Redigerer Thomas Aquinas (avsnitt)

== Biografi ==
=== De tidlige år ===
Thomas Aquinas' historie forteller mye om [[senmiddelalderen]]s verden. Han ble født inn i en høytstående familie i det sydlige [[Italia]]. Gjennom sin mor, grevinne Theadora av Theate, hadde han slektsbånd like til [[Hohenstaufen]]-[[dynasti]]ets [[tysk-romerske rike|tysk-romerske]] keisere. [[Fredrik Barbarossa]] var hans grandonkel. Trolig kom han til verden i sin far grev Landulfs [[slott]] Roccasecca<ref>[http://images.google.no/images?hl=no&q=roccasecca&um=1&ie=UTF-8&sa=N&tab=wi Bilder fra Roccasecca]</ref> i kongedømmet [[Napoli]] tidlig i år 1225. Landulfs bror, Sinibald, var abbed i det [[benediktiner|benediktinske]] [[kloster]]et på [[Monte Cassino]], og familien ønsket at Thomas skulle følge i sin onkels fotspor. Dette ville ha vært en normal karriere for en yngre sønn av [[adel]]ig byrd.

Som femåring ble han sendt til klosteret for å påbegynne sin utdannelse, men etter å ha studert ved universitetet i [[Napoli]] gikk Thomas inn i [[dominikanerne|dominikanerordenen.]] Den representerte, sammen med [[fransiskanerne]], et brudd med det veletablerte [[geistlig]]e systemet i den tidlige [[middelalderen]]. Denne endringen i planene ble ikke vel mottatt av Thomas' familie; på vei til [[Roma]] ble han grepet av sine brødre og ført til sine foreldre i slottet San Giovanni. Her holdt de ham som fange i ett eller to år, i et forsøk på å få ham til å endre sin overbevisning. Ifølge hans tidlige biografer førte de sogar en [[prostituert]] til ham for å friste ham, men han drev henne bort.

=== Utdannelse ===
[[Fil:Tommaso - Super libros de generatione et corruptione - 4733257 00007.tif|thumb|''Super libros de generatione et corruptione'']]
Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til [[Köln]] for å studere hos [[Albertus Magnus]]. Han ankom trolig Köln sent i år [[1244]]. Han reiste med Albertus til [[universitetet i Paris]] i [[1245]], og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i [[1248]]. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!»<ref>Lars Roar Langslet: «Thomas Aquinas», ''Frisprog – mer enn ord'' s. 71), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0</ref> Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den [[Aristoteles|aristotelske]] metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og [[muslim]]ske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra [[gresk]] og [[arabisk]] til [[latin]]. Rent [[naturvitenskap]]elig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med [[Bibelen]]s ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som [[Avicenna]] og [[Averroës]] på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 203), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref> Han kristnet «filosofen», som  han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra [[Platon]], idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til [[kristendom]]mens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare [[Gud]] er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt.<ref>Lars Roar Langslet: «Thomas Aquinas», ''Frisprog – mer enn ord'' (s. 72-3)</ref>

=== Karriere ===
I [[1252]] reiste Aquinas til [[Paris]] for å fullføre sin utdannelse. De etablerte professorer på universitetet var fiendtlig innstilt til de nye tiggerordnene, hvilket dominikanerordenen var en del av, og han møtte motstand i sine studier. Til slutt fikk han sin grad ved universitetet, og begynte som lærer i Paris i [[1257]]. Han fungerte i denne rollen i flere år, og skrev samtidig noen av sine verk, og påbegynte flere andre. I [[1259]] deltok han i et viktig ordensmøte i [[Valenciennes]]. På [[pave]] [[Urban IV]]s befaling flyttet han til Roma, tidligst sent på året i [[1261]]. I perioden [[1269]]–[[1271|71]] var han igjen aktiv i Paris. I [[1272]] ble det bestemt av ordenen at han skulle skape et nytt ''studium generale'' på et sted han selv valgte, og han valgte Napoli.

Samtidige kilder beskriver Thomas som en storbygget mann, korpulent og svartmusket, med et stort hode og påbegynnende måne. I hans fremferd syntes det at han kom fra en fin familie; han blir beskrevet som forfinet, hyggelig og lett å like. I diskusjoner beholdt han selvkontrollen og nedkjempet sine motstandere med sin personlighet og gode utdannelse. Thomas hadde en enkel smak. Folk som kom i kontakt med ham ble imponert av Thomas' evne til å huske. Når han satt i dype tanker kunne han imidlertid totalt glemme sine omgivelser. Tankene han formulerte i disse konsentrerte periodene, kunne han beskrive for andre på en systematisk, klar og enkel måte.