Redigerer The Lambeth Walk (avsnitt)

== Dansehysteri ==
Koreografien til [[musikal]]en, hvor sangen var showstoppende [[Cockney]]-inspirert ekstravaganza, inspirerte til en 
populær gådans, gjort i en kvikk og spankulerende stil. 

Trenden nådde [[USA]] i 1938, blant annet popularisert av den [[Boston]]-baserte orkesterlederen Joseph (Joe) Rines. Rines og hans band opptrådte jevnlig i [[New York City]], og dansen ble særskilt populær i de «bedre» nattklubbene. I likhet med de fleste dansehysteriene gjorde andre velkjente orkestre versjoner av sangen, innbefattet [[Duke Ellington]]. Den ble også spilt på radio.

Et medlem av [[NSDAP|Nazipartiet]] fikk oppmerksomhet i 1939, da han erklærte at «The Lambeth Walk» (som begynte å bli populær i [[Berlin]]) var ''«jødisk ugagn og dyrisk hopping»'' i en tale om hvordan ''revolusjon av privatlivet'' var én av de neste store oppgavene for [[nasjonalsosialisme]]n i [[Tyskland]].

I 1942 laget Charles A. Ridley i det britiske informasjonsdepartmentet en kort propagandafilm, ''[http://www.youtube.com/watch?v=XHtEKSg-ycQ Lambeth Walk - Nazi Style],'' som redigerte eksisterende filmopptak av Hitler og tyske soldater (hentet fra [[Leni Riefenstahl]]s ''[[Triumph des Willens]]''), slik at det så ut som om de marsjerte og danset til «Lambeth Walk». Propagandafilmen ble distribuert ukreditert til [[filmavis]]selskaper, som bidro med sine egne fortellerstemmer.<ref>''Nazis Hold Lambeth Walk is 'Animalistic Hopping''', [[The New York Times]] 8. januar 1939, s. 26</ref>

Én av fotograf [[Bill Brandt]]s mest velkjente bilder er ''Dancing the Lambeth Walk'', opprinnelig publisert i 1943 i magasinet [[Picture Post]].

Både [[Russ Morgan]] og Duke Ellington hadde hitplater med sangen i [[USA]].