Redigerer Transportering (avsnitt)

==Storbritannia==

Transportering til [[Nord-Amerika]] foregikk fram til [[1776]], da [[Uavhengighetskrigen (USA)|Uavhengighetskrigen]] satte en stopper for ordningen. Da hadde det blitt transportert fanger dit gjennom det [[17. århundre|17.]] og [[18. århundre]]. Den største britiske straffekolonien på det amerikanske kontinentet lå i [[Georgia, USA|Georgia]], og ble åpnet i [[1732]].

I en periode etter 1776 brukte man fengselsskip for å huse de som tidligere ville blitt transportert til Nord-Amerika. Dette var skrog fra skip som ikke lenger var egnet til seilas, og som lå fortøyd i britiske havner. Forholdene var svært dårlige, med overfylte rom, dårlig hygiene og dårlig kost. Svært mange [[død]]e om bord på skipene. Det var også vanskeligere å bruke fangene til straffarbeid. Man så seg om etter nye løsninger, og fra [[1787]] begynte man å transportere fanger til [[Australia]]. Fangen ble i første rekke sendt til [[New South Wales]] og [[Tasmania]]; sistnevnte, som da var kjent som Van Diemen's Land, var regnet som det verste stedet å havne. De fleste fastboende av europeisk avstamning på Tasmania er etterkommere av enten fanger eller fangevoktere.

[[Fil:Dorset Sturminster Newton Bridge notice.jpg|frame|right|Advarsel på bro i Dorset om at vandaler kan dømmes til transportering]]

Straffangene ble gjerne brukt til å bygge opp [[infrastruktur]]en i koloniene. Australia sies ofte å være bygget opp av kriminelle, ettersom en stor del av veiene, gruvene og offentlige bygninger som ble reist der i kolonitiden ble bygd av fanger. Kvinner ble gjerne satt til å arbeide som hushjelper eller gårdsarbeidere.

Etter å ha sont straffarbeidsdelen av dommen, eller ved god oppførsel, bare deler av den, kunne en fange få rett til å bosette seg i området. Å reise hjem var i de aller fleste tilfeller utelukket; det å reise tilbake til hjemlandet var lenge forbundet med [[dødsstraff]] ved [[hengning]]. For de som fikk en viss frihet var det mulig å stifte familie. Ettersom transportering kunne idømmes for det man i dag vil kalle små forseelser, som nasking av et brød eller et stykke tøy, var mange av de som ble sendt ut knapt det man vil kalle kriminelle etter en moderne målestokk. Andre hadde en kriminell løpebane bak seg, og vendte tilbake til det livet de var vant til. Områdene hvor det lå straffekolonier kunne derfor få et meget røft preg.