Redigerer Trofim Lysenko (avsnitt)

==Biografi==
Trofim Lysenko kom fra en bondefamilie; han var sønn av Denis og Oksana Lysenko som bodde i Karlivka i [[guvernementet Poltava]] i Russlands [[ukraina|ukrainske]] del.

Som ung mann arbeidet han ved ''Kievs jordbruksinstitutt'' (nå ''Ukrainas nasjonale universitet for livs- og miljøvitenskaper'') og beskjeftiget seg blant annet med å konvertere vinterhvete til vårhvete - altså å få egenskaper som egnet seg for våren. Konversjon av vinterhvete til vårhvete var ikke noe nytt. Vitenskapelige eksperimenter var tidligere utført av [[Nikolaj Vavilov]].<ref>{{cite journal |last1= Li |first1= X. |last2= Liu |first2= Y. |title= The conversion of spring wheat into winter wheat and vice versa: False claim or Lamarckian inheritance? |journal= [[Journal of Biosciences]] |volume= 35 |issue= 2 |year= 2010 |pages= 321–25 |doi=10.1007/s12038-010-0035-1}}</ref> Det var Vavilov som til å begynne med støttet Lysenko og oppmuntret ham i denne forskningen. Lysenko hadde problemer med å dyrke visse vekster (som [[erter]] og hvete) gjennom de strenge vintrene. Men da han kunngjorde å ha lyktes, kom det lovord fra den sovjetiske avisen ''[[Pravda]]'' som gjorde viden kjent hans påstander om å ha funnet en måte å øke avlingene på uten bruk av [[gjødsel]] eller [[mineral]]er, og for å ha påvist at en vinteravling av erter kunne dyrkes i [[Aserbajdsjan]] og «gjøre de ufruktbare marker i [[Transkaukasus]] grønne om vinteren, slik at [[kveg]]et ikke går til grunne på grunn av dårlig fôring, og den tyrkiske bonde vil gjennomleve vinteren uten frykt for morgendagen.»<ref name="LA">{{cite book |first= David |last= Joravsky |title= The Lysenko Affair |url= https://archive.org/details/lysenkoaffair0000jora_k8h0 |publisher= ''University Of Chicago Press'' |year= 1986 |isbn= |page= |ref= {{SfnRef|Joravsky|1896}}}} «turning the barren fields of the Transcaucasus green in winter, so that cattle will not perish from poor feeding, and the peasant Turk will live through the winter without trembling for tomorrow.»</ref> 

Teorien som gjorde Lysenko kjent i 1929, var såkalt «[[vernalisering]]». Den gikk ut på at ved å kjøle ned vinterhvete, for ved å plante den senere enn normalt, kunne man få langt større avlinger enn med vanlig vinterhvete. Fordi kommunistpartiet ønsket høyere avlinger etter den mislykkede kollektiviseringspolitikken, passet idéen om «vernalisering» myndighetene. Lysenko ble forfremmet til unionens sentrale planteforedlingsinstitutt i [[Odessa]], som leder av et nyopprettet Institutt for vernalisasjon. Han fikk grunnlagt et ''Tidsskrift for vernalisasjon'' for å spre påstander om hvordan metoden kunne brukes på [[bomull]], [[potet]]er og andre planter. 

Lysenkos versjon av lamarckismen passet som hånd i hanske med denne ideologi. Begge hevdet, eller antok, at ervervede egenskaper skulle kunne gå i arv, og at arter – og mennesker – kunne lære å trives i skrinne miljø; at et individ angivelig skulle kunne erverve visse egenskaper i løpet av livet og deretter videreføre disse automatisk til sitt avkom. Dette samsvarte helt med oppfatningen i [[materialisme|materialistisk]] dialektisk historieutvikling ([[den historiske materialisme]]). Man så for seg at det gikk an å skape et nytt slags menneske, perfekt tilpasset det kommende kommunistiske lykkeriket på jorden. 

Fra 1930-tallet og fram til 1960-tallet dominerte Trofim Lysenko fullstendig sovjetisk landbruksforskning, med til dels [[Katastrofe|katastrofale]] resultater både for landbruket og all biologisk forskning i Sovjet. Sovjetiske vitenskapsfolk som nektet å avvise den etablerte genetikken, ble fjernet fra sine stillinger og overlatt til seg selv, slik at mange sank ned i fattigdom. Flere fikk dødsdom som [[statens fiender]], blant andre botanikeren Nikolaj Vavilov. Vitenskapelig [[dissens]] fra Lysenkos teorier om [[ervervede egenskapers arvelighet]] ble formelt forbudt i Sovjetunionen i 1948.

Til grunn for Lysenkos teorier er hans aksept av den såkalte [[lamarckisme]], troen på at ervervede egenskaper kan overføres til avkommet; en oppfatning vestlige land forlot fordel for [[Mendels arvelover|mendelsk arvelære]]. Men fordi Lysenkos teorier passet [[Stalinisme|Stalin-epoken]]s ideologi, der [[den dialektiske materialisme]] stod sterkt og ble det styrende prinsipp på fagfelt etter fagfelt, fikk Lysenkos [[pseudovitenskap]]lige ideer støtte fra [[Sovjetunionens kommunistiske parti|partiet]]. Den bygde på sitt eget vis på [[Friedrich Engels]]' utvikling  av [[marxismen]]; Engels' versjon av den dialektiske materialisme, uttrykt i verket «Naturens dialektikk» ([[1875]]/[[1876|76]]), ble videreutviklet i [[Sovjetunionen]], og det kortfattede verk utgitt med [[Josef Stalin]] anført som forfatter, ''«Om den historiske og den dialektiske materialisme»'' ([[1938]]), ble pliktlesning innen de sovjetiske varianter av kommunismen. Dette gjorde at all forskning omkring [[genteknikk]] ble avbrutt i Sovjetunionen, genetiske prøver ble ødelagt og genforskere forfulgte, innesperret og i noen tilfeller henrettet. 

«Lysenkoismen» førte etterhvert til at jordbruket mislyktes i stor skala, og var en medvirkende årsak til hungersnød og død, i Sovjetunionen og i [[Kina]], der hans idéer fikk stor betydning under [[Det store spranget]].<ref>{{bokref| efternamn = Becker| förnamn = Jasper| författarlänk   = Jasper Becker | titel= Hungry ghosts: China's secret famine|år = 1996 | utgivare = John Murray| utgivningsort = London | språk = eng| isbn= 0-7195-5433-0 | libris = 5516442}} ss. 64-70</ref> Lysenkos forbilde i vitenskapelig sammenheng var [[Ivan Mitsjurin]], og læren ble derfor også kalt [[mitsjurinisme]]. Som filosofisk forbundsfelle hadde Lysenko [[Isaj Prezent]], som spilte en stor rolle i det ideologiske forsvar av doktrinen.

Verd å merke seg er det at bolsjevikene ikke tok avstand fra [[Charles Darwin|Darwin]]s teorier, men delvis så dem som en bekreftelse av dialektikkens sannhet. Både Charles Darwin og [[Jean-Baptiste de Lamarck]] la til grunn at egenskaper et individ har ervervet seg i løpet av sin levetid, går videre i arv til avkommet. «Kampen for tilværelsen» ble kritisert, mens teorien om forandringer over tid ble akseptert. Istedet ble Mendels arvelover angrepet av stalinistene. En som bekjempet lysenkoismen, var [[Unesco]]s første generalsekretær [[Julian Huxley]] (som opprinnelig hadde vært tilhenger av Lysenkos tanker), blant annet i boken ''Heredity East and West, Lysenko and World Science'' (Amer. tittel: ''Soviet Genetics and World Science''):

:«''Til å begynne med trodde jeg at Lysenkos påstander måtte inneholde en kjerne av sannhet. Jo mere jeg hørte og leste, desto tydeligere ble det imidlertid at Lysenko og hans tilhengere ikke er vitenskapelige i ordets egentlige betydning. De benytter ikke vedtatte vitenskapelige metoder, underkaster ikke sine resultater normal vitenskapelig kritikk, og publiserer dem ikke på en måte som muliggjør en vitenskapelig vurdering av dem. De beveger seg i en annen idéverden enn vitenskapsmennene, og diskuterer ikke på et vitenskapelig vis.''»

Selv om Lysenko forble i sin stilling på Det genetiske institutt frem til 1965,<ref>{{cite book |url= http://www.britannica.com/eb/article-9049549 |title= Lysenko, Trofim Denisovich |work= [[Encyclopædia Britannica Online]] |date= 16. august 2013 |accessdate= 26. januar 2014 |archiveurl= https://archive.today/20120721210013/http://www.britannica.com/eb/article-9049549 |url-status=dead }}</ref> hadde hans innflytelse innen sovjetisk jordbrukspraksis tapt seg etter Stalins død i [[1953]].