Redigerer Trefningen ved Fjälkinge (avsnitt)

==Bakgrunnen==
Den 28. oktober 1709 erklærte Danmark-Norge krig mot Sverige etter flere måneder med forhandlinger med [[August II av Polen]] og [[Peter I av Russland|Peter den store]] om å gjenta alliansen som ble brutt i 1700. Motivasjonen for krigserklærningen var revansjelyst etter nederlagene på 1600–tallet og gjenerobring av de østdanske områdene [[Skåne]], [[Halland]] og [[Blekinge]]. Frederik IV, som hadde erklært krigen, ville som sin far og farfar rette opp det han mente var urettmessig med fredsavtalen i 1660. Denne fastsatte de nåværende grensene og han hadde derfor ikke noe annet valg enn å dra fordel av Sveriges svakhet når anledningen bydde seg. Men det var også en atmosfære av endelighet over de militære forberedelsene, som etter krigserklærningen ble satt i gang i all hast, og et motto på latin ble tatt fram: ''aut nunc aut nunquam'', eller ''Nå eller aldri''.

Men tidspunktet for en invasjonskrig var ikke heldig: til tross for kongens aggresjon var staten langt fra forberedt på en slik bråmanøvrering mot krig. Den dansk-norske orlogsflåten hadde i årene etter 1700 blitt merket av vanskjøtsel og manglende økonomisk støtte, under sjøoffiserer mer opptatt av egne privilgerier enn på å passe på oppgavene sine.{{tr}} Nøkkelen til seier lå ikke i hæren som [[Frederik IV]] hadde en overdrevet tro på i forveien, men i orlogsflåten som måtte etterforsyne invasjonshæren og sikret et strategisk overtak mot svenskene.{{tr}} Danskene kunne likevel ikke vente, for tidspunktet for et angrep var ellers velvalgt: etter [[slaget ved Poltava]] var Sveriges militærmakt svekket, men ville i løpet av et år ha kommet seg og være i stand til å mobilisere et forsvar mot Danmark-Norge. Frederik IV hadde egenrådig gått til krig og kastet de militære ut i en rekke store vansker på veldig kort varsel.

De militære—på bakgrunn av erfaringer fra [[den skånske krig]] 1675–9—visste at en invasjon ville kunne konsolidere seg på de sørsvenske områdene uten stor motstand: det kritiske var å forsvare sine erobringer mot et svensk motangrep. Styrkene i Norge spilte en viktig rolle ved å angripe Sverige og trekke svenske styrker vekk fra invasjonen. Men kornmagasinene i nord var ikke tilstrekkelig for krig og forsyninger måtte sendes fra Danmark; både med mat og for å utruste den norske hæren. Et angrep fra Norge var ikke mulig utover å samle 10 000 mann. Invasjonshæren på Skåne ville da være den eneste fronten for svenskene å konsentrere seg mot.