Redigerer Teater (avsnitt)

== Historie ==
=== Teaterets begynnelse i oldtiden ===
[[File:Millais Boyhood of Raleigh.jpg|right|thumb|''The Boyhood of Raleigh'', maleri av [[John Everett Millais]], 1870.<br />[[Historiefortelling]]en er en del av teaterets røtter.]]
Menneskehetens historie begynte i [[Afrika]], og de første kjente dramatiske framføringer begynte i nordlige Afrika, samtidig med kulturen langs elven [[Nilen]] i [[oldtidens Egypt]], for så mye som 5000 år siden, muligens så tidlig som 3300 f.Kr.<ref> Cohen, Robert (2007): [http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=2863737&rom=MP ''Theatre''] (innholdsfortegnelse), kapittel 7 [http://highered.mcgraw-hill.com/sites/dl/free/0072975059/249516/cohen_brief_7e_ch07.pdf «Theatre Traditions: East and West»] (PDF), McGraw-Hill Education - Europe, 8. utg. ISBN 9780073330907 </ref> De to grunnleggende fundamentene til teateret er [[rituale]]r og [[historiefortelling]]. Sistnevnte er antagelig enda eldre enn teaterforestillingen. Mens ritualer kan samle et publikum, krever historiefortellingen et publikum. Historiefortellingen fører med seg elementer som karakterframstillinger: framstilling av stemmer, fakter, mimikk og ansiktsuttrykk som reflekterer personlighetene eller figurtypene som portretteres. 

[[Oldtiden]]s drama, som dansedrama, begynte i kombinasjonen religiøse ritualer og historiefortelling, spredte seg til stammekulturer over hele verden. [[Sjaman]]en har blitt identifisert i stammekulturer i minst siden 13 000 f.Kr. Ettersom sjamanens [[transe]] fører ham til en annen verden, hadde hans framføring en [[magi]]sk framtoning. [[Kostyme]]r, [[kroppsmaling]], hodepynt og særlig [[maske]]r var en del av sjamanens framtoning. Masken har vært vanlig i nær sagt alle stammekulturer, og har overlevd de ritualer som skapte dem, og er i dag det primære [[symbol]]et på teatralsk drama verden over.<ref>> Cohen, Robert (2007): «Theatre Traditions: East and West», s. 222-226</ref>

De første nedtegnelser av teateraktiviteter i [[oldtidens Egypt]] går minst tilbake til rundt 2500 f.Kr., og kanskje også flere hundre år før den tid. Et drama kjent som ''Abydos'', pasjonspill, ble tilsynelatende satt opp hver vår i en båtprosesjon langs [[Nilen]] med framføringer ved hvert tempel langs vegen. Spillet fortalte historien om mordet på hveteguden [[Osiris]] av hans fiende, dødsguden [[Set]]. Scener med jamringer av prestinnene og Osiris' sønderslitte legeme, og tvekamp mellom [[Horus]] og Set var ingrediensene i dramaet, framstilt i dialog, dans og seremonier.<ref name="Cohen228"> Cohen, Robert (2007): «Theatre Traditions: East and West», s. 228</ref>

Moderne [[antropologi]] mener at det egyptiske gjenoppstandelsedramaet, som med tilsvarende tekster i Midtøsten, som en babylonske framføring hvor guden [[Baal]] dør, går til en [[skjærsild]] og gjenoppstiger igjen, og tilsvarende med et [[Hettittene|hettittisk]] drama, er avledet fra rituelle [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhetsfestivaler]] om våren som feiret [[vegetasjon]]ens gjenfødsel. Dramaforestillinger kom ikke til fortsette sin blomstring i kulturene i områdene til [[den fruktbare halvmåne]], og det meste synes å ha forsvunnet ved 200-tallet f.Kr.<ref name="Cohen228"/> Men dramaet spredte seg fra sine røtter i Midtøsten, både østover og vestover. Både i [[India]] og [[antikkens Hellas]] (se nedenfor) kom rituelle kultforestillinger i gang på 1000-tallet f.Kr.

=== Antikkens og hellenismens Hellas ===
* ''Se hovedartikkel, [[Antikkens greske teater]]''

[[Fil:Melpomene Louvre.jpg|thumb|left|upright|En statue av [[Athene]] som holder en teatermaske, [[Louvre]].]]
[[Fil:Greece_Epidauros_-_ancient_theatre.jpg‎|thumb|Et av de mest markante greske teatre som har overlevet siden oldtiden ligger i [[Epidauros]] i Hellas. Det har plass til 15 000 tilskuere og har en enestående akustikk]]
Det vestlige teater har sin opprinnelse i bystaten [[Athen]].<ref> Brown (1998), s. 441; Cartledge (1997), s. 3–5; Goldhill (1997), s. 54. Brown skriver (s. 441) at klassisk greske drama «var i hovedsak en oppfinnelse i antikkens Athen: alle dramatikere som senere ble ansett som klassiske var aktive i Athen på 400- og 300-tallet f.Kr. (tiden til den athenske demokrati), og alle bevarte stykker er datert fra denne perioden». Goldhill skriver (s. 54) at grekerne «kan sies å ha oppfunnet teateret».</ref> Teateret var en del av den bredere kultur av framføringer som omfattet festivaler, religiøse ritualer, politikk, lov, idrett, musikk, poesi, bryllup, begravelser og ''[[Symposion|symposia]]''.<ref> Cartledge (1997), s. 3, 6; Goldhill (1997), s. 54 og Rehm (1992), s. 3. </ref> Deltagelse i bystatens mange festivaler — oppmøte i byens [[Dionysia]] som tilskuer (eller selv som deltaker i teaterproduksjonene) i særdeleshet — var en viktig del av borgerretten. Det innebar også å deltagelse i evalueringen av [[retorikk]]en til talerne i rettssalen eller i den politiske forsamlingen, begge deler forstått som analogt til teateret og i økende grad kom til å absorbere dets dramatiske ordforråd.<ref>Goldhill (1999), s. 25; Pelling (2005), s. 83–84</ref> Grekerne utviklet også konseptene med dramatisk kritikk, skuespillere som en profesjonell karriere, teaterarkitektur, <ref>Dukore (1974), s. 31; Janko (1987) , s. ix; Ward (1945), s. 1</ref> og sjangrebevissthet. Teateret i antikkens Hellas besto av tre typer drama: [[tragedie]], [[komedie]], og [[satyrspill]].

Den attiske tragedie — den eldste bevarte form for tragedie — har sine røtter både i den [[dorisk]]e [[Dityrambe|korlyrikk]] og i det [[jonisk]]e [[epos]]. Tragedie betyr egentlig «bukkesang» ved at den oppsto i primitive, ville sanger og danser ved [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhets]]- og vinguden [[Dionysos]]' årlige fester. De opptrådte koret var utkledd som geitebukker, ''[[satyr]]er'', med hale og horn. Rundt år 500 f.Kr. ble tragediene til kunstdiktning i [[Athen]] i forbindelse med [[Dionysiske mysterier|Dinoysosfestene]] om våren. Tre dager varte oppførelsene hvor byens mannlige befolkning kom sammen under åpen himmel i teateret i skråningen ved [[Akropolis]]. Hver dag ble det oppført tre tragedier og et muntrere [[satyrspill]]. Oppførelsene ble en tevling (''agon'') og den forfatter som ble tilkjent førsteprisen ble belønnet med en eføykrans.<ref name="Holmboe">Holmboe, Haakon, et al (1961): ''Vår kulturarv'', Forlaget for faglitteratur, s. 121.</ref>

[[Tragedie]]n er en form for dansedrama og oppsto fra korsangen. Korsangens lyriske partier er framtredende i de eldste tragedier. Teaterets utvikling er antatt at det skjedde da en av dem trådte fram foran resten av koret og sang vekselsang med det. Først da dramatikeren [[Aiskhylos]] innførte to skuespillere, begynte samtalen, ''dialogen'', å vokse på korets bekostning. Dialogen ble tidvis brutt av lange fortellinger. Høydramatiske begivenheter, mord og andre voldshandlinger, ble aldri vist direkte på scenen, det ble betraktet som dårlig smak. De ble skildret enten bak et teppe, eller i meddelt av sendebud som fortalte i episk stil.<ref name="Holmboe"/>

Etter å ha oppstått en gang i løpet av 500-tallet f.Kr., blomstret det på 400-tallet og fra slutten av århundret spredte seg over hele den gresktalende verden, og fortsatte å være populært til begynnelsen av [[Hellenisme|hellenistisk]] tid.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 32–33; Brown (1998), s. 444; og Cartledge (1997), s. 3–5. Cartledge skriver (s. 33) at selv om athenerne på 300-tallet bedømte [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], og [[Evripides]] «som uforlignelige av sjangeren, og jevnlig beæret sine spill med gjenoppsetninger, var tragedien i seg selv ikke utelukkende et fenomen fra 400-tallet, produktet av en kortlivet gullalder. Om ikke å oppnå kvaliteten og staturen av 400-tallets «klassikere», originale tragedier ble uansett fortsatt skrevet og framført, og tevlet i et stort antall gjennom hele det gjenværende livet til demokratiet — og hinsides det.»</ref> Ingen tragedier fra 500-tallet f.Kr. og kun 32 fra de mer enn et tusen som ble oppsatt i løpet av 400-tallet har blitt bevart for ettertiden.<ref> Brockett & Hildy (2003), s. 15; Kovacs (2005), s. 379. Det eksisterer syv av Aiskhylos, syv av Sofokles, og atten av Euripides. I tillegg finnes også et satyrspill av Euripides, ''Kyklopene''.</ref> Det finnes fullstendige tekster av [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], og [[Evripides]].

[[File:EuripidesDetail.jpg|thumb|Et relieff som framstiller dramatikeren Euripides.]]
Oppsetninger av tragedier kan ha begynt så tidlig som 534 f.Kr.; de offisielle nedtegnelsene  (''didaskaliai'') begynte fra [[501 f.Kr.]] da [[satyrspill]]et ble introdusert.<ref> Brockett & Hildy (2003), s. 13, 15; Brown (1998), s. 442; Rehm (1992), s. 15. Rehm kommer med følgende argument for at tragedien ikke ble institusjonalisert før i 501 f.Kr.: Den særskilte kult som ble beæret ved urbane Dionysia var ''Dionysos Eleutherios'' («Dionysos frigjøreren»), «hadde å gjøre med [[Eleutherae]], en by på grensen mellom [[Boiotia]] og [[Attika]] som hadde en helligdom for Dionysos. Ved et tidspunkt kom Athen til å annektere Eleutherae — mest sannsynlig etter at [[Peisistratos|Peisistratyrraniet]] var blitt veltet i 510 og de demokratiske reformene til [[Kleisthenes]] i 508–507 f.Kr. — og kultbildet til Dionysos Eleutherios ble flyttet til sitt nye hjem. Athenerne feiret på nytt innlemmelse av gudens kult hver år i et innledende ritual til urbane Dionysia. På dagen før selve festivalen ble kultstatuen fjernet fra tempelet i nærheten av Dionysosteateret og tatt til et tempel ved vegen til Eleutherae. Om kvelden, etter ofringer og hymner, førte en prosesjon med fakler statuen tilbake til tempelet, en symbolsk gjenskapelse av gudens ankomst til Athen, foruten også en påminnelse av byen i Boiotias inneslutning i Attika. Ettersom navnet Eleutherae er meget nært til eleutheria, «frihet», hadde athenerne antagelig følt at den nye kult var særdeles passende for å feire deres egen politiske frigjøring og demokratiske refomer.»</ref> De fleste athenske tragedier var dramatiske hendelser fra [[epos]]er eller [[gresk mytologi]], unntatt en oppsetning av [[Aiskhylos]], ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', som hadde sin handling fra nyere hendelser. Stykket har ikke et eneste gresk navn. Hele handlingen foregår i [[Persia]] og forteller om den persiske reaksjonen til nyheten om deres militære nederlag mot grekerne i [[slaget ved Salamis]] i [[408 f.Kr.]], hvor dramatikeren Aiskhylos selv skal ha deltatt, 45 år gammel.<ref> Vernant & Vidal-Naquet (1988), s. 245. Jean-Pierre Vernant argumenterer at i ''Perserne'' har Aiskhylos erstattet den vanlige tidsmessig distansen mellom publikum og heltenes tidsalder i en romlig avstand mellom det vestlige publikum og den østlige persiske kulturen. Denne utskifting, foreslår han, produserer en tilsvarende effekt: «Den historiske hendelsen utviklet av koret, gjenfortalt av budbringeren og tolket av [[Dareios I av Persia|Dareios]]' ånd er presentert på scenen i en legendarisk atmosfære. Lysen som tragedien kaster på dem, er ikke det som de politiske hendelsene i samtiden er normalt sett; det når det athenske teater brutt fra en fjern verden et annet sted, gjør det som er fraværende til å bli nærværende og synlig på scenen.» </ref> Da Aiskhylos vant førsteprisen for ''Perserne'' ved urbane Dionysia i 472 f.Kr. hadde han skrevet tragedier i mer enn 25 år, dog er dette stykkets tragiske behandling av nyere historie det tidligste eksempelet på [[drama]] som er bevart for ettertiden.<ref> Brown (1998), s. 442; Brockett & Hildy (2003), s. 15–16</ref> Mer enn 130 år senere analyserte den greske [[Filosofi|filosofen]] [[Aristoteles]] 400-tallets athenske tragedie i den eldste bevarte verk om dramatisk teori, hans ''[[Poetikken]]'' (ca. 335 f.Kr.).

Athensk [[komedie]] kom konvensjonelt til å bli delt i tre perioder: «Gammel komedie», «midtre komedie», og «ny komedie». Gammel komedie har blitt bevart i dag i hovedsakelig 11 skuespill av [[Aristofanes]] mens midtre komedie er hovedsakelig gått tapt (bevart kun i relativt korte fragmenter hos skribenter som [[Athenaios]] fra [[Naukratis]]). Ny komedie er kjent primært fra [[papyrus]]fragmenter med tekster av [[Menandros]]. Aristoteles definerte komedie som en representasjon av latterlige mennesker som ble involvert i en form for fadeser eller fæle ting som ikke i seg selv førte til smerte eller katastrofe.<ref> Aristoteles: ''[[Poetikken]]'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Aristot.+Poet.+1449a linje 1449a] (engelsk oversettelse): «Comedy, as we have said, is a representation of inferior people, not indeed in the full sense of the word bad, but the laughable is a species of the base or ugly. It consists in some blunder or ugliness that does not cause pain or disaster, an obvious example being the comic mask which is ugly and distorted but not painful'.»</ref>

Komediens opphav var også knyttet til Dionysosfestenes prosesjoner (''komoi'') som blant ble ledsaget av spottesanger, og komedien (egentlig «opptogsang») bevarte trekk fra den opprinnelige dionystiske kulten. I sin eldste form besto den av løst sammenhengende scener med kor, fantastiske kostymer, og med løssluppen, kåt spott, grove virkemidler og hvor ingen slapp unna hånen, selv ikke gudene, til tross for at forestillingene ble oppført til deres ære.

=== Romersk teater ===
[[Fil:Pompeii - Villa del Cicerone - Mosaic - MAN.jpg|thumb|Romersk mosaikk avbilder skuespillere med masker i et skuespill: to kvinner som konsulterer en klok kone.]]
* ''Se hovedartikkel, [[Romersk teater]]''
Tidlige framføringer eksisterte også i [[Roma]] med gateteater, nakendans, [[akrobat]]er og annen framføring. Den romerske historikeren [[Titus Livius]] skrev at romerne først opplevde teater på 300-tallet f.Kr. ved en framføring med [[Etruskere|etruskiske]] skuespillere.<ref>Beacham, Richard C. (1996): ''The Roman Theatre and Its Audience''. Cambridge, MA: Harvard UP. ISBN 978-0-674-77914-3. s.2</ref> Romas befolkning ble underholdt av folkefester, ''ludi'', med hesteveddeløp og nevekamper, men også dramatiske oppsetninger. En stedegne sjanger er nevnt, en kort rustikk [[farse (teater)|farse]] kalt for ''fábula atellána''. Første stavelse, ''fabula'', er det [[latin]]ske begrepet for skuespill, andre knytter an til byen Atella i [[Campania]]. Farsen ble spilt av noe få stående figurer med groteske masker, som ''Maccus'', en dum klovetype, og ''Pappus'', en lettlurt gammel mann.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie 1'', Oslo, ISBN 82-05-11663-6. s. 60.</ref>

Selv om romerne hadde en egen tradisjon med framførelser, fikk helleniseringen av romersk kultur på 200-tallet f.Kr. en gjennomgående og energisk effekt på romersk teater. Både gjennom de greskpåvirkede etruskerne og fra de greske koloniene i Sør-Italia fikk romerne påvirkning fra gresk kultur. Fra grekerne fikk de [[alfabet]]et, og fødselen av den latinske litteratur kan dateres til den greske krigsfangen [[Livius Andronicus]] som etter at han ble frigitt underviste i gresk og oversatte greske tragedier og komedier til [[latin]] fra år 240 f.Kr.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 59. Årstallet 240 f.Kr. er viktig. Romerne selv regnet det som deres litteraturs fødsel.</ref>

[[File:Roman masks.png|thumb|Romersk mosaikk av teatermasker, tragedien og komedien, 100-tallet e.Kr., [[Kapitolmuseene]] i Roma.]]
Gammelromersk motvilje mot alt som minnet om luksus førte til at teateret under den romerske republikken var meget enkle, og permanente teaterbygninger kom først på 100-tallet f.Kr. Skuespillernes kostymer dannet kriteriene for [[Sjanger|sjangreinndelinger]]. Dramaer lokalisert i (fiktive) greske omgivelser, ble spilt i gresk drakt som ble kalt for [[pallium]], og het ''fabula palliáta'', mens en romersk komedie spilt i romersk miljø fikk navn etter [[toga]]en, og ble kalt ''fabula togáta''. Romersk underholdning var mangfoldig og kampen om publikums oppmerksomhet var langt hardere enn hva tilfellet var med det greske publikumet i Athen. Romerne bare gikk sin veg til mer fristende former for underholdning om komedien ikke holdt det den lovte.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 61. Under førsteoppførelsen av Plautus' ''Hecyra'' («Svigermoren») forsvant publikum, i henhold til en senere tilføyd prolog.</ref>

I Roma fikk tragedien aldri den samme betydning som komedien. Komedieforfatterne var derimot tallrike, men kun to overskygget de andre og har fått verker bevart for ettertiden: [[Plautus|Titus Maccius Plautus]] (Plautus) og [[Terents|Publius Terentius Afer]] (Terents). Av Plautus er det bevart rundt tyve komedier fra 200-tallet f.Kr. De er preget av den gresk-romerske sammensmeltningsprosessen, og emnene er tatt fra den yngre attiske intrigekomedie preget faste typer: skrytehalsen, snyltegjesten, den sure gamlingen, den listige slaven (som siden inspirerte [[Ludvig Holberg]]). Plautus er langt mer sprelsk enn sine greske forgjengere, både i dramatisk oppbygning og i replikkene, blant annet for at han måtte kjempe om publikums gunst. Terents var Plautus' yngre etterfølger, ca. 160 f.Kr., og de fleste av hans komedier bygget på frie omarbeidelser av greske [[Menandros]], men han døde ung og etterlot seg kun seks komedier som var preget av forfinelse og nyansert [[psykologi]].<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 63.</ref>

Senere, ved [[Det romerske keiserriket|keisertidens]] begynnelse, ble romerske folkelige [[mime]] mer populært hos publikum som var en undersjanger av komedien. Mimeaktørene gikk uten sko, antagelig for at dans og akrobatikk var en del av deres forestilling, og uten maske, men brukte ulike kostymer. En var ''centunculus'', kledt i et lappekostyme av ulike farger, det som siden ble [[harlekin]]s kjennetegn i ''[[commedia dell'arte]]''.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere'', s. 64.</ref>

=== Middelalderens mysteriespill ===
* ''Se hovedartikkel, [[Mysteriespill]]''

[[Fil:ChesterMysteryPlay 300dpi.jpg|thumb|Oppsetning av religiøse mysteriespill i [[Chester]], England.]]
[[Mysteriespill]] og mirakelspill <ref> Betegnelsene mysteriespill og mirakelspill er tidvis adskilt som to ulike former, eksempelvis i henhold til Ward, Augustus William (1875): ''History of English dramatic literature''. London, England: Macmillan: «Riktigere sagt, mysterier handler om hendelser i [[Evangelium|evangeliene]]. Mirakelspill, på den annen side, er opptatt med hendelser som er avledet fra kirkens helgenlegendene.» Men begrepene benyttet ofte som synonyme. Chambers, Robert (1844): ''Cyclopaedia of English Literature''. Edinburgh, Scotland: Robert Chambers. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/311881902 311881902], noterte at «særlig i England kom mirakelspill til å stå for religiøse skuespill generelt.»</ref> er blant det tidligste formelt utviklede teater i [[middelalder]]ens teater. [[Den katolske kirke]] var ikke glad for teatret, men aksepterte etter hvert folkelige teater som fokuserte på representasjoner av fortellinger fra ''[[Bibelen]]'' som ble satt opp av entusiastiske amatører i byer og landsbyer, eller håndverkslaug utenfor kirkene, ledsaget av [[vekselsang]].<ref> Gassner, John; Quinn, Edward (1969): «England: Middle Ages» i: ''The Reader's Encyclopedia of World Drama''. London: Methuen. OCLC [http://www.worldcat.org/oclc/249158675 249158675], s. 203–204</ref> De utviklet seg fra [[900-tallet|900]]- og fortsatte fram til [[1500-tallet]], og hadde sin største blomstring på [[1400-tallet]] før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater med verdslige emner. 

Hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for ''påskespill'' eller ''pasjonspill'', men også mange andre bibelske fortellinger ble benyttet. Etter vært deltok også geistlige i oppsettelsene. Scenen foran kirken var som regel oppdelt med handlingen plassert sentralt og en himmel og et helvete på hver side hvor de hellige og synderne respektivt endte opp. Et velkjent pasjonspill som fortsatt fremføres er ''Oberammergau'' i [[Tyskland]]. Mysteriespill ble utviklet noen steder til en serie av skuespill som handlet om alle de viktigste hendelser i den kristne kalender fra [[Skapelsen]] til [[Dommedag]]. Ved slutten av 1400-tallet ble fremføringen av disse stykkene satt opp i sykluser på festivaldager som eksempelvis [[Corpus Christi]] i flere steder i Europa. Hvert stykke framførte på en dekorert vogn kalt skuespillvogn eller praktopptog (''vandreteater'') som flyttet seg rundt i byen for at ulikt publikum skulle kunne se hvert stykke. Hele syklusen kunne ta opp til tyve timer å framføre og kunne bli spredt utover flere dager. I enkelte europeiske land i dag skjer det tidvis med moderne rekonstruksjoner av gamle spill.<ref> Mysteriespill og pasjonsspill har i dag også til dels blitt flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, kirker i Stavanger, Bergen og andre steder, eksempelvis Pasjon i Stavanger domkirke. Særlig i Storbritannia er nyoppsetninger av pasjons- og mysteriespill blitt populært.</ref>

=== Commedia dell'arte ===
* ''Se hovedartikkel, [[Commedia dell'arte]]''

[[Fil:Harlekin Columbine Tivoli Denmark.jpg|thumb|Harlekin og Columbine på [[Pantomimeteatret]] i Tivoli]]
Commedia dell'arte var en form for folkelig markedsteater med faste rolleskikkelser og komisk handling, framført av typekarakterer gjenkjent ved sine masker, og som begynte i [[renessansen]]s [[Italia]] på [[1500-tallet]]. Både kvinnelige skuespillere og [[Improvisasjon|improviserte]] forestillinger basert på sketsjer eller scenario ble fremmet av denne formen. Den nærmeste oversettelsen er «komedie av improvisasjonens håndverk», eller enklere «håndverkerkomedie», i betydningen komedie skapt av håndverkere (profesjonelle skuespillere) i motsetningen til amatører. Tidlig i perioden ble begrepet ''commedia all'improviso'' («improvisert komedie») benyttet for skille fra ''commedia erudita'' («lærd komedie») som var skrevet av akademikere og framført av amatører. Commedia dell'arte ble framført av profesjonelle skuespillere (''comici'') som perfeksjonerte en særskilt rolle eller maske.

Commedia dell'Arte var minner av den romerske komedie, og var kanskje også knyttet til tradisjonen med middelalderens [[sjonglør]]er og prototyper i middelalderens mysteriespill, som en av kildene til figuren [[harlekin]].<ref> Palleschi, Marino (2005): [http://auguste.vestris.free.fr/Essays/Commedia.html ''The Commedia dell'Arte: Its Origins, Development & Influence on the Ballet'']. Auguste Vestris, del 1</ref> Sjangeren hadde et fast figurgalleri av herrer, tjenere, elskede, leger, soldater og mer som ble satt i stadige nye situasjoner og forviklinger. Det var omreisende teatergrupper, ''compagnie'', som spilte pantomimeteater for folk flest og lavere samfunnsgrupper. De forsøkte tidvis å provosere aristokratiet ved å mime forestillinger om ulike samfunnsgrupper hvor de kloke tjenerne narret de lærde og rike. Jo rikere figuren var, jo mer vulgær og avskylig ble han framstilt. Især figuren den gamle kjøpmannen ''Pantalone'' som med sitt framskutte underliv stadig krafset på tjenestepikene og kommanderte tjenerne. De konvensjonelle handlingsgangen roterte rundt temaer som utroskap, sjalusi, høy alder og kjærlighet, og seksuelle undertoner bidro til å fange publikums oppmerksomhet. 

Forestillingene ble satt opp på markedsplassene. Publikum kom og gikk. Skuespillerne hadde ofte den samme rollen i mange år inntil alderen tvang dem til å finne en annen. Hver rolle hadde en rekke ''lazzi'', et slags gjøglernummer som kom underveis i stykket. Det kunne være alt fra at sjonglører med epler til å falle-på-baken-komikk. Det var ikke et fastlagt manuskript, men en overordnet handlingskisse preget av improvisasjon og i samspill med publikums respons. Skuespillerne ble betraktet som en lavere samfunnsklasse, nesten på samme nivå som tiggere. Den dag i dag spiller det [[Danmark|danske]] Pantomimeteatret i [[Tivoli (København)|Tivoli]] i [[København]] og på [[Dyrehavsbakken]] de fire mest kjente rollene fra 1500-tallet: Pjerrot (Pagliaccio), Colombine, Harlekin (Arlequin) og Pantalone. Commedia dell'Artes grunnelementer finnes i [[Molière]]s, [[Carlo Goldoni|Goldonis]] og [[Ludvig Holberg|Holbergs]] komedier og videre i [[vaudeville]]tradisjonen til [[Brødrene Marx]] og [[Charlie Chaplin]].<ref>[http://www.aftenposten.no/kultur/film/article1015760.ece «Fra slapstickens barndom»], ''Aftenposten'' 15. april 2005</ref>

=== Elizabethanske teater i England ===
* ''Se hovedartikkel, [[Engelsk renessanseteater]]''

[[Fil:The Globe Theatre.jpg|thumb|left|upright|[[The Globe]] i London, åpent tak og med publikum rundt i tre etasjer]]
[[Fil:Shakespeare.jpg|thumb|Antatt portrett av William Shakespeare, ca. 1610. [[National Portrait Gallery]].]]
På slutten av [[1400-tallet]] og begynnelsen av [[1500-tallet]] fikk teaterkulturen i [[London]] en voldsom blomstring. Forfattere som [[Christopher Marlowe]] (1564-1593), [[Ben Jonson]] (1572-1637) og ikke minst [[William Shakespeare]] (1564-1616) skrev storslåtte historiske dramaer som ble satt opp til sceniske fortellinger som trollbandt et bredt publikum. De dramatiske verkene gjorde flittig bruk av oldtidens [[mytologi]] og historiske fortellinger, men skapte også noe helt nytt: det [[psykologi]]ske portrett med mennesket i sentrum og forskjøv det religiøse ut i periferien. 

De ulike teaterselskaper var støttet av en adelsmann, og disse profesjonelle skuespillerne reiste på turné og dette erstattet gradvis fremføringen av mysteriespill og moralspill med lokale skuespillere. Myndighetene i London var stort sett fiendtlig innstilt til offentlige framføringer, men dette ble motvirket av dronningens glede over skuespill og støtten fra [[Det kongelige råd (Storbritannia)|det kongelige råd]]. Det vokste fram flere teatre i Londons utkant, særlig på sørsiden av elven [[Themsen]], hvor byborgerne lett kunne bli rodd over og således var utenfor bymyndighetenes autoritet. Under [[Elizabeth I av England|Elizabeth I]] var dramaet et felles og klasseløst kunstnerisk uttrykk: hoffet så på de samme skuespill som vanlige folk.<ref> Gurr, Andrew (1992): ''The Shakespearean Stage 1574–1642''. 3. utg., Cambridge, Cambridge University Press, s. 12-18.</ref> 

Londons voksende befolkning og den økende velstanden, sammen med folks interesse for det spektakulære, førte til produksjon av en dramatisk litteratur med bemerkelsesverdig variasjon, kvalitet og omfang. Selv om de fleste skuespill som ble skrevet for den elisabethanske scenen har gått tapt, er det likevel bevart over 600 manuskripter. William Shakespeare produserte færre enn 40 stykker i en karriere som strakte seg over mer enn to tiår; han var finansielt suksessfull ettersom han også var skuespiller, og enda viktigere det faktum at han også eide andeler i selskapet som han spilte for og i de teaterhus de brukte. De fleste skuespill som ble skrevet i denne epoken var et resultat av samarbeid mellom flere.

Sjangre i denne perioden inkluderer historiske drama som fortolket engelsk eller europeisk historie. Shakespeares skuespill om livene til de britiske kongene. [[Tragedie]]r var en populær sjanger og den aller første engelske tragedie er antagelig ''[[Gorboduc (skuespill)]]'', som ble fremført for dronning Elisabeth den [[18. januar]] [[1562]]. [[Komedie]]r var også vanlige. En gang etter [[1610]] fikk en ny hybridsjanger, [[tragikomedie]]n, nyte en viss blomstring, noe også maskeraden fikk via periodene til de to første [[Huset Stuart|Stuart-kongene]], [[Jakob I av England|Jakob I]] og [[Karl I av England|Karl I]].

Den framvoksende [[protestantisme|protestantiske]] [[Puritanisme|puritanistbevegelsen]] i England var fiendtlig innstilt til teatrene, som de av flere grunner betraktet som synd. Den vanligst refererte grunnen var at unge menn kledde seg i kvinneklær for å spille kvinneroller. Teatrene lå dessuten i de samme strøkene av byene som [[bordell]]ene og der hvor andre former for kriminalitet florerte. Da den puritanske fraksjonen av parlamentet fikk kontroll over London på begynnelsen av [[den engelske borgerkrigen]], ble det gitt ordre den [[2. september]] [[1642]] om at alle teatre skulle stenges.<ref> Renaissance English Drama:
[http://www.luminarium.org/renlit/dramatimeline.htm Timeline]</ref>

=== Frankrike og opplysningstiden ===

Fram til [[1620-tallet]] var det ikke [[Paris]] som var dramaets sentrum i [[Frankrike]]. Mange ambulerende teaterselskaper holdt til i distriktene. I [[Rouen]] i [[Normandie]] ble det mellom [[1610]] og [[1620]] trykket dobbelt så mange teaterstykker som i Paris. Her vokste også fransk teaters store navn, [[Pierre Corneille]], opp. En annen var [[Alexander Hardy]].

Franskmannen Jean Baptiste Poqeulin, bedre kjent som [[Moliere]], reiste på 1600-tallet rundt i Frankrike med sin teatertropp før han slo igjennom i Paris og satte opp egne skuespill basert på tradisjonen fra comedia dell'Artens persongalleri kombinert med forfinet fransk komedie. Senere i livet konsentrerte Molière på å skrive musikalske komedier som var drama avbrutt av sang og dans. Blant hans fremste verker, særlig de [[Satire|satiriske]] farsene, var ''[[Misantropen]]'' ([[1666]]) som handlet om Alcestes hat mot menneskeheten og som insisterte hele tiden å si sannheten, uansett om den skadet hans venner eller ikke. Det ga ham ikke bare problemer med kjærlighetslivet, men også med lovens lange arm. Moliere, som er betraktet som en komediens store forfattere, gikk langt videre enn bare å underholde. Flere av hans oppsetninger, eksempelvis ''Don Juan'' og ''Tartuffe'', balanserte på kanten av de komiske og det biske, og rammet tidens dobbeltmoral at han for en tid ble forvist fra Paris.

Moliere ble et forbilde for det teater som dansk-norske [[Ludvig Holberg]] skapte på Grønnegadeteatret i [[København]] i [[1720-tallet]], og hadde generelt stor innflytelse på europeiske scener. Inspirasjonen kan tydelig bli sett hos de italienske komedieskrivere [[Carlo Gozzi]] og [[Carlo Goldoni]]. I [[Tyskland]] bygde [[Gotthold Ephraim Lessing]] videre på Molieres teater og førte den inn i [[opplysningstiden]].

=== Vestens teater mot moderne tid ===
[[Fil:Portrait of August Strindberg by Richard Bergh 1905.jpg|thumb|upright|Portrett av August Strindberg, 1905]]
Teateret tok mange ulike former i Vesten mellom 1500- og 1800-tallet. Den generelle tendensen var bevegelse vekk fra grekernes og renessansens poetisk drama, og mot en mer naturalistisk prosastil i dialogen, særlig etter den industrielle revolusjon.<ref>Kuritz (1988), s. 305.</ref>

Gjennom [[1800-tallet]] var de populære teaterformene tilhørende [[romantikken]], [[melodrama]], [[viktoriansk burlesk]], og det som franskmennene kalte ''la pièce bien faite'' («the well-made play»), en dramatisk form som [[Eugène Scribe]] første bestemte og som [[Victorien Sardou]] utviklet, og således åpnet døren til de mange problemdrama innenfor [[naturalisme]] og [[Realisme (litteratur)|realisme]]. I tillegg kom [[Richard Wagner]]s operadrama, musikkdramaet (innbefattet [[Gilbert og Sullivan]]s lette operaer). En attraktiv underholdende form for lystspill var salongkomediene til [[Francis Burnand]], [[W. S. Gilbert]] og [[Oscar Wilde]].

=== Moderne tid ===
[[Fil:Samuel Beckett by Edmund S. Valtman ppmsc.07951.jpg|thumb|left|upright|Karikatur av Samuel Beckett av [[Edmund S. Valtman]]]]  
Mot slutten av [[1800-tallet]] var tiden åpenbart moden for et mer realistisk drama som kunne gjenspeile virkeligheten til middelklassen og dens verdensbilde. Dagligstuedramaet vokste fram især representert ved [[Norge|norske]] [[Henrik Ibsen]] ([[1828]]-[[1906]]) og [[Sverige|svenske]] [[August Strindberg]] ([[1848]]-[[1912]]) som satte [[Skandinavia]] på det dramatiske kartet og kjennetegnet ved en etter tidens oppfattelse av en ytterliggående realisme. Denne virkeligheten kom blant annet til uttrykk gjennom skuespillernes opprettholdelse av «den fjerde vegg», det vil si at skuespillerne framstilte det som om det var et område mot publikum dekket av en tenkt vegg som ville ha eksistert om det hadde vært en virkelig dagligstue. 

På 1900-tallet kom det mange nye teaterformer, en del eksperimentelle, som avløste hverandre i stadig kortere tidsintervall. Århundret begynte med symbolske dramaer til blant annet Strindbergs ''Ett drömspel'' og den belgiske dramatikeren [[Maurice Maeterlinck]]s verker. Realistisk teater ble videreutviklet av [[Konstantin Stanislavskij]] og [[Lee Strasberg]]. Etter [[den første verdenskrig]] var tiden på [[1920-tallet]] moden for det politiske teater fra blant annet fra [[Vsevolod Meyerhold]], [[Bertolt Brecht]] og [[Erwin Piscator]]; fra USA kom to betydningsfulle retninger: det musikalske drama [[musikal]]en med stor appell hos publikum, samt den [[psykologisk realisme|psykologiske realisme]] representert ved blant annet [[Eugene O'Neill]] og [[Tennessee Williams]]. På [[1950-tallet]] blomstret [[det absurde teater]] i Europa hvis fremste navn var [[Samuel Beckett]] (''[[Mens vi venter på Godot]]'', [[1948]]), [[Harold Pinter]] og [[Eugene Ionesco]]. 

Mot slutten av århundret ble de trange sjangrene oppløst og en rekke eksperimenter fant sted, og nær slik at enhver ny forestilling oppfant seg selv som sin egen sjanger og definerte sin kontakt med publikum på egne betingelser. Blant disse var de kollektive selskapene bestående av skuespillere og regissører som [[Joan Littlewood]]s ''Theatre Workshop'', de postmoderne, eksperimentelle teatrene til [[Robert Wilson (regissør)|Robert Wilson]] og [[Robert Lepage]], de postkoloniale teatrene til [[August Wilson]] eller [[Tomson Highway]], og [[Augusto Boal]]s ''De undertryktes teater''.

=== Ikkevestlige teatertradisjoner ===
[[File:Demon Yakshagana.jpg|right|thumb|upright|''[[Rakshasa]]'' eller demon som avbildet i [[Yakshagana]], en form for musikalsk dansedrama i India.]]
Teatertradisjonen er ikke utelukkende en vestlig tradisjon. Også andre deler av verden har hatt en rik tradisjon med dramatiske framføringer for et publikum. Teateret i [[Asia]] har et mangfold av rike tradisjoner og former som skiller seg stort fra de vestlige, og fra hverandre. Asiatisk dramatiske former overholder seg generelt til bestemte prinsipper som blant annet rytmisk og melodisk dramaspråk, enstonig sang, dans, sangdialog, stilisering, og er visuelt og sensuelt framfor å framheve det litterære eller intellektuelle.<ref name="Tradition"> [http://highered.mcgraw-hill.com/sites/0767430077/student_view0/chapter7/ The Theatrical Tradition] {{Wayback|url=http://highered.mcgraw-hill.com/sites/0767430077/student_view0/chapter7/ |date=20121124063648 }}, Online Learning Center</ref>

Den tidligste form for teater i [[India]] var [[Sanskritdrama|sanskrits dansedrama]].<ref name="Richmond, Swann 1993">Richmond, Swann, & Zarrilli (1993), s. 12.</ref> Det begynte etter utviklingen av det greske teater og romerske teater en gang mellom 100-tallet f.Kr. og 100-tallet e.Kr., og blomstret særlig på i tiden mellom [[100-tallet|100-]] og [[900-tallet]] e.Kr. Det var en periode preget av relativ fred i India og som frambrakte flere hundre teaterstykker.<ref>Brandon (1997), s. 70; Richmond (1998), s. 516</ref> En nyere frambringelse, ''[[Kathakali]]'', er det mest populære indiske dansedrama i dag. Tekstene ble sunget av to sangere til akkompagnement av klokker, trommer og cymbaler mens dansere danser og mimer den dramatiske handlingen tatt fra de store indiske [[epos]].<ref name="Tradition"/>

[[Japan]]ske teaterformer som [[kabuki]], [[No (japansk teaterform)|nō]], og [[kyōgen]] ble utviklet på [[1600-tallet]] e.Kr., men har opprinnelse i tidligere tider.<ref>Deal (2007), s. 276.</ref> Kabuki er det klassiske japanske dansedramaet og kjent for sin stilisering og detaljerte sminke som skuespillerne benyttet. Nō-dramaet er bygd opp rundt fire faste roller eller rollegrupper som blir kalt ''shitekata''. Kyōgen var en annen form for tradisjonelt teater som utviklet seg ved siden av nō, og ble framført som en form for pauseinnslag mellom aktene.

I [[Kina]] kom ''Xiqu'' («melodisk teater»), eller mer kjent som [[kinesisk opera]], til i over hundrevis av år å komme i en rekke regionale variasjoner, den best kjente er [[Pekingopera]]. Ettersom fortellingene og intrigene i framføringene er godt kjente for det kinesiske publikumet, er fokuset plassert på skuespillernes individuelle dyktighet i synging, tale, framføring og bevegelse, foruten også [[kampkunst]] og akrobatikk. Virtuos framføring skjer i en sammenheng av visuell og [[Hørsel|auditiv]] begeistring med skinnende og storslåtte kostymer og sminke, dynamiske bevegelser, ekstrem [[falsett]]sang, og klirring med klokker, [[cymbal]]er og trommer. Pekingoperaen vokste fram på midten av [[1800-tallet]] og utkonkurrerte raskt den inntil da dominerende operaformen ''[[kunqu]]'', den eldste fortsatt spilte operaformen i Kina med historie tilbake til [[1400-tallet]] i regionen [[Wu (region)|Wu]].<ref name="Tradition"/>

Teater i den [[islam]]ske verden eksisterte i den såkalte gullalderen i form av [[dukketeater]], [[skyggespill]] og [[marionett]]er. Det eksisterte også former for pasjonspill kjent som ''ta'ziya'', hvor hendelser fra [[muslim]]sk historie ble framstilt. Særlig innenfor [[sjiaislam]] ble det framstilt episoder fra ''[[Shahid]]'', [[arabisk]] for «vitne», men innebærer også [[martyr]]dom, med offerdøden til sønnene til [[Ali ibn Abi Talib|Ali]]. Sekulære spill var kjent som ''akhraja'', nedtegnet i middelalderens ''adab''-litteratur, men var langt sjeldnere enn dukketeater og ''ta'ziya''-teater.<ref>Moreh (1986), s. 565–601.</ref>