London. Skipet ble bombet av britiske fly 15. september (de britiske flyene opererte fra sovjetiske flyplasser), og 16. oktober ble «Tirpitz» slept til [[Håkøya]] ved Tromsø.<ref name="Alta" />

=== Lapplandskrigen ===
{{utdypende artikkel|Frigjøringen av Øst-Finnmark|Lapplandskrigen}}
Etter at Finland hadde undertegnet [[våpenhvile]]avtale med Sovjetunionen [[4. september|4.]]/[[5. september]] [[1944]], var [[den finske fortsettelseskrigen]] avsluttet. Et av vilkårene i avtalen var at Finland skulle sørge for at tyske styrker var ute av landet senest 15. september. Tyskerne igangsatte [[Operation Nordlicht]] («Operasjon Nordlys») og trakk seg tilbake helt til [[Lyngen]] i Troms.<ref name="Lunde" /> Etter finsk kapitulasjon og tysk tilbaketrekning fra Finland risikerte de tyske styrkene på Murmanskfronten å bli omringet. Den norske regjeringen hadde i 1943 inngått avtale med Storbritannia om sivil og militær administrasjon av Norge under frigjøringen. Våren 1944 ble det inngått en liknende avtale med Sovjetunionen.<ref>[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]], s. 425</ref>

Fra høsten 1944 til april 1945 ble de tyske styrkene tvunget nordover i Finland og brukte den brente jords taktikk i deler av [[Uleåborgs län]] og i [[Lapplands län]]. Den tyske styrken i Finland var i september 1944 på {{formatnum:200000}} mann utrustet for seks måneders kamp. Lapplands befolkning ble evakuert til [[Uleåborgs län]] og [[Vasa län]] i Finland samt til Sverige. Finske styrker rykket frem bak de tyske styrker nordover i [[Lappland (Finland)|Lappland]] og nådde [[Rovaniemi]] 16. oktober og [[Muonio]] 30. oktober. Sent i november kom de finske styrkene til [[Enare]] og [[Utsjok]] ved grensen til Norge. Først 27. april 1945 var de finske styrkene fremme ved [[Kilpisjärvi]] ved grensen til Norge og alle tyske styrker var presset ut av Finland. På finsk side ble {{formatnum:14779}} bygninger (en tredjedel bolighus) ødelagt ved den tyske retretten, 9 av 10 broer, alle ferger og alle telefonsentraler ble ødelagt. Flere hundre kilometer vei og jernbane ble også ødelagt av den tyske hæren. I [[Savukoski]], [[Rovaniemi]] og [[Enontekis]] var 90&nbsp;% av bebyggelsen ødelagt.<ref name="Alamaki">Alamäki, Yrjö: Finland ut av krigen - men med smertefulle virkninger. ''Ottar'', nr 4/1994 (hefte nr 202), utgitt av Tromsø Museum.</ref> De tyske styrkene trakk seg tilbake fra fronten på tre steder: gjennom Sør-Varanger, via [[Karasjok]] og over Kilpisjärvi/[[Skibotn]].

=== Tysk tilbaketrekning ===
{{Utdypende|Partisaner i Finnmark|Murmanskfronten}}
Tidlig i oktober begynte tyske soldater å trekke seg fra Murmanskfronten via Kirkenes. Holtskog oppdaget 4. oktober at Terbovens avdeling i Kirkenes i hemmelighet tømte kontorene, brente mengder av papir og trakk ut personell. [[Sipo]] slapp deretter fri alle fanger.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 21-22.</ref> Fra tysk side ble Finnmark og Nord-Finland betraktet som ett område som måtte forsvares eller oppgis samlet. Rendulic forsto trolig at for å redde 20. bergarmé måtte både mannskap og utstyr over på norsk side. Den tyske ledelsen regnet også med alliert invasjon i Nord-Norge.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 24-25.</ref> General Rendulic fikk 3. oktober ordre om trekke de tyske styrkene ut av Finland og inn i Norge. Forsvarslinjen Lyngenfjord-Skibotn hadde vært forberedt siden juni 1944.<ref>[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]], s. 460</ref> Da tyske styrker ble trukket ut av Finland kom tyske styrker ved Murmanskfronten og Kirkenes i en utsatt stilling.<ref name="Høidal 1988">[[#refHoidal1988|Høidal (1988)]], s. 525.</ref> Etter sovjetisk offensiv mot Øst-Finnmark i oktober 1944 begynte tyske styrker tilbaketrekning fra Varangerhalvøya 26. oktober. Sovjetiske styrker rykket frem raskere enn ventet og tyske styrker forlot Kirkenes i all hast midt på dagen 25. oktober uten å fullføre lastingen av skipene.<ref name="Rødder 1990">[[#refRodder1990|Rødder (1990)]], s. 179.</ref> Tyske styrker trakk seg etappevis tilbake til sør for [[Lyngen]] i Troms fylke etter at tyske styrker ble fordrevet fra Finland. Fra Kirkenes, Karasjok og Skibotn var hovedveien mot [[Lyngen]] fullpakket dag og natt med marsjerende soldater og militære kjøretøy. De fleste tyske soldater forlot Finnmark til fots. Sovjetiske styrker nådde Tana 8. november og stanset fremrykkingen der. 18. desember ble den tyske styrken i Kautokeino trukket tilbake. Ved nyttår 1944/45 hadde de fleste tyske soldater passert Lyngen.<ref name="urn.nb.no">{{Kilde bok | forfatter = Gamst, Thorbein  | utgivelsesår = 1984 | tittel = Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark" | isbn = 8273600009 | utgivelsessted = Arendal | forlag = Agdin | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016011326003 | side = }}</ref> I februar 1945 pågikk fortsatt utskiping av materiell og forsyninger fra Alta og Hammerfest. Etter evakuering og nedbrenning skulle [[Tromsø]] overta den rollen Kirkenes hadde hatt og bli base og administrasjon for 20. Gebirgsarme.<ref>{{Kilde www|url=http://nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_troms_og_finnmark/finnmark/4180475.html|tittel=Med tysk grundighet|besøksdato=2017-09-01|forfattere=|dato=17.10.2004|etternavn=|språk=nb-NO|verk=nrk.no|forlag=|sitat=}}</ref> Etter tysk tilbaketrekning var området mellom Tana og Lyngen til dels ingenmannsland som ble sporadisk patruljert av tyske styrker.<ref name="2B" />

Under frigjøringen av Finnmark falt 611 sovjetiske offiserer og soldater på norsk side av grensen, mens 1501 ble såret. En liten [[Brigaden i Skottland|norsk styrke (280 mann i 2. Bergkompani)]] kom 10. november fra [[Skottland]] til Finnmark. Denne styrken var under sovjetisk kommando til februar 1945 og var den eneste norske styrken som deltok i frigjøringen. Norsk deltakelse var mest symbolsk og var dels politisk motivert.<ref name="Bergkompaniet">''Det glemte kompani. 2.Bergkompani og frigjøringen av Finnmark.'' Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.</ref> Ved nyttår kom også en del av den norske [[Reservepolitiet|politistyrken]] fra Sverige og det ble rekruttert vernepliktig i landsdelen, til sammen var den norske styrken i Finnmark på 3000 mann våren 1945. Det var ingen regulære kamper mellom norske og tyske styrker, bare mindre tilfeldige sammenstøt med tyske patruljer.<ref name="Bull 1995"/> Den norske styrken i Finnmark sto under sovjetisk kommando.<ref name="KK241014">Klassekampen, 24. oktober 2014.</ref>

Svenske myndigheter ga samtykke til overføring av norske polititropper til Finnmark. Vinter og store avstander gjorde transport over land krevende. I januar 1945 stilte USA flere [[Douglas C-47 Skytrain|Dakota-fly]] til disposisjon. Under ledelse av [[Bernt Balchen]] fraktet flyene personell og forsyning fra [[Luleå]] til [[Høybuktmoen]] i siste del av januar.<ref name="ReferenceA">[[#refDagbok|''Krigens dagbok'' (1984)]], s. 490</ref>

===Planlegging===

[[Gard Holtskog]], politisjef i Kirkenes, foreslo i oktober 1943 å evakuere sivilbefolkningen fordi han mente den var i veien for den tyske krigsinnsatsen. I desember 1943 arbeidet han med konkrete planer og la på nyåret 1944 disse frem for [[Wilhelm Laqua|Willy Laqua]], Terbovens representant i Finnmark. Laqua avviste forslaget. Senere flytter Laqua til general [[Lothar Rendulic]]s stab i Finland. Holtskog tok i mai saken opp med Terbovens nye utsending og med Knut E. Karstens, sikkerhetspolitiets sjef i Kirkenes. Fylkesfører for Finnmark, [[Tor Bekeng]], avviste planen fordi tyske styrker uansett skulle holde Kirkenes. Landrot Neven, Terbovens utsending, avviste forslaget sommeren 1944 og mente sivilbefolkningen var nødvendig arbeidskraft. Etter kraftige sovjetiske angrep mot Kirkenes sommeren 1944 søker daglig 25 til 150 nordmenn om tillatelse til å reise sør- og vestover.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 16-17.</ref> I august 1944 hadde Quisling, Terboven og [[Hans-Hendrik Neumann]] møte i Oslo. Neumann var Terbovens utsending i Kirkenes og kom nordfra med informasjon om utviklingen i Finland og på Murmanskfronten. Det var på denne tiden betydelige uenighet mellom Quisling og Terboven og mellom Terboven og Wehrmacht. På møtet i august fikk Quisling om tyskerne vurdere å bruke brent jord i Nord-Finland samt Nord-Norge. Terboven er vurderer også å evakuere sivilbefolkningen mellom Kirkenes og Narvik/Tromsø.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 15.</ref>

I september diskuterte Quisling nedbrenning og evakuering med Terboven og Hans Henrik Neumann. [[Albert Viljam Hagelin]] fikk 23. september overraskende beskjed om at saken var flytte fra politidepartementet til innenriksdepartementet. Hagelin var helt uenig i evakueringen og søkte permisjon 28. september. Quisling understreket overfor Hagelin at tysk tilbaketrekking fra Finland også gjorde nedbrenning og evakuering av Finnmark nødvendig. Quisling utpekte i stedet Jonas Lie til styresmann for aksjonen i Finnmark med sosialminister Lippestad som nestkommanderende. Lippestad vegret seg også, men respekterte Quislings ordre. Lippestad og Hagelin sendte en klage på Terboven til Hitler via [[Hans Lammers]], uten resultat.<ref>[[#refFjortoft1984|Fjørtoft (1984)]], s. 19-20.</ref>