Redigerer The Open Championship (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Willie Park Senior wearing the Championship Belt.jpg|thumb|[[Willie Park sr.]] med vinnertrofeet ''The Challenge Belt''.]]
The Open ble avholdt første gang 17. oktober 1860 på [[Prestwick Golf Club]] i [[Skottland]]. Åpningsturneringen var begrenset til profesjonelle spillere, og trakk til seg åtte golfere som spilte tre runder på Prestwicks dengang 12-hullsbane på én enkelt dag. [[Willie Park sr.]] vant med 174 slag, og slo dermed favoritten [[Tom Morris sr.]] med to slag. Året etter ble mesterskapet åpnet for amatører, og åtte av dem deltok, i tillegg til 10 profesjonelle.

Opprinnelig var vinnerens [[trofé]] et rødt lærbelte med sølvspenne, kalt ''The Challenge Belt''. Det var ingen pengepremie de tre første årene. I 1863 ble det etablert et premiefond på 10 [[Britisk pund|pund]], som ble delt mellom den andre, tredje og fjerde beste profesjonelle spilleren, mens vinneren fortsatt bare fikk beholdte beltet i et år. I 1864 vant Tom Morris&nbsp;sr. den første vinnerpotten på 6&nbsp;pund. Mesterbeltet ble avskaffet i 1870 da [[Tom Morris jr.]] fikk beholde det etter å ha vunnet mesterskapet tre ganger på rad. Det ble deretter erstattet av dagens trofé, pokalen ''The Claret Jug''.

Prestwick Golf Club administrerte The Open fra 1860 til 1870. I 1871 samtykket klubben i å organisere turneringen i samarbeid med [[Royal & Ancient Golf Club of St. Andrews|R&A]] og [[Muirfield|The Honourable Company of Edinburgh Golfers]]. I 1892 ble den fordoblet i lengde fra 36 til 72 hull, det vil si fire runder med det som da var blitt standard 18 hull. Samme år nådde premiefondet 100 pund. På grunn av det økende antallet deltagere ble det i 1898 innført ''cut'' etter to runder. I 1920 ble ansvaret for mesterskapet overført i sin helhet til R&A.

De første vinnerne var alle skotske profesjonelle golfere, som på den tiden arbeidet som [[greenkeeper]]e, køllemakere og caddies for å spe på de beskjedne gevinstene fra turneringer. The Open har alltid vært dominert av profesjonelle, og amatører har kun tatt seks seire, alle mellom 1890 og 1930. Den siste av disse var [[Bobby Jones]]' tredje seier i The Open, som del av hans [[grand Slam (golf)|''grand slam'']]. Jones var en av fire [[Amerikaner (USA)|amerikanere]] som vant The Open mellom [[Første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]] &ndash; den første var [[Walter Hagen]] i 1922. Disse amerikanerne samt den [[Frankrike|franske]] vinneren i 1907, [[Arnaud Massy]], var de eneste vinnerne som ikke var fra Skottland eller England frem til 1939.

Den første vinneren etter andre verdenskrig var amerikaneren [[Sam Snead]] i 1946. I 1947 vant [[Fred Daly (golfspiller)|Fred Daly]] fra [[Nord-Irland]]. Mens det har vært mange skotske og engelske vinnere, er Daly fortsatt den eneste vinneren fra øya [[Irland (øy)|Irland]], og ingen [[Wales|walisere]] har noensinne vunnet. Ellers var mesterskapet i etterkrigsårene dominert av vinnere fra det britiske [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]], da [[Sør-Afrika|sydafrikaneren]] [[Bobby Locke]] og [[Australia|australieren]] [[Peter Thomson]] sammen vant ni av elleve mesterskap fra 1948 til 1958.

En annen sydafrikaner, [[Gary Player]], ble mester i 1959. Dette markerte innledningen av en ny æra i golf dominert av «''The Big Three''» &ndash; Gary Player, [[Arnold Palmer]] og [[Jack Nicklaus]]. Palmer deltok for første gang i 1960 da han kom på andreplass etter den forholdsvis ukjente australieren Kel Nagle, men han vant de to neste årene. Selv om han langtfra var den første amerikaneren til å vinne The Open, var Palmer den første landsmannen som mange amerikanere så vinne turneringen på fjernsyn, og hans suksess beskrives ofte som årsaken til at amerikanske golfspillere etterhvert gjorde The Open til en fast turnering på kalenderen. Naturligvis bidro også utbredelsen av transatlantiske flyreiser.

Nicklaus' seire i The Open kom i 1966, 1970 og 1978. Totalsummen på tre seire er faktisk ikke spesielt bemerkelsesverdig &ndash; Nicklaus vant hver av golfens tre andre ''majors'' flere ganger. Nicklaus var imidlertid svært dominerende gjennom hele [[1960-årene|1960-]] og [[1970-årene|1970-tallet]]. Han endte blant de fem beste 16 ganger, inkludert 7 andreplasser. Han innehar rekordene for flest runder under par (61) og flest totalsummer under par (14). På Turnberry i 1977 var Nicklaus innblandet i en av de mest berømte matchene i golfens historie, da hans duell med [[Tom Watson]] pågikk helt til siste slag før Watson gikk seirende ut av kampen for andre gang.

Watson vant The Open fem ganger, flere enn noen annen har siden 1950, men hans siste seier i 1983 markerte slutten på en periode med amerikansk dominans. De neste 11 årene var det kun én amerikansk vinner, mens de andre kom fra Europa og Samveldet. De europeiske vinnerne i denne perioden &ndash; spanjolen [[Severiano Ballesteros|Seve Ballesteros]], skotten [[Sandy Lyle]] (den første skotske vinneren på over 50 år) og engelskmannen [[Nick Faldo]] &ndash; var også lederskikkelser blant gruppen av spillere som fikk overtaket på amerikanerne i [[Ryder Cup Matches|Ryder Cup]] på denne tiden.

I 1995 fikk The Open plass på PGA-tourens offisielle kalender. [[John Daly]]s seier samme år, som var en stor overraskelse selv om han hadde vunnet en ''major'' før, innledet en ny periode med amerikansk dominans. [[Tiger Woods]] tok sin første seier i The Open i 2000. I 2002 ble alle seire i The Open før 1995 retroaktivt anerkjent som seire på PGA-touren.