Redigerer The Monroes (avsnitt)

== Bandets historie ==

=== Dannelsen av bandet ===
Eivind Rølles var gitarist og Lage Fosheim var vokalist i Broadway News, som ble oppløst i 1982. Barndomskameratene valgte å fortsette samarbeidet. Som barn hadde Rølles interesse for [[Trommesett|trommer]] og spilte i korps og band, interessen for trommer fikk han allerede i 5-årsalderen. I oppveksten hadde Fosheim planer om å bli [[skuespiller]], da hans interesse var [[teater]]. Musikalsk var Fosheim inspirert av [[Peter Gabriel]] og [[Genesis]], mens Rølles' mormor kjøpte plater med [[The Beatles]] og [[The Rolling Stones]] til ham.

Fosheim og Rølles var opptatt av engelsk pop som [[Madness]], [[The Specials]] og [[The Beat (band)|The Beat]] og ønsket derfor å skrive en helt annen musikk enn med Broadway News, mer [[ska]]-inspirerte gladpop, tekster på [[Cockney|cockney engelsk]] og med humor. Låtene som Fosheim og Rølles begynte å skrive ble spilt inn på Fosheims [[Båndopptaker|kassettspiller]] som han hadde fått på sin 18-årsdag.

De har gitt to forskjellige forklaringer på navnet The Monroes. Den ene var at den kom fra en [[Marilyn Monroe]]-plakat på studioveggen, den andre at det henviste til Monroe Street i [[New Jersey]] der [[Frank Sinatra]] vokste opp.

The Monroes var nøye med at de skulle ha en klar [[image]], dresser fra 1930/40 tallet, bakoversveis og svingende, dansbar musikk.

=== Første singel, video og første album ===
The Monroes var i Silence Studio i [[Koppom]] i [[Värmlands län|Värmland]] i [[Sverige]], like ved grensen til Norge, i 6 uker våren 1983. Musikerne på innspillingen var [[Marius Müller]] på [[gitar]], [[Lars Kilevold]] på [[keyboard]], [[Hans Christian Ellefsen]] på [[Bassgitar|bass]], [[Bjørn Juliusson]] på [[Trommesett|trommer]], [[Bjørn Kristensen (musikker)|Bjørn Kristensen]] på [[marimba]], [[Jens Wendelboe]] på [[trombone]], [[Johan Bergli]] på [[saksofon]] og [[Jens Petter Antonsen]] på [[trompet]]. Kilevold var med på å skrive låter helt fra starten av prosjektet. Fosheim og Rølles var selv produsenter, men svenskene Anders Lind og Göran Anderson hjalp til som teknikere. The Monroes satte pris på bidraget fra Lind og Anderson, både for sin «kompetanse og godvilje, og at de under arbeidet alltid hadde tid til å diskutere musikken». Albumet ble innspilt med privat finansiering.

Singelen ''«Sunday People»'' ble utgitt i juni 1983 med [[B-side]]n «Move in Closer». Singelen debuterte på VG-lista i slutten av august med en 7.-plass. Samme dag debuterte den også på ''Ti i skuddet'' på NRK radio med 3.-plass. I starten av oktober gikk «Sunday People» helt til topps på ''Ti i skuddet'' og etter 6 uker på VG-lista gikk den helt til topps, foran «[[Flashdance… What a Feeling]]» med [[Irene Cara]] som hadde toppet uken før. Etter fem uker som nr. 1 datt Monroes ned på 2.-plass, bak «[[Say Say Say]]» med [[Paul McCartney]] og [[Michael Jackson]]. Singelen solgte bra også i andre land, blant annet i [[Tyskland]] med 30 000 eksemplarer, i [[Frankrike]] med 20 000 og i [[Portugal]] var den også populær.

Musikkvideoen til «Sunday People» fulgte handlingen til låtens tekst, og moren og faren til Lage Fosheim var med på videoen.

The Monroes ga ut albumet ''[[Sunday People]]'' 20. september 1983. Ungdomsmagasinet ''[[Det Nye]]'' likte albumet og ga det 5 av 6 stjerner. I likhet med flere andre påpekte de likheten med musikken til bandet Madness. [[NRK|NRK TV]]s nyhetssending ''[[Dagsrevyen]]'' hadde et oppslag om The Monroes, noe som antageligvis virket positivt på salget. Albumet debuterte på en 18.-plass på VG-lista, men lå som nr. 1 etter tre uker. Albumet ble liggende på førsteplassen i tre uker før den ble dyttet ned av [[Bob Dylan]]s ''[[Infidels]]''. ''Sunday People'' endte opp med et salg på 130 000 eksemplarer.<ref name=":1">{{Kilde www|url=http://www.musikalske.net/monroes/monroes.htm|tittel=The Monroes - en biografi|besøksdato=2020-11-03|verk=www.musikalske.net}}</ref>

=== Kontrakt med EMI ===
25. november 1983 skrev The Monroes kontrakt med [[EMI]] International i [[London]]. Igjen fikk de mye omtale i NRK TVs ''Dagsrevyen'' og i norske aviser, hvor man rapporterte om at EMI ville lansere The Monroes i 57 land og at de tok sikte på at duoen skulle bli like populære som [[ABBA]]. Ifølge avtalen skulle fire ansatte hos EMI kun jobbe med The Monroes og de ansatte Patrick Williams som manager. Williams hadde tidligere jobbet med [[Genesis]], [[Phil Collins]] og [[Peter Gabriel]]. EMI fikk rettighetene til alt de produserte fra 1. januar 1984 og utover og de fikk full kontroll på det Fosheim og Rølles laget og foretok seg med musikk, tekst, film, intervjuer, fotografering, konserter, opptredener og reklame. I henhold til kontrakten skulle Monroes gi ut sju album i løpet av fem år, men etter en liten stund skjønte The Monroes at det ikke var mulig.<ref name=":1" />

=== Ny video, MGP, turne og ny singel ===
Lage Fosheim dro til [[Marrakech]] i [[Marokko]] for å spille inn musikkvideo til «Arabian Night» i november 1983. I videoen er det med en kobraslange som han måtte danse rundt, på kun 30 centimeters avstand. «Arabian Night» ble ikke gitt ut som singel, selv om det var laget en påkostet video. NRK sendte videoen i musikkprogrammet ''[[Zikk-Zakk]]'' og deler av den ble sendt i ''Dagsrevyen''.

The Monroes ble nominert til [[Spellemannprisen]] i to klasser i 1983, for «beste popalbum» og som «årets artist» nominert sammen med [[Alex Naumik Sandøy|Alex]] med ''[[Always (Alex-album)|Always]]'' og [[Pål Thowsen]] med ''[[Sympathy]]''. The Monroes vant begge kategoriene.

NRK inviterte fem komponister til å skrive låter til den norske finalen i [[Melodi Grand Prix]] i 1984. Disse var [[Terje Rypdal]], Bjørn Aslaksen, [[George Keller]], [[Anne Grete Preus]] og The Monroes. I tillegg kom fem bidrag som ble valgt ut blant 950 innsendte bidrag, hvor [[Benedicte Adrian]] og [[Ingrid Bjørnov]] fra [[Dollie|Dollie De Luxe]] var blant disse. Monroes ønsket å la noen andre fremføre låta og valget falt på den 20 år gamle [[Beate Jacobsen]] fra [[Salhus]] utenfor [[Bergen]]. Adrian og Bjørnov som Dollie de Luxe vant med «[[Lenge leve livet]]» med Fosheim og Rølles' låt «Strand Hotel» på andreplass.

Magasinet ''Det Nye''s lesere stemte fram The Monroes som årets norske band for 1983, ''Sunday People'' til beste album, og ''«Sunday People»'' til beste singel.

I 1984 startet The Monroes sin ''Holiday Tour'' i [[Risør (tettsted)|Risør]]. Med ti britiske musikere, spesiallaget scene, lysrigg fra [[Tyskland]] og lydanlegget var det samme som [[Kalvøyafestivalen]] brukte. Dette var samme størrelse som utenlandske band hadde på turneer i Norge. Avisen [[Aftenposten]] karakteriserte showet som intet mindre enn et musikalsk fyrverkeri, med musikere og sangere som gir alt{{tr}}. ''Holiday Tour'' ble sett av totalt ca. 150 000 mennesker og stort sett var konsertene utsolgt. Men med 21 mennesker på lønningslista og 16 tonn utstyr som skulle fraktes 825 mil, gikk turneen med underskudd{{tr}}. EMI ønsket at de skulle ta med seg showet til England og Vest-Tyskland, men det ble ikke noe av.

I august 1984 ga The Monroes ut singelen ''«On the Bus»'' med låten «Mrs. M.» som [[B-side]], produsert av The Monroes sammen med Roddy Matthews. Låtene ble innspilt i Workhouse Studio, som var eid av [[Manfred Mann (musiker)|Manfred Mann]]. Fosheim og Rølles dro på platesignering i 35 platebutikker rundt om i landet. Det ble en 3.-plass på VG-lista i august og etter 6 uker på VG-lista falt den ut av topp 10.<ref name=":0" />

I forbindelse med programmet ''Live from London'' på [[Sky1|Sky Channel]] opptrådte The Monroes på Camden Palace i London. Senere dro de til [[USA]] og deretter til [[Mexico]], der flere låter ble skrevet. Etter det satte de kursen mot [[England]], der den nye plata skulle spilles inn, blant låtene var «Cheerio».<ref name=":1" />

=== Innspilling av andre album, «Cheerio» og konserter ===
Fosheim, Rølles, Kilevold og Müller reiste til [[Manor Studio]] i [[Oxfordshire]] i januar 1985 for innspillinger sammen med britiske musikere som EMI hadde skaffet, og de hadde også med produsent Bob Sargeant. Dette var samme studio som blant annet [[Mike Oldfield]], [[Gong (band)|Gong]] og [[XTC]] hadde spilt inn. Også Studio de la grande Armee i [[Paris]] og Odyssey Studio i [[London]] ble benyttet.

Singelen ''«Cheerio»'' ble sluppet i august 1985. På en konsert på NRK TV fikk de fremføre singelen og i tillegg sangen «Jeanette». ''«Cheerio»'' kom på en 5. plass på VG-lista og gikk til 1.-plass etter to uker og forble der i sju uker. I NRK radios ''[[Ti i skuddet]]'' fikk den hele 195 poeng av 200 mulige og gikk helt til topps 19. september. Det ble ikke laget noen musikkvideo til den og den ble ikke utgitt som singel i Storbritannia, og den markerte seg heller ikke i andre land. EMI arrangerte en konsert for ledelsen i EMI der artister som [[Kate Bush]], [[Marillion]], [[Grace Jones]] og The Monroes opptrådte .

Det var store forventninger til The Monroes' andre album, ''[[Face Another Day]]'', og forhåndssalget var på hele 100 000 eksemplarer. Platen ble utgitt 7. september og lå 5 uker på toppen av VG-lista med ''[[Hunting High and Low]]'' av [[a-ha]] på andre plass. Albumet solgte 260 000 eksemplarer i 1987.{{tr}} ''«Let's Go»'', ''«Jeanette»'' og ''«Wish You Were Here»'' ble gitt ut som singler i England. I [[Nederland]], [[Spania]] og [[Portugal]] ble også ''«Jeanette»'' utgitt. Musikkvideoen var med Fosheim som en bonde, som jaktet på grisen Jeanette som hadde stukket av. Singelen toppet ''Ti i skuddet'' i november.<ref name=":0" />

''Face Another Day'' ble slått av ''Hunting High And Low'' da Spellemannprisen for Beste popalbum ble delt ut. The Monroes dro i mai 1986 på en ny stor turne, med start på [[Gran (kommune)|Gran]] på [[Hadeland]]. Med seg hadde de nok engang musikere fra England, og turneteamet var på 21 persjoner.

Landene i Øst-Europa deltok ikke i [[Eurovision Song Contest]] før på 1990-tallet men hadde sin egen [[Sopotfestivalen|Sopot Festival]] 1986 hvor The Monroes deltok med «Jeanette» for [[Finland]]. De kom på andreplass bak USA med [[Mara Getz]] som sang «Hero of My Heart». Norge kom på 14. plass av 18 deltagere med «Touch and Go» sunget av svenske [[Pernilla Wahlgren]]. Sendingen ble ikke vist i Norge, men ble kringkastet til 100 millioner TV-seere. På Sky Trax ([[Sky1|Sky Channel]]) fikk millioner av europeiske TV-seere se musikkvideoene til «Jeanette» og «Sunday People», og The Monroes ble også intervjuet av [[Pat Sharp]]. Under «Norsk uke» på Sky ble det også vist musikkvideoer for andre norske artister som  [[Creation]], [[Bobbysocks]], [[Marius Müller]], [[People]], [[Dollie|Dollie De Luxe]], [[Fra Lippo Lippi (gruppe)|Fra Lippo Lippi]] og [[Claudia Scott]].<ref name=":1" />

=== Tredje album og en pause ===
I 1987 ble det tredje albumet spilt inn [[New Jersey]] i [[USA]], med produsenten [[Roy Bittan]]. Blant musikerne på albumet var også saksofonisten [[Clarence Clemons]] fra [[Bruce Springsteen]]s [[E Street Band]].

Før albumet kom ut ble singelen ''«I Call It Love»'' gitt ut. Den kom inn på VG-lista på en 6.-plass og uken etter var den på 3.-plass, før det gikk nedover på listen.<ref name=":0" /> The Monroes opptrådte på [[Rockefeller Music Hall|Rockefeller]] i [[Oslo]] samme dag som singelen ble sluppet, de hadde med seg Roy Bittan på keyboard og David Beal på trommer, i tillegg til norske musikere. NRK TV gjorde opptak som ble vist i programmet ''[[TopPop]]'' dagen etter. The Monroes besøkte også [[Tyskland]], [[Nederland]] og [[Belgia]], og deltok i flere store TV-show.

5. oktober 1987 ble albumet ''[[Everything's Forgiven]]'' utgitt i Norge, den hadde rockeaktig lydbilde og var røffere enn forgjengerne. Flere anmelder likte plata, blant annet [[Aftenposten]]. Den startet på en 5.-plass på VG-lista, der den holdt seg i tre uker før den begynte å gå nedover, og etter fem uker var den allerede ute av VGs topp-20 albumliste.<ref name=":0" /> Først i april 1988 ble ''Everything's Forgiven'' gitt ut i resten av verden. Albumet kom ikke inn på britiske topp 100-listen, amerikanske topp 200-listen eller på noen andre lister i [[Europa]], men solgte bra i Norge.

The Monroes tok en pause høsten 1988 for å gjøre andre ting.<ref name=":1" />

=== Fjerde album, samlealbum og konserter ===
Under en ølfestival i [[Sandvika]] høsten 1990 var The Monroes tilbake på senen, og de spilte også på Wang handelsskoles nyttårsball i januar 1991.

De spilte inn albumet ''[[Long Way Home]]'' i 1993 og blant musikerne som var med på innspillingen var [[Marius Müller]], [[Lars Kilevold]], [[Bugge Wesseltoft]], [[Håkon Iversen]], [[Kjetil Bjerkestrand]], [[Lasse Hafreager]] og fra [[Stage Dolls]] [[Torstein Flakne]] og [[Steinar Krokstad (1960–)|Steinar Krokstad]]. Etter som albumet ble spilt inn i [[England]] var det også britiske musikre med, Anders Lind og Bob Sargeant var med som produsenter, som på første og andre album. [[VG]] var negative in sin anmeldelse av albumet, og mente at «The Monroes byr på tre-fire kjedelige, og et par uinteressante låter. Det er for snaut på et album med ti kutt». De ga plata karakteren 3. Avisen Dagbladet ga albumet karakteren 1. <ref name=":0" />

Samlealbumet ''[[Absolute Monroes]]'' ble utgitt i 1993 og besto av 17 låter, hvorav fem var fra ''Sunday People'', fem fra ''Face Another Day'', fire fra ''Everything's Forgiven'' og tre fra ''Long Way Home''. Albumet kom på 11.-plass på VG-lista og salgstallet var bra. Marius Müller døde i en trafikkulykke i Groruddalen 14. mars 1999 og 14. mars 2000 var det en minnekonsert hvor The Monroes var med, sju år etter at de sist var på scenen.

I årene fremover holdt The Monroes noen sporadiske konserter som i 2003 på Hallingmarken, [[Nesbyen (tettsted)|Nesbyen]]. I 2004 i [[Oseberg kulturhus]] i [[Tønsberg (tettsted)|Tønsberg]] på 80-talls-showet, som gikk flere kvelder, hvor de framførte «Sunday People». 31. mai 2004 var The Monroes oppvarmingsband for [[Bryan Adams]] i Drammen. I mars 2005 deltok The Monroes på TV2s artistgalla (overskuddet gikk til [[Strømmestiftelsen]]), sammen med artister som [[Carola Häggkvist|Carola]], [[Espen Lind]], [[Sissel Kyrkjebø]], og [[Peter Jöback]]. Tidlig i desember 2005 opptrådte The Monroes på julegallaen i Valhall i Oslo. Under en veldedighetskonsert for [[Kreftforeningen]], arrangert i [[Nevlunghavn]] juli 2007, sto også The Monroes på scenen. De opptrådte på Byfesten på [[Lillestrøm (tettsted)|Lillestrøm]] i juni 2008 og på TV-programmet ''[[Allsang på Grensen]]'' i august.

Avisen [[VG]] hadde en avstemning blant leserene hvor «Cheerio» var en av de 10 nominerte til tittelen «Tidenes norske VG-listelåt».

EMI ga i 2010 ut et samlealbum, ''Big-5'', som inneholdt låtene «Sunday People», «Cheerio», «Just Another Normal Day», «Heaven Can Wait» og «Move in Closer». Albumet var kun tilgjengelig som nedlasting fra nettbutikk.<ref name=":1" />

I 2010 ble musikkmuseet [[Rockheim]] åpnet i Trondheim, og The Monroes er representert der.

Etter en lengre tids kreftsykdom døde Eivind Rølles 18. mars 2013, 19. oktober samme år døde også Lage Fosheim i [[Nice]] i [[Frankrike]].