Redigerer Tiende (avsnitt)

== Historisk tiende i Norge ==
I Norge avløste tienden den gamle «prest-reida»<ref>[https://naob.no/ordbok/prestreide «prestreida», ''NAOB.no]</ref> samt [[gebyr]] for de enkelte kirkelige handlinger, en ordning innført i [[Sigurd Jorsalfare]]s tid ([[1103]]&ndash;[[1130|39]]), visstnok først i [[Nidaros bispedømme]]. Etter [[Magnus Erlingsson]]s lovrevisjon (dvs endringer i [[landskapslov]]ene) ble tienden innført i det meste av Norge, og påbød den enkelte gård å avgi <sup>1</sup>/<sub>10</sub> av sin avling til kirken. Dette ble så fordelt med <sup>1</sup>/<sub>4</sub>-part hver på [[den katolske kirke|kirke]], [[biskop]], [[prest]] og [[fattig]]e.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 237), [[Universitetsforlaget]] 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

I tillegg til tiende var det i Norge innført «[[peterspenger]]» eller «Roma-skatt» i 1153, slik at alle med eiendom til en verdi av over tre mark, var pålagt å betale én [[penning]] til pavestolen årlig.<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «peterspenger» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/peterspenger]</ref> Det er den eldste skatten i Norge vi kjenner til som måtte utredes i [[mynt]].<ref>Sverre Dyrhaug og [[Svein H. Gullbekk]]: «Peterspenger - en skatt for folk flest», ''Collegium medievale]</ref> I [[1163]] presset [[erkebiskop]] [[Øystein Erlendsson]] i [[Nidaros]] igjennom å få innkreve høyere pengebøter og kreve dem utbetalt i «sølvvurdert ørtug», verd dobbelt så mye som vanlig mynt, noe kirken tjente godt på.<ref>[https://heimskringla.no/wiki/Erling_Skakke_og_klosteret_p%C3%A5_Halsn%C3%B8y] [[Knut Rage]]: «[[Erling Skakke]] og klosteret på [[Halsnøy]]», ''heimskringla.no</ref> Erkebiskop Øystein fikk dette igjennom takket være [[Erling Skakke]], som støttet Øysteins krav i bytte mot at denne gikk med på å krone Erlings sønn [[Magnus Erlingsson|Magnus]] til konge over Norge og støtte hans krav på tronen.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 59)</ref>

I [[1277]], under [[Magnus Lagabøte]], sikret kirken seg en større bit av tienden i «[[Sættargjerden i Tunsberg|sættargjerden]]» (= overenskomsten) fra riksmøtet i [[Tønsberg]]. Denne fordelen måtte kirken oppgi under [[Eirik Magnusson]]s formynderstyre.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 238)</ref> Kirkemøtet i [[Lyon]] i [[1274]] hadde vedtatt pavens rett til et særskilt «korstogstiende» til inntekt for hans påtenkte [[korstog]]. Kong Eiriks formynderstyre vedtok også et forbud mot salg av sølvgjenstander til geistlige, og blokkerte dermed kirkens utførsel av korstogstiende.<ref>Knut Helle: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 252)</ref>

I et bispemøte i [[Oslo]] i [[1436]] med erkebiskop [[Aslak Bolt]] som formann, ble det besluttet at erkebispen og hver biskop i [[provins|provinsen]] skulle sørge for at egnede [[klerk]]er ble hjulpet til [[universitet]]sstudier, finansiert ved den fjerdeparten som ifølge [[kristenretten]] skulle ha tilfalt de fattige.<ref>[https://no.wikisource.org/wiki/Side:Norges_land_og_folk_-_Nordlands_amt_2.djvu/780] Tiende i [[Nordlands amt]]</ref>

Fjerdeparten som var tiltenkt de fattige, ble kalt «bondeluten» eller «bondelodden» og brukt i de enkelte bygder. Fordelingen sto fast frem til [[reformasjonen]], men [[kirkeordinans]]en fra [[1537]] endret delingsforholdet, og fjernet bondeluten. [[Menighet]]ene ble stående uten midler til å hjelpe sine fattige, og reagerte sterkt på dette.<ref>[https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1893-0271-2018-03-03] [[Øystein Rian]]: «Den paradoksale reformasjonen», ''Teologisk tidsskrift'' 24. mai 2018</ref>

«Fisketienden» var fra gammelt en avgift av de store fiskeriene til kirke og stat. I 1848 ble den avløst av «fisketiende-fondet», med inntekt fra en eksportavgift på varer som [[tørrfisk]], [[klippfisk]] og [[tran]]. Av rentene ble det utredet bidrag til kirken, og avgiften skulle fjernes når fondet var stort nok. Men i 1873 ble det vedtatt at avgiften skulle vedvare, men nå tilfalle havnefondet. Fisketiende-fondet ble først avviklet i [[1962]].<ref>''Store norske leksikon'' (2005-07): «fisketiende» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/fisketiende]</ref>

=== Kongetiende ===
Etter reformasjonen i [[1536]]/37 ble kirkens tiende avløst av såkalt [[kongetiende]], noe som betød at [[konge]]n fikk hele skatten og selv kunne fordele denne. Ved [[forordning]] av [[1801]] ble kongetienden gjort om til en grunnbyrde eller grunnskatt på fast eiendom, utredet ''in natura'' etter kapiteltakst eller i [[kontanter|rede penger]], og opphevet først i [[1918]].<ref>Roos, Merethe: «tiende» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 29. juli 2024 fra [https://snl.no/tiende]</ref>

[[Adel]] var etter reformasjonen fritatt for å betale tiende mot å innkreve jordleien av kongens bønder, og av denne fikk de også beholde en god del selv.<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 77), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref>

=== Tiende i nyere tid ===
I en del [[kristne]] [[trossamfunn]] praktiseres fortsatt tiende som en frivillig fromhetshandling, det vil si at medlemmene frivillig betaler <sup>1</sup>/<sub>10</sub> av sin inntekt til [[kirken]].<ref>[https://www.aftenbladet.no/lokalt/i/lvRG7/mange-gir-saa-det-svir Camilla Bjørheim og Julie Teresa Rege Olsen: «Mange gir så det svir»,] ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 4. april 2015</ref>

=== Tiende i Danmark ===
[[Adam av Bremen]] var rundt [[1068]] opprørt over at selv de fattigste danskene skulle betale for kirkelige tjenester, men på 1130-tallet synes tiende å være godtatt som ordning. Når bøndene høstet, ble hvert tiende nek brakt til kirkens [[låve]]. I andre land ble tienden delt i fire: Til biskop, prest, kirke og de fattige, men i [[Danmark]] foregikk bare en tredeling, der de fattige ingenting fikk. Dette var den første egentlige skatten danske bønder var blitt pålagt, og det var biskopens andel de protesterte mot. Hans andel ble derfor kalt «biskopsgave».<ref>[[Martin Schwarz Lausten]]: ''Danmarks kirkehistorie'' (s. 40), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7</ref>