Redigerer The Alan Parsons Project (avsnitt)

== Historie ==
Alan Parsons hadde en vellykket karriere bak seg som lydtekniker for band og artister som [[The Beatles]] (''[[Abbey Road (album)|Abbey Road]]'', ''[[Let It Be (album)|Let It Be]]''), [[Pink Floyd]] (''[[Atom Heart Mother]]'', ''[[Dark Side of the Moon]]''), [[Al Stewart]], [[Paul McCartney]], [[The Hollies]] med flere.<ref>[http://www.musictech.net/2015/06/landmark-productions-pink-floyd-the-dark-side-of-the-moon/ Landmark Productions: Pink Floyd – The Dark Side of the Moon] {{Wayback|url=http://www.musictech.net/2015/06/landmark-productions-pink-floyd-the-dark-side-of-the-moon/ |date=20160710111538 }} - MusicTech</ref> Eric Woolfson hadde jobbet som låtskriver for [[Marianne Faithfull]], [[Frank Ifield]], [[Joe Dassin]], [[The Tremeloes]], [[Marmalade (band)|Marmalade]], [[Dave Berry (musiker)|Dave Berry]], og [[Peter Noone]] på 1960-tallet. 

De to møttes i kantinen i [[Abbey Road Studios]] og ble enige om å samarbeide. Ideen bak deres første album, ''[[Tales of Mystery and Imagination]]'', om novellene og diktene til [[Edgar Allan Poe]], kom fra Eric Woolfsons interesse for forfatteren og dikteren.<ref name="memories">[http://www.the-alan-parsons-project.com/tales-of-mystery-and-imagination Tales of Mystery and Imagination - Memories] - The Alan Parsons Project</ref> Albumet brukte [[synthesizer]], [[gitar]], [[klokkespill]] og [[trommer]] og skapte «an eerie excursion into Poe's well-known classics»-<ref>Mike DeGagne: [http://www.allmusic.com/album/tales-of-mystery-and-imagination-edgar-allan-poe-mw0000116700 Tales of Mystery and Imagination] - Allmusic review</ref> Lydbildet var avansert for sin tid og brukte Alan Parsons' evner til det fulle.<ref name="memories"></ref> 

Oppfølgeralbumet ''[[I Robot (album)|I Robot]]'' hadde et tilsynelatende mer popvennlig preg, men var likevel «hvileløst, humørsvingende innenfor enkeltsanger» og et album som ser på filosofien rundt [[Isaac Asimov]]s verk med samme navn om forholdet mellom mennesker, roboter, hva liv er og hvordan utviklingen går.<ref>[http://www.allmusic.com/album/i-robot-mw0000650611 I Robot] - Allmusic review</ref>

Gjennom deres karriere spilte The Alan Parsons Project inn flere [[konseptalbum]] med mange forskjellige musikere. I [[1982]] utkom albumet ''Eye in the Sky'', som var deres største suksess siden det fikk meget gode listeplasseringer og solgte til [[platinaplate|platina]]. Flesteparten av deres tidlige arbeider deler felles karaktertrekk med [[Pink Floyd]]s ''[[The Dark Side of the Moon]]'', som [[Alan Parsons]] var tekniker på. Disse albumene var [[konseptalbum]], som startet med en instrumental intro som falmet mot den første sangen, en instrumental bit i midten av LP-ens andre side, og avsluttet med en stille, trist eller kraftig sang. Tidlig på [[1980-årene|1980-tallet]] falt den instrumentale åpningen bort, og fra ''Eye in the Sky'' fantes den ikke mer.

Gruppen var også uvanlig i det at det var lite kontinuitet i personellet. Særlig var vokalen i all hovedsak gjort av Woolfson på langsomme sanger, selv om han ikke var en særlig dyktig sanger. Mer vellykket var det med gjestevokalister.{{klargjør}} Woolfson sang på mange av gruppens hitsingler som «Time» og «Eye in the Sky», og plateselskapet la press på bandet for å bruke ham mer, men Parsons foretrakk «ekte» vokalister, som Woolfson innrømte han ikke var. I tillegg til Woolfson, hadde [[Chris Rainbow]], [[Lenny Zakatek]] og [[Colin Blunstone]] regelmessig inntredener. Andre sangere som Ambrosias [[David Pack]], Vitamin Zs [[Geoff Barradale]] og [[Procol Harum]]s [[Gary Brooker]] har deltatt på innspilling med bandet én eller to ganger.

Til tross for den uryddige medlemsrekken og de vanlige musikerne, føler fansen at den sanne kjernen bak «Prosjektet» besto av [[Alan Parsons]] og [[Eric Woolfson]]. Sistnevnte var advokat av yrke, men var også en klassisk trent [[komponist]] og [[pianist]]. Parsons var en suksessfull [[produsent]]. Begge arbeidet sammen ved å skape bemerkelsesverdige sanger med plettfri troskap, og nesten alle sangene er kreditert til ''Woolfson/Parsons''. [[Andrew Powell]] (komponist og organisator av orkestermusikk), [[Ian Bairnson]] (gitar) og [[Richard Cottle]] (syntesizer og saksofon) var også en integrert del av gruppens lydbilde.

Selv om bandet ikke klarte å gjenskape suksessen etter ''Eye in the Sky'', så fikk de et hengivent kultpublikum. Etter at Eric Woolfson sluttet i bandet for å drive karriere innen teatermusikk, følte Parsons det ble ukomfortabelt å bruke navnet «Project», slik at det ble droppet. Bandet går nå under navnet ''Alan Parsons'' eller ''Alan Parsons Band''.