Redigerer Thorbjørn Egner (avsnitt)

== Biografi ==
=== Inn i livet; 1912–30 ===
[[Fil:Normannsgata Oslo.jpg|thumb|Normannsgata på [[Kampen]]. Thorbjørn ble født i nr. 14; da han var seks år gammel flyttet familien til nr. 5.<ref>normannsgata5.no [http://www.normannsgata5.no/Omsameiet.aspx Om sameiet Normannsgata 5]</ref>]]
[[Fil:Portrett av Thorbjørn Egner.jpg|thumb|Den unge Egner, foto fra ca. 1935–40 {{Byline|[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
[[Fil:Portrett av forfatter Thorbjørn Egner i sitt bibliotek, sommeren 1947.jpg|thumb|
Portrett av Thorbjørn Egner i sitt bibliotek, sommeren 1947.{{Byline|[[Nasjonalbiblioteket]]}}]]
Egner ble født som det siste av tre søsken i en kjøpmannsfamilie på [[Kampen]] i [[Oslo]]; han var 12 og 14 år yngre enn søsknene.<ref>Han fikk opprinnelig navnet ''Torbjørn Magnus'', men endret det selv siden til ''Thorbjørn''. Heger 2012, s. 15</ref> Faren Magnus Egner drev kolonialforretning, og hadde sin slektsbakgrunn fra en gårdbruker- og landhandelfamilie i [[Sørum]] på Romerike. Moren Anna var fra [[Frogn]]. I arbeiderbydelen Kampen var Egners kjøpmannsfamilie forholdsvis velstående.<ref>Heger 2012, s. 20</ref> Familien var også musikalsk: faren og broren spilte fiolin, Thorbjørn og søsteren spilte piano, og alle sang. Han tok også med seg musikken ut til vennene i gata, og startet bakgårdsorkester med fløyte, trommer, horn og seg selv på banjo. Som kjøpmannssønn var det naturlig at han arbeidet som visergutt i barndommen.

Da Thorbjørn var barn, hadde onkelen Olaf overtatt den ene av Egner-gårdene og dens landhandel. Somrene tilbragte han ofte hos farens søster Louise og hennes familie på gården Vølner i Sørum. Erfaringene fra oppveksten som vekslet mellom Kampen og Sørum, har satt preg på forfatterskapet. Selv har han skrevet at «Minner fra guttedagene i byen og somrene i Sørum har nok vært en inspirasjonskilde til mye av det jeg senere har skrevet og tegnet i årenes løp»,<ref name="TE" /> og biograf [[Anders Heger]] har pekt på at «Egner støpte norsk barndom i de former hans eget liv hadde avsatt»:<ref>Heger 2012, s. 239–240</ref> lesebøkenes Humlegata lignet Kampen på 1920-tallet, og gården til Ola-Ola Heia i den samme leseboken minnet om Sørum i Egners barndom. Senere skulle Egnerfamiliens ferieerfaringer fra [[Gismerøya]] sommeren 1950 bli førende for fremstillingen av [[Sørlandet]] i den femte av lesebøkene.

=== Inn i arbeidslivet; 1930–40 ===
15 år gammel fikk han i august 1928 kontorjobb som hjelpegutt i firmaet «A. Nilson & Co, Coal Agents». Samtidig begynte han på kveldsundervisning på [[Oslo kommunale handelsskole]] som ledet fram til handelsbrev høsten 1930. På handelsskolen møtte han den jevngamle Annie Eliasen, som han giftet seg med i 1937. I 1930 byttet han jobb, til «A/S Standard-Ost», hvor han fikk utfolde en viss kreativ interesse som reklametegner. Han var også elev ved «Oslo Børs reklameskole» i en periode.<ref>Heger 2012, s. 73</ref>

I disse årene var han engasjert i ulike typer kulturarbeid. Han sendte inn melodien «Aftenvind» til «Aftenpostens Slagerkonkurranse 1930», uten å bli premiert. Han underviste i drama og teaterkunnskap på «Studentersamfundets Fri Undervisnings Teatersirkel» ca. 1930–33, og satte opp sommerrevyen «BIFF-revyen» på [[Nesodden]] i 1933<ref>«BIFF» står for ''Blylagets Idrets Forening''; den siste F-en har ingen åpenbar forklaring. Heger 2012, s. 69</ref>. Det samme året gjorde han en fjelltur i [[Jotunheimen]] som året etter resulterte i artikkelen «For første gang i Jotunheimen» i ''[[Den norske turistforenings årbok]]'' 1934. I 1934 fikk han også solgt en sketsj fra BIFF-revyen til [[Chat Noir]].

Han sluttet hos «A/S Standard-Ost» våren 1934, samtidig som han 1933–35 var elev i tegneklassen ved [[SHKS|Statens kunst- og håndverkskole]], med [[Eivind Nielsen]] og [[Per Krohg]] som lærere. Fra 1934 var han ansatt i landets største reklamebyrå [[Høydahl Ohme]], hvor [[Sigurd Winsnes]] og [[Ivar Mauritz-Hansen]] var direktører. Egner tok høsten 1935 videre utdanning i reklametegning ved {{Ikkerød|Reimann-skolen}} i Berlin, oppkalt etter dens lærer {{Ikkerød|Albert Reimann}}. Egner arbeidet siden noen år i Høydahl Ohmes underbruk «A/S Dek.Rek.», som arbeidet med store reklameinstallasjoner: varemesser og butikkdekorasjoner. Et av oppdragene i denne stillingen var et veggrelieff i finér med historiske tablåer til [[Sarpsborg]]s bys 100-årsjubileum.<ref>{{Cite web|url=http://digitaltmuseum.no/search?query=thorbj%C3%B8rn+egner+1939 |title=DigitaltMuseum: Sarpsborgrelieffene |publisher=DigitaltMuseum |accessdate=2. desember 2012}}</ref>

Han sluttet i reklamebransjen i 1940, for siden å livnære seg som forfatter og kunstner. Da var familiens eldste barn Bjørn halvannet år gammel, og nummer to var på vei. Det unge ekteparet Egner hadde i 1937/1938 bosatt seg i [[Hammerstads gate (Oslo)|Hammerstads gate]] på [[Majorstuen]], nær [[Kringkastingshuset]].
[[Fil:Hammerstadsgate.jpg|thumb|[[Hammerstads gate (Oslo)|Hammerstads gate]], hvor Egner bodde fra 1937 til de på hans 40-årsdag i 1952 flyttet til den nye kunstnerkolonien på [[Ekely]].<br />Familien Egner bodde i nr 21, innerst til høyre på bildet.]]
[[Fil:Egner Kleppe in Vågå.jpg|thumb|''Kleppe i Vågå'', en tegning fra boken ''Gamle hus i Vågå'', 1943.]]
[[Fil:Egner Fra Fez el Bali.jpg|thumb|Egners skisse av gatemiljø i [[Fez (Marokko)|Fez]] fra studiereisen dit i 1949. Reisen ga inspirasjon til miljøene i [[Folk og røvere i Kardemomme by|Kardemomme by]].]]

=== Inn i barnelitteraturen; 1938–1955 ===
Fra høsten 1939 hadde Egner en fast barneside med figurene «Truls og Kari» i ukebladet ''[[Illustrert Familieblad]]''. Siden ble til en viss grad skrevet sammen med hans sjef fra reklamebyrået, [[Sigurd Winsnes]]. Winsnes var også medforfatter da Egner bokdebuterte i 1940 med ''Barneboka 1940''. Året etter var begge oppført som forfattere av ''Den nye barneboka'' og i 1942 var Egner alene forfatter for ''Småfolk. Barneboka nr. 3''. Egners forfatterskap i [[andre verdenskrig|krigsårene]] var preget av «småbøker om ''Truls og Kari'' fra ''Illustrert'', malebøker der han introduserte figuren malermester Klattiklatt, og flere billedbøker»<ref name="BRV">[[Tone Birkeland|Birkeland]], [[Gunvor Risa|Risa]], [[Karin Beate Vold|Vold]]. ''Norsk barnelitteraturhistorie''. 2. utg. Samlaget, 2005 ISBN 82-521-5933-8</ref>, herunder noen tellebøker<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Forfatteren-lesebokredaktoeren#forfatteren_lesebokredaktoeren/telleboekene Tellebøkene]</ref>.

Under krigen skrev og illustrerte han bøker for et voksent publikum, et arbeid som han etterhvert måtte legge til side for å prioritere arbeidet med barnebøker og lesebøker. I 1942 laget han – anonymt – en serie på 12 postkort med nissemotiv, et tema som på denne tiden var forbudt. Okkupasjonsmyndigheten anså røde nisseluer som en demonstrasjon mot de nye makthaverne. Særlig oppsikt vakte et kort med en barhodet nisse, som kunne se ut som om han lurte på hvem som hadde tatt lua hans. Motivene på kortene var basert på Egners skisser fra Vågå, Rauland og familiens sommerferier på Hadeland.<ref>Heger 2012, s. 137-9</ref><ref>Asbjørn Lind. «Egners motstandsnisser». ''[[A-magasinet]]'', 7. desember 2012</ref> 

På 1940-tallet engasjerte han seg også i andre retninger: han var med på å stifte [[Visens venner]] i 1944, var styremedlem og styreleder i [[Tegnerforbundet]] og redigerte [[Unge Kunstneres Samfund]]s julehefte ''Juleglede'' i årene 1948–53.<ref name="TE" /> I november–desember [[1945]] oppholdt han seg i [[København]] for å lære [[litografi]] hos [[Christian Sørensen]], der ble han kjent med kunstnere som [[Robert Jacobsen]], [[Richard Mortensen]], [[Rudolf Broby-Johansen]] og [[Asger Jorn]]. Han deltok også på [[Høstutstillingen]] noen år, og ble innkjøpt av [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Nasjonalgalleriet]], det danske [[Statens Museum for Kunst]] og det svenske [[Nasjonalmuséet i Stockholm|Nasjonalmuséet]].<ref>Heger 2012, s. 198</ref>

Fra 1946 leverte Egner bidrag til [[NRK]]s radioprogram ''[[Barnetimen]]'', hvor [[Lauritz Johnson]] var redaksjonsleder. Han var aldri ansatt i NRK, men har en frilanserrolle. I Barnetimen utviklet Egner både viser, hørespill og fortellinger. I en særklasse står den månedlige programposten «Malerklubben», hvor Egner og NRK lyktes med å snakke om og undervise i et så visuelt emne som malerkunst på radio.<ref>Heger 2012, s. 214–220</ref> Klubben fikk raskt {{formatnum:10000}} medlemmer, og vokste etterhvert videre til et slikt omfang at den måtte legges ned. NRK hadde ikke kapasitet til å ta imot tegninger og sende ut medlemskort og graderingskort til de unge tegnerne. Mange av Egners visuelt orienterte viser, slik som «Den uheldige mannen» og «Dyrene i Afrika», ble skrevet for å gi lytterne av Malerklubben inntrykk som kunne brukes i maleoppgaver.

Et særtilfelle i Egners forfatterskap er ungdomsromanen ''Stormen'' (1946)<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Forfatteren-lesebokredaktoeren#forfatteren_lesebokredaktoeren/ungdomsromanen_stormen Ungdomsromanen «Stormen»]</ref>, som er beskrevet som «et tydelig skolepolitisk innspill» og «en skoleroman i tradisjonen etter [[Alexander Kielland]]s ''[[Gift (roman)|Gift]].''»,<ref name="AH-STORMEN">Heger 2012; s. 184–189</ref> med et pedagogisk ståsted som i påfallende grad lignet på de tankene reformpedagogen [[Olav Storstein]]<ref>[http://nbl.snl.no/Olav_Storstein Olav Storstein] i [[Norsk biografisk leksikon]]</ref> la frem i boken ''Fremtiden sitter på skolebenken'' samme år, og Storsteins tidligere ''Barn 1932'' (1932).<ref name="AH-STORMEN" /> Hovedpersonen i boken er ungdomsskolelæreren Kleppe, som er en reformpedagog som er opptatt av å gi elevene frihet, ansvar og tillit.
 
Fra februar til april 1949 var Egner på en studiereise til [[Fez (Marokko)|Fez]] i [[Marokko]], en reise som gikk sørover gjennom Italia og Frankrike. Inntrykkene her ble først gjengitt i en artikkel i UKS' julehefte ''Juleglede 1949'', og ble gjennom senere bearbeidinger grunnlaget for miljøet i Kardemomme by.<ref name="TE" /><ref>Heger 2012; s 228–234</ref><ref name="AH-FEZ">Heger 2012, s. 490: «Det har i mange år vært en etablert 'sannhet' at Egner har brukt [[Essaouira]] ved Marokkos vestkyst som et forelegg for Kardemomme by. […] Problemet er bare at Egner ikke hadde vært i Essaouria før han skrev ''[[Folk og røvere i Kardemomme by]]'', han besøkte byen først på sin annen tur til Marokko i 1964, ni år etter første utgave av boken. Et nærstudium av hans skisser fra 1949 levner imidlertid liten tvil om at i den grad han har hatt arabisk arkitektur og landsbyliv som forelegg for Kardemomme, er inspirasjonen hentet fra medinaen i [[Fez (Marokko)|Fez]].»</ref>

De fleste av de ideene som Egner kom til å bearbeide videre resten av sitt liv, ble gjort kjent og presentert i sin første, uferdige form i løpet av 1940-tallet, og innen 1955 var alle tre hovedverkene både presentert i radio og utgitt i bokform. Det meste av hans senere karriere kom til å dreie seg om videreutvikling av hans tre mest kjente fortellinger for stadig nye medier, format og versjoner; videreutviklingen kunne for eksempel skje ved at teaterversjonene krevde nye sanger som siden ble tilføyd i nye utgaver av bøkene.<ref name="BRV" /><ref name="NBL">[[Karin Beate Vold]]. {{NBL}}</ref>

=== Inn i skolen – ut i verden; 1950–1990 ===
Våren 1946 ble Egner oppringt av [[Cappelen forlag]]s direktør [[Henrik Groth]], som spurte om Egner kunne tenke seg å bidra til en revisjon av forlagets leseverk ''Heime og ute'' fra 1921. Egner svarte at det kunne han dessverre ikke, for han arbeidet med et helt nytt leseverk. Hvilket forlag? Spør Groth. Nei, ikke noe bestemt forlag, svarte han. Dermed ble det avtalt at leseverket skulle utgis på Cappelen forlag.<ref name="TE" /><ref name="AHL">Heger 2012, s. 202–207</ref> Arbeidet med dette leseverket, som kom til å bli hetende ''[[Thorbjørn Egners lesebøker]]'', skulle ta det meste av hans arbeidstid og oppmerksomhet i de kommende årene, fra det forberedende komitearbeidet som ble innledet i januar 1947 til det første bindet forelå i juni 1950, og til det siste bindet for ungdomsskolen forelå i 1972. Arbeidet ble opprinnelig startet som et komitéarbeid hvor Egner skulle samarbeide med lærerinnene [[Helene Kløvstad]] og {{Ikkerød|Karen Jacobsen}}, men etter at de første fire bindene – to for hvert av årene, for andre og tredje klasse – var utgitt, fortsatte Egner som eneansvarlig for resten av verket. Verket ble i flere omganger forsinket på grunn av Egners andre engasjement, men vant likevel stor utbredelse.

Gjennom venneforeningen [[Visens venner]] samarbeidet Egner med [[Kåre Siem]], [[Alf Prøysen]] og [[Yukon Gjelseth]] om å redigere et trebindsverk av visebøker: ''Den første store viseboka'' (1954), ''Den andre store viseboka'' (1955) og ''Den gule store viseboka'' (1970). De to første ble senere gjenutgitt med titlene ''Den røde viseboka'' og ''Den blå viseboka''. Selv om arbeidet opprinnelig skulle være et likeverdig lagarbeid med fire redaktører, påtok Egner seg, på sedvanlig vis, et meransvar for arrangement, illustrasjoner på hvert oppslag og layout.<ref>Kåre Siem. «Thorbjørn, en fornyer» I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972.</ref><ref>Heger 2012, s. 316–7. Sitat: «300 års visetradisjon hadde fått Thorbjørn Egners innramming.»</ref>

I løpet av 1950-tallet ble Egners fortellinger fra Barnetimen overført til nye medier; først til bokform, deretter til teater og film. [[Ivo Caprino]]s dukkefilm ''[[Karius og Baktus (film)|Karius og Baktus]]'' hadde premiere i 1955, mens ''[[Folk og røvere i Kardemomme by]]'' som hans første teaterstykke ble oppført på [[Nationaltheatret]] i 1956. Fortellingen om ''[[Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen]]'' ble først oppført som dukketeater hos [[Oslo Nye Teater]] og [[Riksteatret]] i 1959–60 og som teaterforestilling på {{Ikkerød|Tjodleikhusid}} i [[Reykjavík]] og [[Det ny Teater]] i København i 1962. Teaterstykkene ble raskt populære i flere land, og en opptelling i 1972 viste at Kardemomme by til da var spilt i 14 andre land, Hakkebakkeskogen i 8 land og ''[[Musikantene kommer til byen]]'' (premiere 1967) i tre andre land.<ref name="ØA">[[Øyvind Anker]]. «Bamsefar kan han selv være». I: ''En bok om Thorbjørn Egner'', 1972.</ref> Det var barnebokforfatteren [[Halfdan Rasmussen]] som oversatte Egners bøker til dansk.<ref>barnebokinstituttet.no [http://barnebokinstituttet.no/artikkel/1250/sprog-som-musik-halfdan-rasmussens Nina Christensen: ''Sprog som musik. Halfdan Rasmussens oversættelser af Thorbjørn Egners sangtekster''], 9.1.2013</ref>

Fra desember 1963 til mai 1964 dro hele familien Egner, med voksne barn og et svigerbarn – sju i alt – på et halvt års ferie eller «studiereise» til Marokko og andre middelhavsland. Reisen gikk med bil gjennom Europa, og var delvis finansiert ved et stipend fra Fondet for dansk-norsk samarbeid.<ref name="TE" /><ref name="AH-FEZ" />

Etter at Egner i 1972 hadde fullført arbeidet med lesebøkene, brukte han tid på å bearbeide og gjenutgi sine egne barnebøker på ny; «nye format, omarbeiding og utvidelse av tekstene – og ny gjennomillustrering».<ref name="BRV" /> Nyillustrasjonene av alle verkene viser overgangen fra 40-årenes forsøk med silketrykk og fargesterke fargetresnitt, over til «det uttrykk han hadde utviklet og standardisert gjennom de 20 årene han hadde vært mer redaktør og administrator enn tegner og forfatter»<ref>Heger 2012, s. 443</ref>: en omriss-strek i tynn sort tusj, fylt med mindre jevne fargeflater utført i akvarell eller fettstift<ref>nb.no/egner [http://www.nb.no/utstillinger/egner/index.php/Illustratoeren#illustratoeren/egners_teknikk Fra silketrykk til strektegning]</ref>.

I løpet av 1970- og 1980-årene hadde han også flere fjernsynsprogrammer: «Muntre musikanter i teatervognen» (1972) og «Den glade familie» (1973) var «små visekabareter med skuespillere og egne kulisser og kostymer»,<ref name="BE">Bjørn Egner i etterordet til ''Thorbjørn Egner, et selvportrett'', 2001.</ref> mens «I billedbokland» (1976) og «Folk og røvere i Kardemomme by» (1985) var opplesninger til Egners tegninger.

Egner deltok fra 1987 i arbeidet med å planlegge en [[Kardemomme by (Kristiansand Dyrepark)|Kardemomme by]] i [[Kristiansand Dyrepark]], men rakk aldri å se den ferdig. Han ble brått syk, og døde julaften 1990.