Redigerer Tizian (avsnitt)

== Biografi ==
=== Tidlig levnet ===
Tizian var sønn av funksjonæren Gregorio di Conte dei Vecelli og hans kone Lucia. Han ble født i den lille landsbyen Pieve di Cadore, midt iblant høye fjelltopper i [[Alpene]], rett nord for Venezia og ikke langt ifra [[Tirol]] i [[Østerrike]]. Ni år gammel ble han sendt til Venezia med sin bror Francesco for å bo hos en onkel og studere under [[Mosaikk|mosaikkunstneren]] [[Sebastiano Zuccato]]. Snart begynte han i Bellini-brødrenes atelier, der hans lærer ble [[Giovanni Bellini]], den fremste venetianske maler på den tiden. Tizians tidlige verker er tydelig påvirket av undervisningen og også av hans forbindelse som ung mann med en annen av Giovanni Bellinis elever, nemlig [[Giorgione da Castelfranco]] (1477–1510).{{Tr}} Malerne samarbeidet i 1508 i utføringen av freskene i [[Fondaco dei Tedeschi]], og ''Allegori over rettferdigheten'' er blitt tilegnet Tizian. Freskene har forfalt, og bare konturer er synlige. [[Antonio Maria Zanetti]]s etsninger av freskene fra 1769, som allerede har falmet mye, gir en bedre forestilling av idealismen og den plastiske tilsynekomsten som karakteriserer begge malernes verker.{{Tr}} Blant forskere er det stor uenighet hva som bør tilskrives hvem.{{Tr}} Tendensen blant italienske forfattere er å tilskrive altfor mye til Tizian i deres ungdom.{{Tr}}

[[Fil:Titian Venus Mirror (furs).jpg|mini|left|upright|«Venus med speil», c. 1555]]
[[File:Fiesta campestre.jpg|mini|«Fiesta campestre», c. 1510]]
Det er sikkert at Tizians første selvstendige oppdrag var å utføre freskene av den hellige [[Antonius av Padova]]s tre mirakler. ''Det talende spedbarns mirakel'' er bemerket for sin komposisjon, mens ''Den oppfarende sønns mirakel'' har et landskap i bakgrunnen som viser hvor topografisk og stemningsmessig like Tizians og Giorgiones verker var på denne tiden.{{Tr}} Etter Giorgiones død i 1510 tok Tizian på seg oppgaven å fullføre bakgrunnslandskapet i Giorgiones uferdige ''Sovende Venus'' (Gemaldegalerie, Dresden), et faktum bokført av en samtidig forfatter, [[Marcantonio Michiel]]. Nokså giorgionesk er Tizians frodige ''Kristi dåp'' (omkring 1515, Capitoline-muséet, Roma), hvor [[mesén]]en, Giovanni Ram, fremtrer nederst til høyre i maleriet.{{Tr}}

Å angi sannsynlig opphavsmann til portrettene er nok det vanskeligste, men ''Selvportrett'' (omkring 1512, som man lenge trodde var et portrett av ''[[Ariosto]]'', også kalt ''Mann i blått'') er opplagt av Tizians hånd, siden den er signert med initialene T.V. (Tiziano Vecellio).{{Tr}} Volumet og teksturen i ermet ser ut til å kjennetegne Tizians egen manér.{{Tr}} På den annen side har ''Konserten'' vært et av de mest omdiskuterte portretter, fordi det siden det 17. århundre ble tilskrevet Giorgione som det mest typiske.{{Tr}} Det åpenbart psykologiske innholdet og den klare utformingen av hovedfiguren har fått eksperter fra [[1900-tallet]] til å tilskrive maleriet Tizian.{{Tr}} Teknikken i maleriet av den unge venetianske aristokraten i ''Ung mann med lue og hansker'' har dessuten fått dagens eksperter til å tilskrive dette og lignende portretter til Tizian.{{Tr}}

De tidlige mytologiske og allegoriske komposisjonene viser at den unge maleren fremdeles i stor grad var påvirket av Giorgione i sin utføring av en poetisk idyllisk verden hvor intet hverdagslig eller sjofelt eksisterer.{{Tr}} Inspirasjonen ligger i kjærlighetsdiktene til de italienske poetene [[Jacopo Sanazzaro]] og [[Pietro Bembo]], som i ''Menneskets tre aldre'', hvor det erotiske forholdet mellom det unge paret diskré er dysset ned og en ømhet og sørgmodighet råder.{{Tr}} I det samtidige ''Hellig og profan kjærlighet'' befinner skikkelsene seg på samme måte i et landskap, men her er allegorien vanskeligere å forstå. Den vanligste tolkningen går ut på at de to kvinnene er Venus-tvillingene, ifølge [[Nyplatonisme|nyplatonsk]] teori og symbolisme.{{Tr}} Den verdslige Venus, til venstre, symboliserer naturens fruktbarhet, både fysisk og intellektuelt, mens den nakne Venus, til høyre, representerer evig og guddommelig kjærlighet.{{Tr}}
[[fil:Frari (Venice) nave right - Monument of Titian.jpg|thumb|Tizians grav i Venezia.]]
[[Fil:Portrait of Pope Paul III Farnese (by Titian) - National Museum of Capodimonte.jpg|mini| «Alessandro Farnese, [[Paul III]]»]]
<!--Ikke undersøkt: En vakker ung kvinne heller enn en ubarmhjertig bibelsk antiheltinne fremtrer i maleriet ''Salome''.-->
<!--==Liv og arbeide som voksen==


Sometime in the early 1520s Titian brought to his house in Venice a young woman from Cadore whose name was Cecilia. Two sons were born in 1524 and 1525, first Pomponio, who became a priest, and second Orazio, later a painter and Titian's chief assistant. During Cecilia's grave illness in 1525, Titian married her. She recovered and later gave birth to two daughters, Lavinia (born 1529/30) and another who died in infancy. On Cecilia's death in 1530, the artist was disconsolate and he never remarried.-->  

Engang tidlig på [[1520-tallet]], etter at Tizian hadde gått i lære i Venezia og [[Padova]], kom hans bilder på moten i Venezias intellektuelle kretser. Den venetianske kretsen av oppdragsgivere ble snart utvidet med et flertall av [[Europa]]s konger og fyrster. Tizians stilling var på denne tiden, omkring 1520 og fremover, like opphøyd som [[Michelangelo]]s.{{Tr}} Keiser [[Karl V, tysk-romersk keiser|Karl V]] ba om å få sitt [[portrett]] malt i 1533 og ble så fornøyd at han adlet Tizian til [[palatinat]]sgreve.

I 1543 portretterte Tizian pave [[Paul III]] og ble like etterpå sendt til [[Vatikanet]], der han ble mottatt som en fyrste.{{Tr}} I [[Roma]] ble han kjent med Michelangelo. På [[1550-tallet]] ble han ansatt som hoffmaler av [[Filip II av Spania]].  

Tizian strevde i sitt skapende virke med å forholde seg selvstendig i forhold til sine mektige oppdragsgivere.{{Tr}} Med bistand fra sin fortrolige venn, forfatteren [[Pietro Aretino]], gjorde Tizian seg til Europas mest ettertraktede maler. Denne enestående stillingen gjorde det mulig for ham å arbeide for hvem han ville, i sin egen takt, og med motiver som han selv valgte.

Tizian døde av pest i Venezia i 1576.