Redigerer Trajan (avsnitt)

== Veien til makten ==
=== Til Domitians død ===
Trajan ble født i [[Spania]] i en gammel romersk slekt som hadde valgt å flytte dit fra Italia. Han ble på dette vis den første keiseren som ikke hadde italiensk hjemstavn. Hans far, som også het Marcus Ulpius Traianus, hadde gjort en lysende karriere som kommandant for den tiende legion under den jødiske krig, konsul år 70, [[guvernør]] i [[Syria]] samt [[Hispania Baetica]] og [[Asia]]. 

Takket være sin far hadde Trajans gode karrieremuligheter. Han var [[tribun|militærtribun]] i Syria på 70-tallet, ble senere kommandant for den syvende legion i Legio (dagens [[León]]). Som kommandant for denne legion kom han til Domitians hjelp med å slå ned Saturninus' opprør i [[Germania Superior]], men kom fram først etter at stridene hadde avtatt. Deretter ble han en av Domitians favoritter og fikk tjenstegjøre som [[praetor]] omkring år 85 og som [[Konsul (Rom)|konsul]] år 91. Men etter at den upopulære Domitian ble myrdet, fikk Trajans karriere i stå for en tid.

=== Med Nerva som keiser ===
Da Nerva ble keiser i 96 ble Trajan guvernør i [[Germania Superior]]. Senere samme år kom en meddelelse om at Nerva hadde adoptert ham. Nerva, som var upopulær blant de militære etter et mytteri som [[praetorianergarden]] hadde gjort i 97, var tvunget til å styrke sin støtte innen militæret. Derfor adopterte han Trajan.<ref>Chris Scarre: ''Chronicle of the roman emperors'', London 1995, s. 87–89</ref>  Det var underforstått at keiserens adoptivsønn også skulle være keiserens etterfølger på tronen. Denne skikken ble fulgt av mange keisere i en tid fremover.

I stedet for å gjenopprette orden i Roma gjennom militær intervensjon, innbød Trajan mytteriets ledere til et møte. Han gjorde det under påskudd av at han ville gi dem en særlig utmerkelse, men i stedet lot han dem henrette. Handlingsmåten styrket Trajans autoritet og da han ble keiser etter Nervas død så han ingen grunn til å besøke Roma.<ref>Chris Scarre: ''Chronicle of the roman emperors'', London 1995, s. 91</ref>