Redigerer Trompe-l’œil (avsnitt)

== Historikk og bruk ==
[[Fil:Academe, Trompe-l'oeil Mural by John Pugh, Taylor Hall, CSU Chico.jpg|thumb|Illusjonsmaleri på en bygning ved California State University, Chico i USA, malt av den amerikanske freskomaleren John Pugh i 1981.{{byline|John Pugh}}]]
Forsøket på å lage så virkelighetsnære bilder som mulig og lure øyet begynte allerede i [[antikken]], kjent for eksempel gjennom historien om grekeren [[Timanthes]] fra [[Kythnos]] på 300-tallet f.Kr.<ref> Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Timanthes «Timanthes»], ''Encyclopædia Britannica''. Bind 26 (11. utg.). Cambridge University Press. s. 978.</ref> og veggmalerier i [[Pompeii]]. Uttrykket ble særlig populært i [[Europa]] fra midten av [[1400-tallet]]. Stilen og begrepet nådde høydepunktet i [[barokk]]en, da malekunst, fargeteknikker og [[perspektiv]]lære var utviklet slik at en kunne male slik at [[bilde]]t ble til forveksling likt naturen eller tingen i seg selv. Teknikken egnet seg best til vegg- og takmaling, der en tilskuer under rette lysforhold kunne stå på et bestemt sted i rommet og være ute av stand til å si om [[søyle]]r og [[dør]]er var ekte eller bare malt på. Taket fortsatte ofte opp i en himmel som enten hadde «ekte» skyer, eller var befolket med [[engel|engler]] og [[erot]]er.

Teknikkene er fortsatt i bruk. Noen steder i utlandet ser man fra gaten, par som står på hver sin [[balkong]] og snakker sammen, gjerne over to etasjer. Man må enten se dem på feil årstid eller se svært nøye etter før en ser at de er malt på.

Trompe l'oeil var den vanligste måten å ferdiggjøre [[kulisse]]r og scenedekorasjoner på i klassisk teater. I nyere tid er dette ofte gjort på andre måter, der publikum selv må forestille seg hva [[scenografi]]en eventuelt skal forestille.

Et eksempel fra nyere tid i [[Norge]] er fra [[Stavanger]] der moromannen [[Per Inge Torkildsen]] søkte [[bygningsråd]]et om lov til å sette et nytt vindu inn i [[hus]]et sitt. Han fikk nei, og fikk deretter en lokal kunstner til å male på et [[vindu]], komplett med ytre [[ramme]], karm, glass og [[gardin]]er og litt gjenskinn av hva en så inne. Kunne ikke han få vindu, skulle i hvertfall naboene få.