Redigerer Televerkets forskningsinstitutt (avsnitt)

==Teleforskningens bakgrunn og forhistorie==
Telegrafverket knyttet tidlig til seg telefaglig kompetanse for å foreta gode telefaglige valg ved utbyggingen av telegraf- og telefoninettet, og velge mest hensiktsmessig utstyr. Men ''Telegrafstyrets tekniske avdeling'', ledet fra 1900 til 1931 av [[Sivert Rasmussen Abild]], foretok ikke selv noen videre forskning - avdelingens mål for Telegrafvesenet var å ligge teknisk lang framme, men ikke i front.<ref>Harald Espeli, ''det statsdominerte teleregimet'', Norsk telekommunikasjonshistorie bind 2, Gyldendal norsk forlag 2005, side 97-99.</ref> Mellomkrigstidens hovedoppgave var å støtte automatiseringen av telefonsentralene, og styrke de mangelfulle regionale og internasjonale linjeforbindelsene mellom landsdele og til utlandet. Det skjedde viktige nyvinninger med utvikling av fjernskriveren og radiorøret, og Norge lå langt framme i automatiseringen av nettet, men det norske fagmiljøet var ikke drivende for selve den tekniske utviklingen. Det var bare ett professorat i svakstrømsteknikk i hele landet fra 1923 og fram til krigen, og i kontrast til det svenske telegrafverkets omfattende egenutvikling av telemateriell, var det norske Telegrafverkets teknikere var praktisk orientert.<ref>Espeli, 2005, side 118.</ref>

Det telefaglige miljøet ble betydelig styrket i [[London]] under andre verdenskrig, da en håndfull høyt kvalifiserte svakstrømsingeniører deltok i ''Forsvarets overkommandos teknisk-vitenskapelige utvalg (FOTU)'' som støttet britenes utvikling av militær radiokommunikasjon og radar. Etter krigen gikk enkelte inn i Telegrafverket eller [[Simrad]], mens kjernemiljøet gikk inn i et nystartede radioteknisk forskningsmiljø i Forsvaret som i 1946 fikk navnet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Det nye forskningsmiljøet vakte ingen synlig interesse fra verken [[Norges tekniske høyskole|NTH]] eller [[Universitetet i Oslo]], men FFI ble etter hvert et stort forskningsinstitutt og landets ledende televitenskapelige miljø. Telegrafverket var fortsatt lite interesserte i å bygge opp spisskompetanse på dette nivået. Til tross for forsvarsminister [[Jens Christian Hauge]]s ambisjon om at FFI også skulle drive industriutvikling, ble det de militære behov for samband, signaletterretning og kryptologi under den kalde krigen som ble drivende for FFIs teleforskning.<ref>Espeli, 2005, side 349-350, 255-362.</ref>

Utover 1950-tallet ble Forsvarets teletekniske virksomhet meget stor, knyttet til både signaletterretning, Loran-C og Forsvarets Fellessamband (FFSB), noe som holdt oppe en omfattende vitenskapelig forskning og utvikling ved FFI. Historikeren Harald Espeli har bedømt at Telegrafvesenets ledelse var for konservativ til å se mulighetene som lå i tilbudet om å stå for oppbyggingen av det militære nettet, samtidig som fagkonflikter med Forsvaret gjorde et tettere samarbeid mulig.<ref>Espeli, 2005, side 269-370, og side 493.</ref> Staten definerte heller ikke telenettet som noen prioritert oppgave i gjenoppbyggingen av infrastrukturen i etterkrigstiden.<ref>Espeli, 2005, side 490.</ref> Forskere ved NTH tok i 1958 til orde for at Telegrafverket måtte utvikle et sivilt forskningsmiljø, men telegrafdirektør Rynning-Tønnessen uttalte internt at han nektet å la seg «rive med av den forskerpsykose som er allminnelig».<ref>Espeli, 2005, side 420.</ref> Det som presset fram sterkere krav om et sivilt forskningsmiljø ved Televerket, var de stadig mer politiserte konfliktene omkring valg av leverandør til linje- og terminalutstyr for telefoni og kringkasting. De norske utstyrsprodusentene [[Nera]] og [[Simrad]] konkurrerte med svenske [[L M Ericsson]] og tyske produsenter om å levere til Telegrafverket, og i 1965 åpnet Regjeringen for å ta i bruk den amerikanske modellen med kombinerte forsknings- og utviklingskontrakter (FOU-kontrakter) som ledd i offentlige anskaffelser, for å støtte oppbyggingen av en norsk elektronikkindustri. Etaten var fortsatt nølende, Telegrafstyrets tekniske avdeling bygde riktignok ut ''Telegrafstyrets driftslaboratorium'' fra 1962, men det forble utstyrsindustrien selv som satte de tekniske spesifikasjonene for utstyr uten at Telegrafverket som kjøper stilte noen tung faglig motekspertise eller stilte særskilte krav til leverandørene.<ref>Espeli, 2005, side 419-421.</ref>

Forskningssjef [[Helmer Dahl]] ved FFI stod sentralt i utviklingssamarbeidet med Nera og tok til orde for å få etablert sivil teleteknisk forskning under Telegrafverket gjennom et utvalgsarbeid initiert av industriminister [[Kjell Holler]] i 1961 («Elektronikkutvalget»)<ref name="snl.no">Halvor Bothner-By, [https://snl.no/Televerkets_forskningsinstitutt Televerkets forskningsinstitutt] -¨''Store norske leksikon (SNL''. Besøkt 27. oktober 2017.</ref>. FFI-direktør [[Finn Lied]] foreslå i 1965 gjennom ''Hovedkomiteen for norsk forskning'' en samlokalisering av Telegrafverkets utviklingsmiljø med FFI på [[Kjeller (Akershus)|Kjeller]] utenfor Oslo.<ref>Lars Thue, ''Nye forbindelser'', Norsk telekommunikasjonshistorie bind 3, Gyldendal norsk forlag 2005, side 106-107.</ref> Også [[Jens Christian Hauge]] og Helmer Dahl var aktive påvirkere for å få etablert et forskningsinstitutt.<ref name="Televerkets forskningsinstitutt"/> Historikeren Lars Thue konkluderer at opprettelsen av forskningsmiljøet i stor grad ble presset fram fra Regjeringen og FFI. Det var misnøye med hvordan Telegrafvesenet vanskjøttet ansvaret for å stimulere norsk leverandørindustri, særlig Nera. Både Kjell Holler og Finn Lied hadde stor innflytelse i Arbeiderpartiet og satt fra 1968 i Telegrafverkets styre. Mer direkte ble modellen med FoU-kontrakter og statlige støttefond  utløsende for vedtaket i 1967 om å opprette Televerkets forskningsinstitutt etter inspirasjon av FFI, for å støtte bruken av et statlig utviklingsfond for anskaffelsesforholdet mellom Televerket og utstyrsindustrien.<ref>Thue, 2005, side 102, 107 og 129.</ref>