Redigerer Torgeir Bjørnaraa (avsnitt)

== Liv og virke ==
<!-- NB: Det er bevisst skrevet Kristiania og ikke Oslo, siden Kristiania var byens offisielle navn på den tiden.-->
Bjørnaraa ble født på gården Bjørnarå i den nordlige delen av datidens Valle kommune (nå Bykle kommune), men familien flyttet snart til Hommelunden i [[Valle]]<ref>Folketelling 1865.</ref>. Allerede 15 år gammel ble han sendt til amtsskolen. 19 år gammel tok han lærereksamen ved seminaret i Kristiansand, og arbeidet som lærer og klokker i Rysstad og Treungen skolekretser i [[Hylestad]] frem til oktober 1885<ref>Jansen, Leonhard B. og Hillestad, Gunnar (1990): s. 32.</ref>. Bjørnaraa grunnla bygdas første folkeboksamling og ble dessuten en leder innen ungdomsarbeidet<ref>Terland (1988), s. 64.</ref>. 

Da lensmannen i Bygland, [[Lars Knutson Liestøl]], i 1888 ble statsråd og sjef for Revisjonsdepartementet ble han huslærer i familien og flyttet med dem til [[Kristiania]]. Før han flyttet tilbake til Kristiansand tok han middelsskoleeksamen i Kristiania. I Kristiansand grunnla han ''Sæbyggjen'', og han fortsatte det redaksjonelle arbeidet i flere andre aviser og blader som for eksempel ''[[For Bygd og By]]'', ''[[Fedraheimen]]'' og ''[[Syn og segn]]'' før han i 1898 ble redaktør av ''Arbeideren'' i Kristiania. Han var en ivrig friluftsmann, skytter, jeger og fisker, og i 1896 fikk han «Fællesstyrets gullmedalje for rifleskyting».

{{Sitat|Bjørnaraa er ingen liten fortelje-kunstnar, enda stilen hans mang ein gong kan verke litt masande og maniert. [...] ...legg vidare merke til at utvalet mange stader &mdash; t.d. når det gjeld livet til småfuglane &mdash; skal gje eit inntrykk av levevis og skikkar hos dei skapningane forfattaren skriv om, zoologiske omsyn har spela vel så stor rolle som litterære.|R.S. om ''Dyresoger i utval.'' på s. 8 i ''Verdens Gang'', 17. november 1950|right}}
Bjørnaraa var tidlig ute med å popularisere naturvitenskap, blant annet gjennom ''Soga um ljoskrafti'' (1908) og ''Soga um Charles Darwin'' (1909). Han bidro ytterligere til populariseringen ved at han hver lørdag i 23 år skrev en dyrehistorie i avisen ''[[Socialdemokraten]]''. Et utvalg av disse historiene ble etter hvert utgitt i en serie på ti bind (1916&ndash;1927) kalt ''Dyresogor : fortalde eller attfortalde.'' 

Torgeir D. Bjørnaraa arbeidet som lærer flere steder i Norge. I 1899 ble han ansatt ved Askim kommunale høiere almenskole som andrelærer med ansvar for real- og ferdighetsfag. Han engasjerte seg aktivt i forskjellige lag, spesielt var han interessert i skytterlagssaker, idrettsbevegelsen og utvikling av biblioteket. I 1903 ble han formann i bibliotekstyret i [[Askim]]. Arbeiderbevegelsen begynte å utvikle seg mens han bodde her, og i 1907 ble han valgt til formann for Askim socialdemokratiske arbeiderforening. For denne foreningen var Bjørnaraa den ene av to representanter i herredsstyret. Han var samtidig også formann i Smaalenenes Amts Arbeiderparti, og stortingskandidat for Trøgstad krets av det socialdemokratiske parti. Etter at han sluttet som lærer ved middelskolen i Askim opprettet han et fond der avkastningen skulle brukes som en oppmuntring til flinke elever ved skolen.

Han flyttet fra Askim til [[Stord]] i 1909 der han var overlærer ved lærerskolen i 13 år, og i 1922 flyttet han tilbake til Askim der planen var at han skulle skrive lærebøker i naturfag. Planen han la frem for kirkedepartementet ble ikke godkjent, Bjørnaraa vek ikke, og resultatet ble at ingen lærebøker ble skrevet. 

I 1937 var Bjørnaraa blant initiativtagerne til opprettelsen av [[Setesdalsmuseet]]<ref>Bjørkeli, Johs: s. 14.</ref>, og han ga da samlingene sine til museet og [[Valle kommune]]. Boksamlingen dannet grunnlaget for Valle folkebibliotek.

Neste flytting gikk fra [[Henstaddalen]] i Askim til [[Asker]], der han og familien i 1929 bosatte seg i «Fjellstua» i [[Leangen]]. Her omkom Torgeir Drengson Bjørnaraa i en brann tidlig om morgenen søndag 25. november 1951. Han ble 87 år gammel<ref>''Verdens Gang'' (1951).</ref>.

På hundreårsdagen for hans fødsel beskrev professor [[Olav Midttun]] ham slik i en kronikk:
{{Sitat|Han er eit godt døme på ein norsk åndstype frå fjelldalene våre [...] Han var eit mangslunge, sjølvstendig menneske med ein sterk karakter og strenge moralske krav og eit utslitande sanningsmod<ref>Helgerud, Tom (2012): s. 30-31.</ref>.}}