Redigerer Tugt- og Børnehuset (avsnitt)

== Historie ==
=== Farvergade ===
[[Fil:Vartov.jpg|thumb|[[Vartov]]s side mot Farvergade.]]
Anstalten fremstilte [[tekstil]]er til militærets [[uniform]]er, og det kan diskuteres, om der egentlig var [[tvangsarbeid]] for [[konge]]n, selv om man i 1605 ga uttrykk for at anstalten skulle få slutt på [[tigging]]. «''Løsgjengere skulle henordnes og indtages og siden lære et haandværk, hvormed de deres brød kunde fortjene.''» Av et [[regnskap]] fra [[1606]] fremgår at [[tukthus]]et nærmest var en håndverkerskole innenfor [[tekstil]]fremstilling, slik at tukthuset ble Danmarks første egentlige tekstilmanufaktur. Ved opprettelsen i 1605 fokuserte man bare på voksne av begge kjønn, «''som omløber at tigge og trygle og ikke med deres hænders arbejde vil fortjene deres føde''». Det ble nesten klappjakt på løsgjengere med tanke på å utnytte arbeidskraft. Ved oppsamlingen ble det medtatt en del hjemløse barn, og snart viste det seg at barn var mye mer motivert for håndverksarbeid enn voksne. Fra da av gikk det jevnlig ut påbud til by og land om å fange inn fattige barn uten skoleplass eller arbeid, og sende dem til København.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 111), forlaget Sesam, Viborg 1988, ISBN 87-7324-641-7</ref>

=== Mellom Amagertorv og Gråbrødretorv ===
Etter pestepidemien i 1618 utstedet [[Christian IV av Danmark og Norge|kong Christian IV]] i 1621 en forordning om institusjonen mellom [[Amagertorv]] og [[Gråbrødretorv]] som delte den opp i et tukthus og et [[barnehjem]] i oppdragende hensikt.<ref>[https://danmarkshistorien.dk/fileadmin/filer/Billeder/Scanninger_af_kilder/Forordning_om_tugt-_og_boernehuset_i_Koebenhavn_1621/Forordning_om_tugt-_og_boernehuset_i_Koebenhavn_1621.pdf] Forordningen av 1621</ref> [[Rentekammeret|Rentemester]] [[Christoffer Urne]] fikk overordnet ansvar, mens en [[foged]] stod for den daglige driften. I 1630-årene var opptil 700 personer satt til å behandle [[ull]], [[silke]], [[lin]] og [[bomull]]. Det var ikke ment som noen [[straff]]. Tid var satt av til skolegang og lek. Hensikten var å lære barna et håndverk de kunne leve av. Etter tre år som [[svenn]] i [[tukthus]]et fikk guttene økonomisk støtte til å etablere seg som frie håndverkere. Barna fikk god og nærende mat, noe Christian 4. jevnlig kontrollerte ved selv å prøvesmake den. Han fikk innrettet et eget [[kontor]] i porthuset, som ga navn til nærmeste gate som inntil ca [[1850]] het Tugthusporten (nå: Niels Hemmingsens gade).<ref>http://www.indenforvoldene.dk/niels-hemmingsens-gade</ref> Kongen kunne finne på å stille kl 5 om morgenen for å kontrollere at læremestrene også var møtt frem slik de skulle. Trass i legetjenester og medisinsk behandling kunne ikke kongen hindre stor [[dødelighet]] blant barna. De mange epidemiene i byen grep raskt om seg der folk bodde tett.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 112)</ref> I [[1618]] var barnehjemmet, som da lå i [[Farvergade]], så hardt ramt av pest at man ikke torde annet enn å stenge ned i en periode.<ref>Jan Møller: ''Borger i Christian 4.'s København'' (s. 150)</ref>

Med penger fra fattigkassen ble det i [[1669]] oppført en ny, tiltrengt fløy; men produktet ble ikke av den grunn mer etterspurt. Kledet ble solgt til militæret, men [[offiser]]ene var svært motvillige. De klaget over tøyets dårlige kvalitet. Private ville ikke kjøpe det, men skolene anskaffet det til de fattige «[[Elev|peblingene]]». I [[1673]] fikk det københavnske kjøpmannskompani et alvorlig pålegg om å bestille klede fra børnehuset - selv om regjeringen måtte innrømme at produktet neppe kunne sies å innfri kjøpmennenes krav om [[kvalitet]].

[[Meny]]en var [[øl]] og [[brød]] til [[frokost]], kaldt eller varmt ut fra [[årstid]]en. Til middag var det flesk og [[kål]] om [[søndag]]en, «islandsfisk» og kål mandag og lørdag, kjøtt og kål tirsdag og torsdag, fisk og kål om onsdagen, [[sild]] og kål om fredagen. Tre ganger om uken vanket det [[sennep]] til maten, og to ganger [[eddik]]. I [[1629]] brøt pesten ut igjen, og tre år senere døde 621 bare i børnehuset. Anstalten gikk fremdeles med underskudd og ble nedlagt som manufakturfabrikk. Bygningene ble solgt i [[1650]].
[[Fil:Sankt_Annæ_Gade_-_late_19th_century.jpg|thumb|[[Sankt Annæ Gade]] i [[Christianshavn]] med kvinnefengselet til venstre.]]
I stedet ga [[Frederik 3.]] i [[1653]] 50 landflyktige [[Bøhmen|bøhmiske]] kledemakere med familier 20 års skattefrihet og lov til å slå seg ned på kongens ladegård. Derfra skulle de fremstille og selge tekstiler både i [[alen]]mål og stykkvis;<ref>[http://dengang.dk/artikler/3802 Dengang «Skal Ladegårdåens vand atter flyde?»<!-- Bot genereret titel -->]</ref> men snart klaget de over mangel på folk til spinning, selv om det gikk store, sterke tiggere rundt i gatene. Kong Frederik beordret dermed [[magistrat]]en og fattigforstanderne å få tak i arbeidere. I [[1662]] ble børnehuset gjenåpnet, nå på Christianshavn, for fremstilling av tekstiler til [[hær]]en og [[flåte]]n; men først i [[1665]] lå alt til rette for en større produksjon. Kongen hadde da skjenket en gård på Christianshavn til bruk som børnehus. I dag vet man ikke hvor den lå, men de ble også brukt som fengsel for straffedømte voksne, og måtte utvides med en bygning ut mot [[Sankt Annæ Gade]].

I [[1667]] var det flere enn 320 beboere, som «''holdes til ærligt haandværk at lære''». Og selv om stedet ble kalt «børnehuset», ble det gjort stadig større anstrengelser for å rekruttere voksne tiggere, tyver og andre lovbrytere som hadde sluppet unna [[galge]]n. Børnehuset ble delt opp i en yrkesskole for barn og en straffeanstalt for voksne lovbrytere. Fra [[1668]] ble også «beryktede kvinner» tatt inn.
[[Fil:Rigensgade - Garnisons Sygehus.JPG|thumb|300px|Til venstre Det kongelige ullmanufaktur i Rigensgade («Guldhusfabrikken»).<ref>[https://kbhbilleder.dk/kbh-museum/85158 Rigensgade, Garnisons Sygehus - kbhbilleder.dk<!-- Bot genereret titel -->]</ref>]]
I [[1676]] var kassen tom; [[gjeld]]en beløp seg til 20.000 [[rigsdaler]]. En tidligere inspektør foreslo å redusere antall innsatte fra 300 til 80; men det fantes ikke penger til å hjelpe de som ble sendt ut på gaten. I [[1685]] ble mer enn 200 fattige hentet inn. Dermed satt man igjen med 500 mennesker. Samme år ble «Gullhuset» i Rigensgade skjenket til Chr. Werner til klesfabrikk, og betydelig utvidet av kongen under navnet Det kongelige Ullmanufaktur («Guldhusfabrikken»). Offiserene ble beskyldt for å lure til seg guttene som rømte. «Fattigfogdene»<ref>https://denstoredanske.lex.dk/stodderkonge</ref> som frem til [[1803]] var ansatt for å jage fremmede tiggere ut av sognet, var også hatet av [[almue]]n. [[14. januar]] [[1714]] ble flere fattigfogder overfalt av [[matros]]er med kniver, steinkast og blottet [[kårde]] i Grønnegade. Den ene fikk fem store sår i hodet, og høyre [[pekefinger]]en bortimot hogget av. To andre ble slått «blå og blodige».<ref>Peter Wessel Hansen: «Den strafværdige gavmildhed» (s. 183), ''Tidsskrift.dk'' (på nett)</ref> Slike opptrinn forekom ofte når koner og barn som tigget, ble arrestert. Også overklassen lot sine folk banke opp fattigfogdene.<ref>[http://dengang.dk/artikler/2987 Dengang » Børne – og Tugthuset<!-- Bot genereret titel -->]</ref>

En helt ny monumental bygning i [[barokk]]stil til anstalten ble oppført i perioden [[1739]]&ndash;[[1741|41]] ved [[Philip de Lange]]. Fra [[1742]] ble anstalten utvidet med et «rasphus» hvor noen av de farligste mannlige forbryterne fra hele landet ble satt inn på straffearbeid. Fangene raspet farge av fargetre (''[[campeche]]'') fra [[koloni]]ene til bruk i Københavns fargerier og i maling. Tukthuset hadde [[enerett]] på å utvinne fargestoff fra ''campeche''; men treverket var så brannfarlig at alle varmekilder var forbudt. Uten oppvarming eller vinduer, ikke en gang et [[stearinlys]] til lys i cellen, fikk fangene helsen ødelagt av det giftige støvet fra treet, som satte seg i [[lunge]]ne og fremkalt utslett.<ref name=autogeneret1>[http://www.eftertrykket.dk/2017/06/25/i-fald-gud-ikke-vil-hjaelpe-os-skal-fanden-vaere-vor-medhjaelper/ «I fald Gud ikke vil hjælpe os, skal Fanden være vor medhjælper» |<!-- Bot genereret titel -->]</ref> Det røde støvet farget også fangenes hud, hår og klær rødbrune, så de ble gjenkjent overalt. I forbedringshuset satt tyvene. Om dagen arbeidet de på mørke, skitne verksteder, og om natten sov de i sovesaler med en stor, stinkende balje på gulvet som [[toalett]].<ref name=autogeneret2>[https://jyllands-posten.dk/indland/kbh/ECE3252106/Opr%C3%B8r-i-B%C3%B8rnehuset/ Oprør i Børnehuset - København - Indland<!-- Bot genereret titel -->]</ref>

Forfatteren og samfunnsrefseren Niels Ditlev Riegels<ref>[https://runeberg.org/salmonsen/2/20/0172.html Niels D. Riegels]</ref> besøkte stedet i [[1787]]. Senere beskrev han de utrivelige forholdene i sitt [[anonym]]t utgitte tidsskrift ''Maanedsskriftet Kiøbenhavns Skilderie''. Han fremsatte også en plan for en reform av stedets økonomi, som imidlertid ikke blev fulgt opp av administrasjonen.<ref>''Maanedsskriftet Kiøbenhavns Skilderie'', no. 7-12, 1787. Artikkelen om Børnehuset og avhørsakter vedr. innsatte på stedet fra 1779 er gjenopptrykt i ''Miraklernes tid og andre fortællinger om livet i 1700-tallets København – Historiske Meddelelser om København'' 2007-2008 100/101. årgang, s. 204-235</ref>

I [[1790]] endret institusjonen navn til '''Tugt-, Rasp- og Forbedringshuset på Christianshavn''' og fikk mer karakter av et egentlig fengsel. Tyven som stjal [[Gallehus-hornene]], [[Niels Heidenreich]] var innsatt her.