Redigerer Trøndelag Teater (avsnitt)

== Historie ==
På starten av 1800-tallet var det flere etablissementer i [[Prinsens gate (Trondheim)|Prinsens gate]] der det ble spilt teater.

''Det Forenede Dramatiske Selskap'' hadde lokaler i Lohrmanngården, som lå der hvor Prinsens gate i dag krysser [[Erling Skakkes gate]]. Lohrmanngården var en enetasjes hjørnegård der det var mulighet for å leie rom, både til festligheter og forestillinger. I 1816 ble en egen teaterbygning reist i Lohrmanns hage, matrikulert som Prinsens gate 18. Arkitekt var [[Nicolai Wilhelm Gedde]]. Bygningen var i to etasjer. Kapasiteten var 550 tilskuere, alle med god sikt til den skrå scenen. Til tross for mange ombygginger er denne teatersalongen bevart helt til i dag (2022).

I 1858 ble Lohrmanns gård revet og erstattet med et murbygg i forlengelsen av teaterbygningen. Arkitekt for nybygget var Heinrich Ernst Schirmer, som på denne måten ga teatret sin endelige form, med publikumsfoajé og kafé i anleggets søndre del. Trolig ble det samtidig bygd på en korridor langs scenen og salongen på gårdssiden.
Neste bygningsmessige endring kom i 1890, da Karl Norum utarbeidet planer for eksteriørmessige utbedringer. Tegningene er ikke kjent, men de lå til grunn for en ombygging av inngangspartiet mot Prinsens gate og en dekorering av hovedfasaden. I fire høye, rundbuede nisjer på veggen malte Arne Fladager de fire musene Terpsichore, Melpomene, Thalia og Polyhymnia, som alle forbindes med teater og skuespillerkunsten.
Flere mindre ombygginger i første halvdel av 1900-tallet ga bedre garderobeforhold for både skuespillere og publikum, og det ga utvidet verkstedsplass i nordfløyens underetasje. Nye tekniske rom kom til ved ombyggingen i 1947-48, med Helge Thiis som arkitekt. Disse arbeidene omfattet i tillegg hovedinngang, publikumsgarderobe, trappehuset og kafélokalet (Grand Café/Theatercafeen), som etter en stund med privat drift ble en del av Trøndelag Teaters virksomhet og ansvar. Teaterbygningen ble fredet i 1969, og var eid av Det Trondhjemske Theaterinteressentskab til 1973. Etter mange års debatt om nytt teater eller utvidelse av det eksisterende teatret ble det i årene 1995–1997 reist et stort tilbygg på vestsiden, tegnet av 4B Arkitekter. Nybygget fikk egen inngang fra Leüthenhaven, og publikumsfoajé langs Erling Skakkes gate, sammenføyd med det gamle publikumsarealet. En stor sal med 500 publikumsplasser utgjør en hoveddel av tilbygget, som dessuten har to mindre scener og store og moderne tekniske rom og andre nødvendige praktiske fasiliteter.

I [[1937]] åpnet [[Henry Gleditsch]] et fast teater i Trondheim, Trøndelag Teater. Åpningsforestillingen ''Kvinnene på Niskavuori'' av [[Hella Wuolijoki]] med regi av Henry Gleditsch hadde premiere [[14. oktober]].<ref>[[#refBerg|Berg 1987]]</ref> Økonomien var stram, så ulike metoder ble tatt i bruk for å få driften til å gå rundt. For å få inn mest mulig inntekter pr. forestilling, ble det solgt billetter for ståplasser. Da krigen kom møtte teateret harde tider. Gleditsch ble henrettet av nazistene, og de fikk kontroll over teatre. Publikum boikottet forestillingene, men det ble innført tvangssalg av billetter. Den [[19. oktober]] [[1944]] gikk teppet ned for siste gang under krigen, etter det stadig synkende publikumsbesøket. 

Driften kom imidlertid i gang igjen etter krigen. [[Victor Huseby]] ble ny teatersjef i [[1951]], og han satt 15 år i sjefsstolen. Han var en økonomiens mann. Alle forestillingene skulle settes opp på en billigst mulig måte. Det gikk sjelden en kveld uten at det foregikk en eller annen form for underholdning på scenen. Huseby innførte en tradisjon på teateret. Hver vår oppførtes en musikal eller operette, som ofte fikk strålende kritikker i pressen.

I [[1966]] overtok den unge og ukjente [[Erik Pierstorff]] sjefsstolen ved teateret. Hans kjennemerke var at han nesten daglig sørget for medieomtale om teateret i avisene. Innføringen av nye arbeidsformer og yngre, friskt blod til teateret vil alltid bli husket som en av Pierstorffs mange ideer.