Redigerer The Supremes (avsnitt)

==Historikk==

=== Starten ===

Gruppa blei starta i 1959 under navnet ''The Primettes''. I utgangspunktet bestod de av Ballard, Wilson, Ross og [[Betty McGlown]], alle fra det samme nabolaget i [[Detroit]], og var tenkt som et motstykke til den mannlige sanggruppa ''The Primes'' (med blant annet Paul Williams og [[Eddie Kendricks]] som seinere var med å danne [[The Temptations]]) fra samme strøket.<ref name="Betts_Supremes" /> The Primettes sang på klubber og deltok i talentkonkurranser og fikk et godt rykte lokalt. Etter hvert fikk de med gitaristen [[Marv Tarplin]].<ref name="Gulla" />

Etter å ha vunnet en større talentkonkurranse gjorde jentene et framstøt for å få utgitt plate. De tok kontakt med [[Smokey Robinson]] (en tidligere nabo av Ross), som da sang i [[The Miracles]], og bad ham ordne med prøvesynging for Motown-direktør [[Berry Gordy]]. Robinson lovte å få til dette, men overtalte dem samtidig til å la ham få overta gitarist Tarplin. Prøvesangen  seinsommeren 1960 blei dermed [[a cappella]]. Gordy syntes jentene var for unge og uerfarne, og han ba dem komme tilbake når de var ferdig med [[high school]]. Gruppa klarte likevel å få utgitt en singel («Tears of Sorrow»/«Pretty Baby») på et annet selskap, uten at dette blei noen stor suksess.<ref name="Betts_Ross" /><ref name="Gulla" />

Like etterpå forlot McGlown gruppa og blei ertsatta av [[Barbara Martin]]. Jentene gjorde nye forsøk på å overtale Gordy, og de fikk nå og da kore på innspillinger med andre Motown-artister, som [[Marvin Gaye]] og [[Mary Wells]]. Og i januar 1961 fikk de egen kontrakt, nå under navnet ''The Supremes''. Martin gikk ut av gruppa neste vår, og Ross, Ballard og Wilson etablerte seg som [[trio]].<ref name="Betts_Ross" /><ref name="Sneum" /><ref>[http://www.soullyoldies.com/backup-singers.html «Motown Backup Singers – Unsung Vocalists»], på nettstedet Soully Oldies; besøkt 23. mars 2016.</ref>

=== Suksessen ===

Fra 1961 til 1963 gav The Supremes ut ei rekke singler, hovedsakelig med materiale av Gordy og Robinson. Ingen av disse kom høyt opp på listene. I desember 1963 gav de ut «When the Lovelight Starts Shining Through His Eyes», deres første sang skrevet av [[Holland-Dozier-Holland]]. Den nådde 23.-plass på ''Billboard Hot 100''. Neste år kom «Where Did Our Love Go», laget av de samme, og denne nådde – noe overraskende<ref>[http://www.allmusic.com/song/where-did-our-love-go-mt0002976969 Om «Where Did Our Love Go»] på nettstedet Allmusic.com; besøkt 21. mars 2016.</ref> – førsteplass i USA og tredjeplass i [[Storbritannia]]. Også de fire neste låtene havna på topp i USA: «Baby Love», «Come See About Me», «Stop! In the Name of Love» og «Back in My Arms Again».<ref>For referanser om plater og plasseringer, se under «Kilder».</ref> 

På denne tida hadde Gordy bestemt at Ross skulle være gruppas førstesanger, en rolle de tidligere hadde delt jevnt seg imellom. Motown la stor vekt på at The Supremes skulle framstå feminint og ikke som en imitasjon av mannlige sanggrupper. Musikalsk skjedde dette gjennom Ross' rolige stemme, og i opptreden gjennom nøye uttenkt sminke og påkledning og en rolig koreografi. Det var viktig for selskapet at gruppa skulle appellere like mye til et hvitt som til et svart publikum, noe som lyktes.<ref>Tom Adrahtas: ''Diana Ross – The American Dream Girl. A Lifetime to Get Here'', AuthorHouse 2006, ISBN 9781425971403, kapittel 3.</ref><ref>Jack Ryan: ''Recollections, the Detroit Years. The Motown Sound by the People who Made it'', Glendower Media 2012, ISBN 9780914303046, side 8–9.</ref> 

På midten av 1960-tallet var The Supremes blitt store stjerner. På et og et halvt år fra sommeren 1964 var de med i femten nasjonale tv-show og deltok i nasjonale reklamekampanjer blant annet for [[Coca-Cola]]. De var på forsida av blader som ''[[Jet (magasin)|Jet]]'', ''[[Ebony (magasin)|Ebony]]'', ''[[Look (magasin)|Look]]'' og ''[[Time (magasin)|Time]]'', og de gav ut tolv singler og sju album. Repertoaret blei samtidig utvida til også å omfatte standard poplåter, noe som passa Ross' stemme særlig godt. Mens det vanlige hittil hadde vært at hvite artister overtok og fikk hits med låtene til svarte rock-and-roll-sangere, skjedde nå det motsatte.<ref>Tom Adrahtas: ''Diana Ross – The American Dream Girl. A Lifetime to Get Here'', AuthorHouse 2006, ISBN 9781425971403, kapittel 4.</ref> Gruppa var blant de første svarte som hadde hyppige opptredener i de mest populære amerikanske TV-showene (f.eks 17 ganger hos [[Ed Sullivan]]), og suksessen de oppnådde, var et viktig symbol i [[Borgerrettsbevegelsen i USA (1955-1968)|borgerrettskampen]].<ref>Jerry Stitt: ''Benny to Beyonce'', Xulon Press 2012, ISBN 9781619967229, side 42.</ref><ref>[http://www.rollingstone.com/music/artists/diana-ross-and-the-supremes/biography Biografi] i ''The Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll'' (Simon & Schuster 2001), på nettstedet til ''Rolling Stone''; besøkt 23. mars 2016.  </ref>

Suksessen førte til Supremes-musikk i flere filmer, og i 1965 var de også på lerretet i ''Beach Ball''.<ref>[http://www.imdb.com/name/nm0839508/?ref_=ttfc_fc_cl_t16 The Supremes på film], på nettstedet Internet Movie Database; besøkt 22. mars 2016.</ref> Ei rekke produkter blei oppkalt etter dem. Det kom faktisk et eget Supremes-brød.<ref>[http://www.voicesofeastanglia.com/2013/05/the-supremes-bread.html «Loafing Around – The Supremes White Bread»], på nettstedet Voices of East Anglia; besøkt 22. mars 2016.</ref> Det blei flere topplasseringer på listene, blant annet «I Hear a Symphony», «You Can't Hurry Love» og «You Keep Me Hangin' On». Med ''Supremes A' Go-Go'' blei de den første kvinnegruppa som nådde toppen på Billboards albumliste, der de skjøv [[The Beatles]] med ''[[Revolver (album)|Revolver]]'' ned på andreplass.<ref>[https://www.motownmuseum.org/motown-sound/the-artists/supremes/ Om The Supremes] på nettstedet Motown Museum; besøkt 23. mars 2016.</ref><ref>[http://www.number1albums.com/supremes_a_go-go_-_the_supremes_october_22_1966/ Omtale] {{Wayback|url=http://www.number1albums.com/supremes_a_go-go_-_the_supremes_october_22_1966/ |date=20201101012438 }} på nettstedet Number1albums.com; besøkt 23. mars 2016.</ref>

=== Endringer og uro ===

[[Fil:Supremes1968HiltonNL.jpg|miniatyr|The Supremes (1968): Cindy Birdsong, Mary Wilson og Diana Ross]]
Ross' mer framtredende rolle skapte etter hvert uro i gruppa. Dette blei ikke bedre av at Ross og Gordy i en periode var kjærester. Ballard følte seg tilsidesatt og fikk problemer med alkohol og med vekta, noe som ikke var gunstig for gruppas scene-image. Til tross for at gruppa tidlig 1967 hadde ytterligere to topplåter («Love Is Here and Now You're Gone» og «The Happening»), var vennskapet og samarbeidsklimaet jentene imellom i stadig forverring. På denne tida beslutta Gordy også at navnet skulle endres til ''Diana Ross & the Supremes''. I juli fikk Ballard sparken, og [[Cindy Birdsong]] overtok hennes plass.<ref name="Betts_Supremes" /><ref>Nekrolog over Florence Ballard i Nick Talevski: ''Rock Obituaries - Knocking On Heaven's Door'', Omnibus Press 2010, ISBN 9780857121172, side 16–17.</ref> 

The Supremes' popularitet var nå noe dalende. I 1968 og 1969 var det «bare» fire av ti singler som nådde Topp 20 i USA (Billboards Hot 100-liste), og bare én («Love Child») kom heilt til topps. Årsakene var flere: Det var uro og dårlig klima i gruppa. Låtskrivertrioen Holland-Dozier-Holland hadde forlatt Motown i 1968 på grunn av økonomiske uenigheter. Den generelle musikksmaken endra seg. I tillegg gjorde noe mer militante holdninger blant svarte at gruppa mista noe av fotfestet sitt dette markedet.<ref>Avital Bloch og Lauri Umansky: ''Impossible to Hold. Women and Culture in the 1960's'', NYU Press 2005, ISBN 9780814799109, side 162 ff.</ref><ref name="Gulla" />

I 1969 begynte arbeidet med å lansere Diana Ross som soloartist. [[Jean Terrell]] blei henta inn som erstatning. På dagtid var hun med på plateinnspillinger med Wilson og Birdsong, mens Ross fortsatt turnerte med de to. Samtidig spilte Ross inn plater som skulle utgis bare i hennes navn. En av disse var «Someday We'll Be Together». Gordy fant imidlertid ut at det ville være kjekt med en siste hit med Diana Ross & the Supremes, og plata blei utgitt under dette navnet, til tross for at verken Mary Wilson eller Cindy Birdsong er med. Låten nådde førsteplass, gruppas tolvte.<ref name="Betts_Supremes" /> 

I november 1969 blei det offentliggjort at Ross skulle gå solo. 21. desember hadde gruppa sin siste fellesopptreden hos Ed Sullivan. 14. januar 1970 hadde de sin siste konsert i [[Las Vegas]]. Denne blei til dobbelt-albumet ''Farewell''.<ref name="Betts_Supremes" /><ref>[https://newspapers.library.in.gov/cgi-bin/indiana?a=d&d=INR19691115-01.1.10 «Diana Ross a single: Jean Terrell becomes third Supreme in January»], i ''The Indianapolis Recorder 15. november 1969, tilgjengelig på nettstedet Hoosier State Chronicles; besøkt 23. mars 2016.</ref>

=== The Supremes igjen ===

På avslutningskonserten blei Terrell offentlig presentert som medlem av gruppa, som gikk tilbake til sitt gamle navn, The Supremes. De første par åra fikk de flere hit-låter, om enn ingen som nådde heilt til topps. «Up the Ladder to the Roof», «Stoned Love», «Nathan Jones» og «Floy Joy» kom alle inn på Topp 20 i USA, det samme gjorde en gruppeduettversjon av [[Ike Turner|Ike]] og [[Tina Turner]]s «River Deep – Mountain High» sammen med [[The Four Tops]]. 

I april 1972 forlot Birdsong gruppa. Hun blei erstatta av [[Lynda Laurence]], men kom tilbake igjen året etter. Terrell gikk så ut, mens [[Scherrie Payne]] kom inn.<ref name="Betts_Supremes" /> De hadde de kommende åra suksess med en del [[disco]]låter, og de fikk tre førsteplasser på listene for denne sjangeren. 12. juni 1977 hadde The Supremes sin avskjedskonsert på [[Theatre Royal Drury Lane|Drury Lane-teatret]] i [[London]]. Det siste året hadde da Birdsong vært erstatta av [[Susaye Greene]].<ref name="Betts_Supremes" />