Redigerer Trondhiemske kongevei (avsnitt)

==Trasé==
 
=== Christiania til Groruddalen ===
Fra [[Christiania]] fulgte kongeveien mer eller mindre nåværende trasé til den krysset [[Alnaelva]] over det som nå er [[Kalbakkbrua]], før den klatret opp til Grorud. Her tok [[Den bergenske kongevei|Bergenske kongevei]] av videre oppover langs elvas østbredde, mens Trondhiemske kongevei fortsatte omtrent langs dagens Trondheimsvei til den kom inn i Nittedal i datidens Skedsmo prestegjeld ved [[Skillebekk (Nittedal)|Skillebekk]], og fortsatte over Gjelleråsen.

Traséen til kongeveien gikk gjennom tunet på [[Bånkall gård]] som var skysstasjon og skjenkestue. Stykket gjennom garden ble sett på som viktig å bevare fordi det var blant de få som ikke hadde forsvunnet inn i [[Riksvei 4]], og i stor grad var opprinnelig. Det er allikevel seinere tatt ut av verneplanen.<ref>«Vegvalg» 2002: 252.</ref>

=== Gjelleråsen ===
Over [[Gjelleråsen]] inngår Trondhiemske kongevei i et helt veimiljø, der rester av flere generasjoner veier ligger parallelt i landskapet. 

Oldtidsvegen over Gjelleråsen har fra forhistorisk tid inngått i hovedferdselsåren mellom den indre delen av Oslofjorden og det indre østlandsområdet. Langs vegstrekningen gjennom Gjelleråsmarka ligger det flere gravrøyser fra bronsealder eller jernalder. Vegen er beskrevet av biskop [[Jens Nilssøn]] i 1594. Vegen ble avløst av Trondhiemske kongevei over [[Skillebekk]] til [[Lahaugmoen]]. Denne ble bygd i perioden 1762 til 1770 etter fransk prinsipp. Den ble nedlagt som hovedveg i 1870-årene da ny kjøreveg ble anlagt i forbindelse med ny Hadelandsveg gjennom [[Nittedal]]. Strekningen fra Oslo frem til Gjelleråsen ble da felles for begge disse hovedvegene.<ref>«Vegvalg» 2002: 95.</ref>

=== Romerike til delet ved Eidsvoll verk ===
Over Romerike gikk kongeveien gjennom [[Skedsmo]], [[Ullensaker]] og [[Eidsvoll]]. Ved Gamle-[[Kløfta]] tok [[Den wingerske kongevei]] av østover mot [[Kongsvinger]] og videre inn i [[Sverige]]. 

Trondhiemske kongevei fortsatte gjennom Eidsvoll. Ved Eidsvoll verk gikk kongeveien fra omkring 1760 kloss forbi [[Eidsvollsbygningen]], i 1813 flyttet lagt lengre unna, før den krysset Andelva over Andelv bru.<ref>«Vegvalg» 2002: 90.</ref> Der splittet vegen seg i to traséer som gikk på hver sin side av [[Mjøsa]].

=== Østlig rute over Hedmark ===

=== Vestlig rute fra Hurdal til Østre Toten ===
En godt bevart parsell går fra gården Skjelstad i [[Hurdal]] til gården Kroken i [[Østre Toten]]. Denne parsellen en ca. 17&nbsp;km lang og går gjennom skogsmark og åpent jordbrukslandskap, den passerer spredt gårdsbebyggelse og setrer. 
Veien er i liten grad bygd opp i terrenget, og vegdekket varierer mellom jord, gress og grus. Langs vegen ligger [[Garsjøen skysstasjon]] som var i bruk som dette fra 1795. Vegen går over Skjærenbrua som er ei [[steinhvelvbru]] som antas å være bygd omkring 1795.

Den nordligste delen av vegen, på Opplandsiden, er den mest opprinnelige og best bevarte delen. På Hurdalsiden i sør er vegen autentisk og stort sett godt bevart frem til området omkring Hornsmyra. Også midtre partier som ikke er overbygget av moderne veg har til en viss grad disse originale karakteristika intakt. Her er vegen stedvis oppbygget på [[tørrmur]], og enkelte originale stikkrenner og grøfter er bevart. Vegen brukes i dag delvis som kommunal veg, traktorveg og turveg.

Vegbredden varierer mellom 3,5 meter på de originale strekningene til 5,5 meter på den kommunale kjørevegen.<ref>«Vegvalg» 2002: 235.</ref>

=== Felles rute fra Ringsaker ===
På Østsida av Mjøsa gikk vegen hovedsakelig gjennom et jordbruksområde, med bakker og buktninger i takt med landskapet. I et område i Ringsaker og Lillehammer kan kjøreveien spores tilbake til tida rundt 1700.<ref>«Vegvalg» 2002: 236.</ref>

=== Dovre til Oppdal ===
Fra Hjerkinn fjellstue i [[Innlandet]] gikk kongeveien over Hjerkinnhø og Dovrefjell. Fra fjellstua gikk den opp til sitt høyeste punkt på 1200 m.o.h ved Hjerkinnkollan, passerte [[Kongsvold Fjeldstue|Kongsvoll]] og gikk gjennom Drivdalen med [[Vårstigen]] på vei til Hesthågån. Vårstigen var blitt opparbeidet til kjørevei allerede i åra 1700-1704, veien i sin helhet på slutten av 1700-tallet.<ref>«Vegvalg» 2002: 139.</ref>