Redigerer Trefningen ved Nordkleiva (avsnitt)

==Bakgrunnen==
Etter [[slaget på Norderhov]] natten til den 29. mars 1716, måtte svenskene innse at deres forsøk på å omgå det sterke forsvaret ved Gjellebekk hadde slått feil. Etter å ha sittet fast i et begrenset område mellom den uinntagelige [[Akershus festning]] og den uangripelige Gjellebekk skanse ble svenskenes forsyninger raskt oppbrukt. Det var ikke lenger mulig å sanke inn mat og fôr i [[kontribusjon]] uten å støte på betydelig motstand, og forsyningene som var på vei hadde blitt ødelagt under [[det første slaget om Moss]]. Sult og mangel på nødvendighetsartikler som klær begynte å plage svenskene i [[oslo|Christiania]] (dagens Oslo) midt i vårløsningen, som også gjorde de lange og usikre forbindelseslinjene med Sverige vanskelig å forsere med tung last. For Karl XII var tiden nå kritisk: han måtte ta seg ut av situasjonen ved å gå til angrep, men var ikke sterk nok til å angripe Gjellebekk skanse. Han manglet også beleiringsartilleri til bruk mot Akershus festning, og et nytt forsøk på å omgå forsvaret gjennom [[Hakadal]] og [[Hadeland]] var ikke mulig. Generalløytnant Lützow hadde beordret to kompanier til [[Bjørgeseter]] der de la opp sterke forsvarstillinger.

Den eneste veien mot vest som fremdeles var tilgjengelig var nå «Gamle Ringeriksvei»; en 13 kilometer lang strekning fra Bærums verk gjennom [[Krokskogen (Oslo)|Krokskogen]] til [[Nordkleiva]]. Ved å følge den ville de kunne komme seg til [[Ringerike]] og derfra omgå [[Gjellebekkskansen]] for å nå [[Drammen]] eller rykke videre mot de rike sølvgruvene ved [[Kongsberg]]. Men veien var ikke noe enkelt valg ettersom den gikk gjennom terreng som ville være til stor hjelp for forsvarerne, og navnet Nordkleiva — som betyr «den gamle klev» — antyder hva slags vei som lå der. Den var trang, med tett skog på begge sider, og med bratte overheng som kunne være for bratte selv for hester. Etter hvert forsvant muligheten til å ta seg gjennom her helt, for etter [[slaget på Norderhov]] kom flere bønder — under ledelse av Mads Sørum — dit og satte opp flere forhugninger.

Den svenske ledelsen fikk vite om de nyanlagte sperringene ved Nordkleiva og forsto at å ta seg gjennom disse ville kreve trefninger med store tap: et frontalangrep var ikke mulig å unngå om man skulle forsøke å forsere forsvaret. Men Karl XII kunne ikke lenge ta slike hensyn; ikke bare hadde hæren hans begynt å lide av mangel på forsyninger, han visste også at med mildere vær ville isen på [[Oslofjorden]] forsvinne, og forsterkninger over sjøveien fra [[Danmark]] sannsynligvis var på vei. Han måtte derfor angripe før disse forsterkningene kom fram, og erobre den viktige Gjellebekkskansen.

Den 15. april beordret krigerkongen oberst Schlippenbach om å rykke frem langs Gamle Ringeriksvei, og bryte gjennom stillingene ved Nordkleiva med en styrke på 1000 mann. Major Nieroth fikk instrukser om å rydde veien gjennom skogen med sin fortropp på 200 til 240 dragoner slik at hovedstyrken under Schlippenbach kunne følge etter fra Bærums verk. Troppeforflytningen ble rapportert til fogd [[Lars Michelsen]]. Han hadde tatt ledelsen av forsvaret ved Nordkleiva, med en styrke som bestod av legdesoldater eller væpnede bønder under uniform fra [[Ringerike]], [[Valdres]] og [[Hallingdal]]. 

Til alt hell hadde den norske forsvarsledelsen — supplert med offiserer fra ''[[Hvide Ørn]]'' — bestemt seg for å forsterke forsvaret av Nordkleiva med et [[kompani]] av regulære soldater. Den nye planen som krigsrådet la frem baserte seg på å omringe svenskenes holdepunkter i og omkring [[Kristiania]], og mer aktive streiftog fra festningene i [[Fredrikstad]] og [[Halden]] i påvente av de varslede forsterkningene fra Danmark. Alle utganger skulle sperres, inkludert Nordkleiva.

Kompaniet fra Valdres, under kaptein Anthony Jacob de Coucheron, kom til Nordkleiva i siste øyeblikk med 150 regulære soldater. Varslet av meldinger fra Krokskogen, kunne Coucheron sette opp skytestillinger på begge sider av passet der veldisiplinerte soldater, med støtte fra legdesoldatene, dermed overraske svenskene med en ødeleggende ildgiving på kloss hold.