Redigerer Trygd (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Trygd er nær knyttet til [[velferdsstat]]en, og erstattet tidligere ordninger som [[fattigvesenet]] og kirkelige veldedighetskasser.<ref>{{kilde www|url=http://web2.gyldendal.no/sosialkunnskap/html/velferdsstaten/8.htm| tittel=Velferdsstatens utvikling – fra fattigvesen til trygd]|utgiver=Gyldendal Norsk Forlag|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150524061317/http://web2.gyldendal.no/sosialkunnskap/html/velferdsstaten/8.htm| arkivdato=2015-05-24|url-status=død}}</ref> Historisk har [[fattigdom]] vært håndtert på ulike måter, variert mellom kulturer og generasjoner. Fra de eldste tider var familien og slekten det viktigste sikkerhetsnettet for den enkelte og i noen tilfeller har denne plikten vært institusjonalisert gjennom lovverk. I Europa representert også kirken et sikkerhetsnettverk. Statsdannelsene i Europa medførte en overføring av dette ansvaret.

Fattiglovgivingen var den vanlige ordningen for sosiale nettverk før utviklingen av trygdeordninger. Fattiglovgivingen var basert på et system hvor staten finansierte støtteordninger for de fattige. Det var flere problemer forbundet med lovene. De var som regel alltid lokalt organisert og kvaliteten i gjennomføringen var dermed knyttet opp til hvor en bodde. Videre var de basert på behovsprøving og mottakerne hadde som regel ingen klagemuligheter. Systemet ble derfor lite forutsigbart og tildels vilkårlig.

Den første trygden ble etablert i [[Tyskland]] i 1880-årene, og var et resultat av [[Tysklands kanslere|rikskansler]] [[Otto von Bismarck]]s sosiallovgiving. Politikken var dels et resultat av at staten hadde konsolidert sine primære maktfunksjoner og dermed søkte nye områder for makt, og dels at lederne søkte å demme opp for voksende sosial uro og det som opplevdes som den sosialistiske trusselen. Trygdeordningene som da ble innført var ikke de første av sitt slag, men de skilte seg ut fra de foregående ved at de favnet større grupper og var nasjonale. Lovene var basert på forsikringsprinsippet, hvilket innebar at de forsikrede – som regel arbeidere – hadde rett til inntektskompensasjon fra fond som de selv hadde bidratt til å bygge opp gjennom et liv i yrkesaktivitet. De grunnleggende trekkene ved strukturene som da ble etablert regnes for videreført i samtlige av de etterfølgende tyske regimer. Modellen ligger også til grunn for flere andre velferdsstater.