Redigerer Thranebevegelsen (avsnitt)

== Revolusjonene av 1848 ==
Foranledningen til arbeiderbevegelsene i [[Norge]] må forstås på bakgrunn av de sosiale og politiske forholdene som rådet i samfunnet på den tiden.

De [[Europa|europeiske]] [[revolusjon]]ene oppstod på [[Sicilia]] i [[1848]] og spredte seg som lynild, først til [[Frankrike]], der [[Februarrevolusjonen (Frankrike)|februarrevolusjonen]] startet i [[Paris]] og førte til at det franske kongedømmet falt, siden til resten av [[Europa]], der de fikk innvirkning på [[Tysklands historie (1814–1871)|Tyskland]], [[Preussen]], [[Østerrike|det Habsburgske riket]] og [[Kongedømmet Italia|de italienske stater]]. [[Russland]] var det eneste landet som ikke ble berørt av opprørene. Folk hadde tro på framgang, og i 1849 vant reaksjonære krefter kontrollen i starten av revolusjonsåret.

I [[1852]] besteg daværende [[president]] [[Charles Louis Napoléon Bonaparte]] Frankrikes trone som [[keiser]] [[Napoleon III]]. Revolusjonen hadde flere sider ved seg. I Frankrike stod det om retten til arbeid, borgerlig krav om trykkefrihet og rettsfrihet. Opptøyene i Frankrike var sentralt organisert og et resultat av en kortvarig klasseallianse. Arbeidere og studenter agiterte militant, blant annet gjennom å sette opp barrikader i Paris. Mange franskmenn fra de øvre sosiale lag sympatiserte også med opprørerne. Følgende faktorer var viktige:

* ''Økonomiske faktorer'': Det var nedgangstid på 1850-tallet, men synkende kjøpekraft og en stadig større sultende befolkningsandel. Potetavlingene var mange steder totalt ødelagt i Europa. Dårlige kornhøster presset prisene opp. Også middelklassen ble rammet.
* ''Utbredt oppgitthet'': Frustrasjonen mot regimene fra [[1815]] var akutt. Frihet var et viktig slagord. «Enten er Frankrike revolusjonært, hvis ikke er Frankrike ingen ting». Ideene fra den franske revolusjon ble på nytt aktualisert.
* ''Nasjonale ønskemål'': I Italia ønsket man nasjonal samling, mens det Habsburgske imperiet var preget av oppsplitting til selvstendige stater.

Det fantes et [[elite]]fenomen innenfor 1848-revoltene, for de hadde nærmest [[monopol]] på [[utdanning]]. Men revolusjonene i seg selv var ikke var et elitefenomen, for store deler av befolkningen bidro. Eliten var opplyst og skolert, og tok derfor ledelsen. Revolusjonen holdt nesten på å lykkes. Autoritetene var sjokkert og handlingslammet. Herskerne i de tyske og italienske statene konkurrerte i å gi flest reformer.

Revolusjonsballongen sprakk imidlertid mot slutten av 1848. Reaksjonen ble styrket fram mot 1851. Opprøret i Praha og Wien førte til at keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn]] stengte av byene i 1849. Opprørene ble til slutt en svakhet i seg selv. De var ikke lenger samordnet og dessuten dårlig organiserte. Historikeren Hobsbawm mener årsaken til tilbakegangen var at revolusjonene ikke klarte å unngå [[kaos]] – det var ingen systematikk i revolusjonen.