Redigerer Tidlig kristendom (avsnitt)

== Historie ==
I begynnelsen var den kristne kirke sentrert i [[Jerusalem]] i et «øvre rom», kanskje i samme bygning som [[David av Israel|kong Davids grav]]; [[fransiskanerordenen|fransiskanerne]] måtte i 1452/53 overlate stedet til militante [[muslim]]er som hevdet at kristnes nærvær besudlet kong Davids grav som en bibelsk muslimsk helligdom,<ref>[https://www.bu.edu/mzank/Jerusalem/tx/Sulayman.htm Sultan Suleimans vedtak fra 1523 om fransiskanerne]</ref> men uansett er påstanden om kong Davids grav i bygningen en tradisjon verken historikere eller troende [[jøder]] fester lit til i dag. Bygget kalles ''Cenacle'' (fra [[latin]] ''cenaculum'', avledet av ''cena'' = middag)<ref>[https://www.biblicalarchaeology.org/daily/biblical-sites-places/biblical-archaeology-sites/jesus-last-supper-tomb-of-david/ Marek Dospel: ''Did Jesus’ Last Supper Take Place Above the Tomb of David?]</ref> fordi tradisjonen forteller at [[den siste nattverd]] ble holdt her. Arkeologen Emanuel Eisenbergs utgravning i nabolaget i 1983 påviste at området rundt ''Cenacle'' var sammenhengende bebodd fra tidlig [[romertid|romersk]] til [[ottoman-imperiet|ottomansk tid]].<ref>[https://library.biblicalarchaeology.org/department/archaeological-views-mount-zions-upper-room-and-tomb-of-david/ David Christian Clausen: ''Archaeological Views: Mount Zion’s Upper Room and Tomb of David]</ref> Leder for denne urmenigheten i Jerusalem var blant andre [[Jakob den rettferdige|Jesu bror Jakob]], [[Apostelen Peter|Peter]] og [[Evangelisten Johannes|Johannes]].<ref>[http://les.norsk-bibel.no/# Ap.gj. 2,9, ''Norskbibel.no]</ref> 

Den viktigste hovedkilden til denne apostoliske tidsalder (ca. [[30]] – ca. [[100]]) er ''[[Apostlenes gjerninger]]'', men tekstens historiske nøyaktighet er omstridt. Etter [[misjonsbefalingen]] ga apostlene seg ut på misjonering, inkludert [[Paulus]] fra [[Tarsus]], og spredte kristendommen til mange byer i den [[Hellenisme|hellenistiske]] verden, som [[Alexandria]], [[Antiokia ved Orontes]], [[Roma]]<ref name="Hinson"> Hinson, E. Glenn: ''The church triumphant: a history of Christianity up to 1300'',  Mercer University Press, 1995.</ref> og steder utenfor Romerriket. 

Begrepet «kristen» ble ifølge ''Apostlenes gjerninger'' første gang benyttet for medlemmer av kirken i Antiokia.<ref>[http://les.norsk-bibel.no/# Ap.gj. 11,26, ''Norskbibel.no]</ref> ''[[Det nye testamente]]'' inkluderte [[Paulus' brev|brev skrevet av Paulus]] til kirkene, slike som de i [[Thessaloniki]] og [[Korinth]], i løpet av årene 50-62.<ref name ="Harris"> Harris, Stephen L.: ''Understanding the Bible''. Palo Alto: Mayfield. 1985</ref> Tidlige kristne var i utgangspunktet jøder i en jødisk sekt, men omvendelse og misjonering førte til at antallet ikke-jøder økte betydelig, og de første kristne fortsatte den jødiske praksis med ærbødighet for «de jødiske skriftene», det vil si at de benyttet ''[[Septuaginta]]'', den [[gresk]]e oversettelsen av ''[[Det gamle testamente]]'', og dermed knyttet seg til [[hellenistisk jødedom]], en annen [[Monoteisme|monoteistisk]] retning som var populær på denne tiden. ''Septuaginta'' ble benyttet av de som forsto og benyttet [[Koiné|koiné-gresk]], men også ''[[Targum]], Det gamle testamente'' i [[arameisk]] [[oversettelse]], ble brukt av arameisktalende. Etter hvert ble skriftene oversatt til flere språk.

I år [[70]] ble [[Det andre tempelet i Jerusalem]] ødelagt av romerne, og i tiden rundt år [[135]] ble jøder forvist fra deres hellige by etter [[Bar Kokhba-opprøret]]. Blant de som forlot Jerusalem var de fleste i den kristne befolkningen.<ref name="Hinson" /> Senere har den tidlige kirkehistorikeren [[Eusebius av Cæsarea]] nedtegnet at det [[Etnisitet|etniske]] jødiske lederskapet av kirken i Jerusalem (bokstavelig de «av hebraisk avstamming» og «de omskårne») ble erstattet av et lederskap bestående av ''gentilis'' (ikke-jøder).<ref>Eusebius av Cæsarea: [http://www.newadvent.org/fathers/250104.htm ''Historia Ecclesiae'', Bok IV, kapitler 5–6]. (engelsk)</ref> Ifølge ''Catholic Encyclopedia''<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/08355a.htm Catholic Encyclopedia: Jerusalem (A.D. 71-1099)]: «As the rank...»</ref> var disse underbiskoper utpekt av [[metropolitt]]biskoper i den nye hovedstaden [[Caesarea Maritima]] i dagens [[Israel]]. Tilsvarende hadde keiser [[Claudius]] utvist jødene fra Roma i år [[49]], skjønt [[Nero]] tillot dem å komme tilbake igjen, men vendte seg ifølge den romerske historikeren [[Tacitus]] mot «kristne» etter [[brannen i Roma år 64]] som innledet romersk øvrighets kristenforfølgelser.<ref name="Fox"> Fox, Robin Lane: ''Pagans and Christians: In the Mediterranean World from the Second Century AD to the Conversion of Constantine'', London: Viking, 1986, ISBN 978-0670808489.</ref> Det er uvisst om romerske myndigheter egentlig skilte mellom kristne og jøder i tiden før keiser [[Nerva]]s endring av ''Fiscus Judaicus'' (latin for «jødisk skatt») i år [[96]]. Fra da av måtte praktiserende jøder betale skatt – kristne slapp.<ref>Wylen, Stephen M.: ''The Jews in the Time of Jesus: An Introduction'', Paulist Press (1995), ISBN 0809136104, ss 190-192.; Dunn, James D.G.: ''Jews and Christians: The Parting of the Ways, A.D. 70 to 135'', Wm. B. Eerdmans Publishing (1999), ISBN 0802844987, ss 33-34.; Boatwright, Mary Taliaferro & Gargola, Daniel J & Talbert, Richard John Alexander: ''The Romans: From Village to Empire'', Oxford University Press (2004), ISBN 0195118758, s. 426.;</ref>

Etter hvert som kristendommen spredde seg ytterligere i løpet av [[100-tallet]] var de mest kjente uortodokse ledere og skribenter [[Ireneus av Lyon]],<ref name="Fox" /> [[Polykarpos]] fra [[Izmir|Smyrna]], Ignatius av Antiokia,<ref name="Fox" /> [[Klemens I]] fra Roma, og [[Justin Martyr]]. 100-tallet var også en tid da det stod frem flere som senere ble erklært for å være [[kjetter]]e – som Marcion fra Sinope, Valentinus, og [[Frygia|frygieren]] [[montanisme|Montanus]] som dannet en kristen retning kalt [[montanisme]]. 
[[Fil:Nicaea icon.jpg|thumb|Ikon med [[Konstantin den store]] og biskopene på [[konsilet i Nikea]] i år [[325]]. Framfor seg holder de opp trosbekjennelsen som senere ble tilpasset gresk liturgi.]]
I løpet av [[200-tallet]] økte de kristne ytterligere i antall, kanskje utgjorde de to % av befolkningen i Romerriket.<ref name="Fox" /> [[Kirkefedre|Lærere]] i denne perioden omfattet blant andre [[Origenes]] i [[Alexandria]] og [[Tertullianus]] i [[Nord-Afrika]] og de uttrykte i sine skrifter doktriner som ble formulert som [[treenigheten]]. [[Antonius den store]], en kristen leder i [[Egypt]], bidro til utviklingen av [[eremitt]]samfunn og et [[askese|asketisk]] [[munk]]evesen. [[Gregor Lysbringeren]] var ansvarlig for at [[Armenia]] ble det første offisielt kristne landet. I kjølvannet av at keiser [[Konstantin den store]] valgte å bli kristen like før [[slaget ved Pons Mulvius]] ([[Ponte Milvio]]) i år [[312]]), vedtok Romerriket kristendommen med [[Milanoediktet|Milano-ediktet]] i [[313]], slik at kristendommen ble statsreligion i [[380]] under keiser [[Theodosius den store]] (se [[ediktet i Thessaloniki]]) og til videre fremvekst av kristendommen i [[Østromerriket]].

Det som begynte som en bevegelse innenfor [[jødedom]]men, var i slutten av perioden romersk statsreligion, og gjorde seg gjeldende også utenfor Romerriket.<ref name="Fox" /> En alvorlig konkurrent var [[Mithras-kulten]], som delte kristendommens tro på himmel og helvete, [[sjel]]ens udødelighet, [[dommedag]] og kampen mellom godt og ondt, [[søndag]] som [[helligdag]] og feiring av [[25. desember]]. Begge bevegelser gjorde rituelt bruk av [[vievann]], vokslys og [[kirkeklokke|klokker]]. Når Mithras-dyrkelsen tapte, skyldtes det delvis at den utelukket kvinner, og i tillegg manglet en organisering til å lede seg.<ref>[http://www.perbenny.dk/krist.html Per Benny Paulsen: ''Bruddstykker av kristendommens historie]</ref> Kristendommen var også aktivt misjonerende, og nedvurderte andre trosretninger. Med sitt ønske om å bli [[martyr]]er var kristne ofte kampvillige i en helt annen grad enn andre. Det første [[konsilet i Nikea]] i år [[325]] e.Kr. markerte slutten på denne tidsalderen og begynnelsen på de første syv økumeniske konsiler (325-787).