Redigerer Terra Nova-ekspedisjonen (avsnitt)

== Forberedelser ==

=== Bakgrunn ===

Etter Discovery-ekspedisjonen gjenopptok Scott sin sjømilitære karriere. Men han hadde fortsatt ambisjoner om å vende tilbake til Antarktis, og da med erobringen av Sydpolen som overordnet mål.<ref>Crane, s. 332, s. 335–43</ref> Discovery-ekspedisjonen leverte et betydelig bidrag til kunnskapen om Antarktis, men man kom ikke lenger sør enn {{Nowrap|82° 17'}} S og krysset ikke [[Rossbarrieren]].<ref>Huntford, s. 176–177</ref><ref>{{Nowrap|82° 17'}} ble akseptert på den tiden, men moderne kart og en ny undersøkelse av fotografier og tegninger kan tyde på at de ikke kom lengre enn til ca {{Nowrap|82° 11'}}. Crane, s. 214–215</ref> Discovery-ekspedisjon base lå i [[McMurdo-sundet]], og Scott var overbevist om at dette var hans eget «revir» som han alene hadde rett til å bruke som utgangspunkt for nye ekspedisjoner.<ref>Crane, s. 335–36.</ref> I 1909 mottok han nyheten om at en ekspedisjon ledet av [[Ernest Henry Shackleton|Ernest Shackleton]] nesten hadde lyktes i å nå Sydpolen. Med utgangspunkt i Scotts gamle base krysset Shackleton Rossbarrieren, oppdaget ruten over [[Beardmorebreen]] til [[Antarktisplatået]], og fortsatte mot Sydpolen. Han ble tvunget til å gjøre vendereis på {{Nowrap|88° 23'}} S, mindre enn 180 km fra polpunktet.<ref>Preston, s. 100–101</ref> Scott likte dårlig at Shackleton hadde brukt «hans» base,<ref>Riffenburgh, s. 110–16</ref> dette forsuret forholdet mellom de to, og økte Scotts motivasjon til å overgå Shackleton.<ref>Huxley, s. 179</ref>

Under forberedelsene til den forestående ekspedisjonen var Scott klar over at andre liknende ekspedisjoner ble planlagt. En [[Den japanske antarktisekspedisjonen|japansk ekspedisjon]] var i emning;<ref>Crane, s. 430</ref> [[Den australasiatiske antarktisekspedisjonen]] under [[Douglas Mawson]] skulle starte i 1911, men hadde startsted fra en annen sektor av kontinentet.<ref>Huxley, s. 186–187</ref> I mellomtiden hadde [[Roald Amundsen]], en potensiell rival, kunngjort planer om en [[arktis]]k reise.<ref>Amundsen endret i all hemmelighet sine planer på et tidspunkt da alle trodde [[Frederick Cook]] hadde erobret [[nordpol]]en</ref><ref>Fiennes, s. 157</ref><ref>Crane, s. 425</ref>

=== Mannskap ===

[[Fil:Scott of the Antarctic crop.jpg|thumb|Kaptein Scott, leder av ekspedisjonen.]]

Sekstifem menn (inkludert reserver) dannet mannskapet i Terra Nova-ekspedisjonen.<ref>Oppført i Huxley L. (red.), vol. I, s. XXI–XXII</ref> De ble valgt ut fra 8&nbsp;000 kandidater,<ref>Huxley L. (ed.), vol. II, s. 498</ref> og inkluderte seks tidligere deltakere fra Discovery-ekspedisjonen sammen med fem som hadde vært med Shackleton på [[Nimrod-ekspedisjonen]] 1907–09.<ref>Discovery-veteranene var Scott, Wilson, Edgar Evans, Lashly, Crean og Wiliamson. Nimrod-veteranene var Priestley, Dag, Cheetham, Paton og Williams (liste over Shackletons Nimrod-mannskap, s. 17–18)</ref> Løytnant [[Edward Evans]], som hadde vært navigasjonsoffiser på «Morning» under Discoverys støtteoperasjon i 1904, ble utnevnt til Scotts nestkommanderende. Han hadde skrinlagt planene om sin egen ekspedisjon, og overførte sin finansielle støtte til Scott.<ref>Crane, s. 401–403</ref>

Blant personellet fra [[Royal Navy|den britiske marinen]] var løytnant [[Harry Pennell]], som skulle være navigatør og ta kommandoen på skipet når Scotts mannskap hadde gått i land,<ref name="Crane413">Crane , s. 413–16</ref> samt de to sanitetsløytnantene [[George Murray Levick]] og [[Edward L. Atkinson]].<ref Name="Crane413" /> Den tidligere marineoffiseren [[Victor Campbell]], kjent som «The Wicked Mate», var en av få deltakere med skiferdigheter, og han ble valgt til å lede gruppen som skulle undersøke Kong Edward VII Land.<ref>Huntford, s. 267</ref><ref>Preston, s. 111</ref> I motsetning til Discovery-ekspedisjonen var marinens bidrag primært mannskap uten offisersgrad, inkludert Antarktis-veteranene [[Edgar Evans]], [[Tom Crean]] og [[William Lashly]]. To offiserer utenfor Royal Navy ble valgt ut: [[Henry Bowers]], kjent som «Birdie», en løytnant fra [[Royal Indian Marine|den indiske marine]],<ref name="Crane413" /> og [[Lawrence Oates]], kjent som  «Titus», en kaptein fra 6. kavaleriregiment. Den velholdne Oates tilbød sine tjenester gratis og donerte også {{Nowrap|£ 1 000}} (2009 verdi ca {{Nowrap|£ 75 000}}) til ekspedisjonen.<ref name="MW">Limb & Cordingley, s. 94</ref>

Som leder for det vitenskapelige programmet oppnevnte Scott [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]] som sjefsforsker. Wilson var Scotts nærmeste fortrolige i teamet; under Discovery-ekspedisjonen hadde han fulgt Scott til ekspedisjonens sørligste punkt. Han var ikke bare en fremragende zoolog, men også en talentfull illustratør. Den gruppen vitenskapsmenn han ledet var – ifølge Scotts biograf David Crane – «den mest imponerende gruppe forskere som hadde vært på en polarekspedisjon» –<ref name="Crane413" /> og inkluderte flere som senere skulle høste stor anerkjennelse som forskere: [[meteorolog]]en [[George Simpson (meteorolog)|George Simpson]], den canadiske [[Fysikk|fysikeren]] [[Charles Wright]], og geologene [[Frank Debenham]] og [[Raymond Priestley]].<ref Name="Preston112">Preston, s. 112</ref> Den ledende geologen [[Thomas Griffith Taylor]], biologen [[Edward W. Nelson]] og assisterende zoolog [[Apsley Cherry-Garrard]] kompletterte teamet. 

Cherry-Garrard hadde ingen vitenskapelig trening, men var Wilsons protesjé. Han hadde, som Oates, bidratt med {{Nowrap|£ 1 000}} til finansieringen. Etter først å ha blitt avvist av Scott, opprettholdt han sitt bidrag, noe som imponerte Scott tilstrekkelig til at han omgjorde sin beslutning.<ref Name="Preston112" /> Scotts biograf David Crane beskriver Cherry-Garrard som «ekspedisjonens fremtidige fortolker, historiker og samvittighet.»<ref>"the future interpreter, historian and conscience of the expedition.", Crane, s. 417</ref> [[Herbert Ponting]] var fotograf, og hans bilder kom til å gi avgjørende informasjon om ekspedisjonen og dens tragiske utfall.<ref>Preston. p. 114</ref> Etter råd fra [[Fridtjof Nansen]] rekrutterte Scott også den unge norske skieksperten [[Tryggve Gran]].<ref>Huntford, s. 262–264</ref>

=== Transportmidler ===

Scott bestemte seg for en oppdelt transportstrategi, med bidrag fra [[hundespann]], motordrevne sleder og [[ponni]]er.<ref>Crane, s. 432</ref><ref>Preston, s. 101</ref> Han utnevnte Cecil Meares til å overta ansvaret for hundespannene, og rekrutterte Shackletons motorspesialist, Bernard Day, til å føre motorsledene.<ref>Preston, s. 112–113</ref> Oates skulle ha ansvaret for ponniene, men siden han ikke kunne slutte seg til ekspedisjonen før i mai 1910, satte Scott Meares til å anskaffe dem. Meares hadde imidlertid ingen erfaring med hester, noe som resulterte i ponnier av lav kvalitet og yteevne.<ref>Preston, s. 113 og s. 217</ref>

Shackletons ekspedisjon 1907–09 var den første tok som tok i bruk motorkraft og ponnier i Antarktis.<ref>Huntford, s. 255</ref><ref>Preston, s. 89</ref> Scott mente at ponniene hadde vært til god nytte for Shackleton, og var imponert over motorsledenes potensial. Likevel baserte Scott seg på at ekspedisjonsdeltakerne skulle trekke utstyret<ref name="Solomon_22">Solomon, s. 22</ref> etter at motorsledene og ponniene hadde trukket sledene over Rossbarrieren og dermed spart mennenes krefter til de senere etappene opp [[Beardmorebreen]] og over [[Antarktisplatået]]. I praksis fikk de kun en kortvarig glede av motorsledene, og ponnienes alder og dårlige forfatning gjorde at heller ikke de var til særlig nytte.<ref Name="Crane_462">Crane, s. 462–464</ref> Scotts erfaringer fra Discovery-ekspedisjonen hadde gjort ham skeptisk til hundespannenes pålitelighet,<ref name="Preston_50">Preston, s. 50</ref> men han skrev at han innså at de var svært effektive i de rette hender.<ref Name="Scott_432">Huxley L. (red.), vol. I, s. 432</ref> Etter hvert som ekspedisjonen skred frem ble han stadig mer imponert over deres egenskaper.<ref>I de første stadiene av ekspedisjonen uttrykte Scott at han var i ferd med å miste tiltroen til bruk av hunder (Huxley L. (red.), vol. I, s. 205), men i dagbokopptegnelsene fra slutten av ekspedisjonen beskrev han hundenes effektivitet som glimrende («splendid») (Huxley L. (red.), vol. I, s. 486</ref>

=== Finansiering ===

[[Fil:Scott-Oxo-Antarctic.jpg|thumb|OXO var en av mange kommersielle sponsorer av ekspedisjonen.]]
I motsetning til Discovery-ekspedisjonen, der finansiering ble ordnet i fellesskap av [[Royal Society]] og [[Royal Geographical Society]], ble Terra Nova-ekspedisjonen organisert som et privat initiativ uten betydelig institusjonell støtte. Scott beregnet totalkostnaden til {{Nowrap|£ 40 000}} (£ 3 millioner etter 2009-kurs),<ref name="MW" /><ref name="Crane397" /> hvorav halvparten etter hvert ble dekket av et statlig tilskudd.<ref Name="Crane401">Crane, s. 401</ref> Resten ble skaffet ved private donasjoner og lån.<ref>Den totale kostnaden for ekspedisjonen var ikke publisert. Et av Scotts siste brev var til [[Edgar Speyer]], ekspedisjonens kasserer, hvor Scott beklager å ha forlatt finansene i «et rot». Huxley, L. (red.), vol. I, s. 600</ref> Ekspedisjonen ble ytterligere støttet gjennom gratis materiell og hjelpemidler fra kommersielle firmaer.<ref>Se Huxley, L. (red.), vol. II, s. 488–489</ref> Pengeinnsamlingen ble i hovedsak organisert av Scott, noe han fortsatte med i [[Sør-Afrika]], [[Australia]] og [[New Zealand]] etter at «Terra Nova» hadde seilt fra britisk farvann, og det beslagla en betydelig del av hans tid og energi.<ref>Huxley E., s. 183, s. 192–193</ref>

Den desidert største kostnaden var kjøpet av skipet [[«Terra Nova»]] for {{Nowrap|£ 12 500}}.<ref Name="Crane401" /> Skipet hadde vært i Antarktis tidligere, som støttefartøy for Discovery-ekspedisjonen.<ref>Crane, s. 277</ref> Scott ønsket å seile henne som et marinefartøy under [[White Ensign]], og for å sikre dette hadde han skaffet seg medlemskap i [[Royal Yacht Squadron]]. Han var således i stand til å håndheve militær disiplin på ekspedisjonen, og som registrert skvadronsyacht var ikke «Terra Nova» forpliktet til å følge forskriftene i [[Board of Trade]], noe som ellers kunne ha gitt henne seilingsforbud.<ref name="Crane_406">Crane, s. 406</ref>

=== Mål ===
I sin første offentlige appell erklærte Scott:
:''«Hovedmålet med ekspedisjonen er å nå Sydpolen, og dermed sikre at æren for denne prestasjonen tilfaller det britiske imperiet.»''<ref>"The main objective of this expedition is to reach the South Pole, and to secure for The British Empire the honour of this achievement."</ref><ref Name="Crane397" />

Det fantes også naturvitenskapelige og geografiske mål – sjefsforsker Wilson fremstilte det vitenskapelige arbeidet som ekspedisjonens hovedmål: ''«Ingen skal senere kunne si at dette bare var en poljakt. Vi vil at erobringen av Sydpolen kun skal være ett av flere vitenskapelige resultater.»''<ref>Edward Wilsons brev sitert av Crane, s. 398: ''No one can say that it will have only been a Pole-hunt ... We want the scientific work to make the bagging of the Pole merely an item in the results.''</ref>

Wilson håpet å videreføre studiene av [[Pingviner|pingvinkolonien]] på [[Cape Crozier]] som ble påbegynt under Discovery-ekspedisjonen,<ref>Seaver, s. 127–134</ref> samt å gjennomføre et forskningsprogram av et omfang som ingen tidligere hadde sett innen [[geologi]], [[magnetisme]] og [[meteorologi]].<ref Name="Crane397" /> Videre eksisterte det planer om å utforske [[Victoria Land]],<ref Name="Crane397" /> og Kong Edward VII Land, Campbell som ledet sistnevnte, skrev at det var den utforskningen hele ekspedisjonen dreide seg om.<ref>Crane, s. 474: ''"the thing of the whole expedition"''</ref>