Redigerer Tarquinius Priscus (avsnitt)

==Historie==
===Tidlig liv og vei til kongemakten===
[[Fil:Tarquin and the Eagle.gif|miniatyr|''Tarquinius og ørnen'']]
Tarquinius skal, ifølge [[Livius]], opprinnelig ha hett ''Lucumo''. Han skal ha vært sønn av [[Demaratos korinteren|Demaratos]], en velstående gresk utvandrer som slo seg ned i etruskerbyen [[Tarquinia]] og giftet seg med en lokal etruskisk kvinne.<ref name="i51"/> Livius hevder at Demaratos var fra [[Korint]], og skal ha slått seg ned i [[Tarquinia]] i [[Etruria]] etter en revolusjon. Videre sier han at Demaratos skal ha fått to barn, Lucumo og [[Arruns Tarquinius (sønn av Demaratos)|Arruns]]; Arruns skal ha gått bort før sin far, men etter å ha gjort sin kone gravid. Demaratos skal så ha dødd kort tid etter Arruns, og skal ikke ha visst om svigerdatterens graviditet; følgelig sto Lucumo igjen alene om arven, og Arruns' sønn fikk tilnavnet ''[[Arruns Tarquinius Egerius|Egerius]]''.<ref name="livius">Livius, Titus: ''Ab Urbe Condita'', bok 1, kapittel 34 – [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.02.0026:book=1:chapter=34&highlight=tarquinius (på nett)]</ref> Tarquinius giftet seg inn i en fornem etruskisk ætt, da kona Tanaquil var etterkommer til en av de mest fornemme etruskiske familier; den nå svært velstående Tarquinius' ambisjoner skal ha blitt stimulert av hans kone.<ref name="livius"/> Tanaquil blir hos Livius fremstilt som en som gjorde alt hun kunne for at mannen skulle komme i posisjon – en karrierebevisst renkesmed.<ref name="i51"/> Livius forteller at Tanaquil ikke tålte å se sin mann bli sett ned på på grunn av at han var sønn av en flyktning og innvandrer; hun så mot Roma, en ny og innvandringsvennlig by, en by der eliten var nyutsprungen og i utvikling, og ervervelsen av overklassestatus var avhengig av personlige kvaliteter.<ref name="livius"/> Tanaquil hadde fått med seg at utlendinger kunne nå helt til kongemakten i Roma<ref name="i51"/>, og hun hadde kjennskap til [[sabine]]ren [[Titus Tatius|Tatius]], til [[Numa Pompilius]] som ble kalt fra [[Cures]], og til kongen [[Ancus Marcius]], som selv var av sabinerætt gjennom sin mor – alle konger av Rom.<ref name="livius"/> Med dette fikk hun overtalt mannen, og sammen flyttet de til Roma.<ref name="livius"/>

Livius forteller at de hadde kommet så langt som til [[Janushøyden]] da en svevende ørn elegant stupte ned og tok av Lucumos hatt, sirklet rundt vognen og lagde høye rop, for deretter å ha plassert hatten tilbake på Lucumos hode, og flydd bort. Livius sier at det ble sagt at Tanaquil, som lik etruskere flest var ekspert i å tolke guddommelige [[jærtegn]], var henrykt over gudenes forvarsel. Hun kastet armene rundt sin ektemann og ba ham søke en majestetisk skjebne, da ørnens opptreden hadde vært av så stor betydning for guddommen som sendte den. Ørnens handling skal ha representert at gudene løftet en hodepryd plassert på hodet av menneskehender, for å erstatte det med en gave fra himmelen.<ref name="livius"/>

Vel i Roma begynte paret å bruke sin rikdom til å erverve venner og støttespillere, alt del av et spill for komme i posisjon. Lucumo kunngjorde sitt nye navn til å være ''Tarquinius Priscus''. Han fikk innpass hos kong Ancus, og ble hans barns formyndere, samt venn av kongen. Ved Ancus' bortgang ble Tarquinius valgt til Romas nye konge, til Ancus' barns forargelse.<ref name="i52">Iddeng, s. 52</ref> Livius forteller her at Tarquinius fikk sendt den avdøde kongens snart myndige barn ut på jakt da valget skulle avholdes. Etter å ha holdt en tale der han blant annet fremmet plebeiernes interesser ble han valgt.<ref name="liv2">Livius, Titus: ''Ab Urbe Condita'', bok 1, kapittel 35 – [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0026%3Abook%3D1%3Achapter%3D35 (på nett)]</ref>

===Regjering===
Tarquinius skal ha vært en dyktig konge i krig, og beseiret en rekke latinere- og sabinere.<ref name="i52"/> Han skal ifølge Livius først ha hærtatt latinerbyen [[Appiola]], og fra her skal han ha brakt med seg store verdimengder.<ref name="liv2"/>

I en av krigene mot sabinerne skal kongen ha ønsket å utvide antallet romerske rytteravdelinger. [[Augur]]en [[Attus Navius]], en som tolket fuglenes bevegelser for gudenes velvilje, skal ha fortalt Tarquinius at ingen nye forandringer kunne gjøres i kavaleriet før man henvendte seg til fuglenes bevegelser, og så om gudene var velvillige til forslaget. Tarquinius, forarget og i hastverk, skal hånlig ha sendt utfordringen tilbake og bedt Attus Navius konferere med gudene om det Tarquinius selv hadde i tankene var mulig å gjennomføre. Navius skal ha vendt tilbake og bekreftet det, hvorpå Tarquinius hånlig skal ha røpet at han hadde tenkt på å dele en slipestein med en barberkniv, og ba følgelig auguren bevise at dette var mulig. Tradisjonen forteller at Navius overrasket alle ved å klare det, og at ingen fra den tid av turte å ignorere tegn fra gudene.<ref name="i52"/> Livius forteller at Attus fikk en bronsestatue på [[Comitium]], til venstre for senatsbygget, med hodet dekket, og den delte slipesteinen skal ha blitt plassert der så alle fremtidige generasjoner kunne se. Alle viktige statsanliggende skal da ha fått så høy status at ingenting, verken i krig eller fred, skal ha blitt gjort uten deres støtte; [[curieforsamlingen]], [[centurieforsamlingen]], og de viktigste statsanliggende skal da ha blitt stanset eller oppløst ved det minste dårlige tegn fra [[auspisie]]ne.<ref name="liv36">Livius, Tatius: ''Ab Urbe Condita'', bok 1, kapittel 36 – [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0026%3Abook%3D1%3Achapter%3D36 (på nett)]</ref> Ifølge Livius skal uansett Tarquinius, som ikke turte å gå mot auspisiene, ha løst problemet ved å øke antallet ryttere i hver avdeling i stedet for å øke antallet avdelinger.<ref name="liv36"/> 

Tarquinius blir gitt æren for å ha konstruert [[Cloaca maxima]], og andre bygg.<ref name="snl"/> I en tradisjon tilskrives han konstrueringen av [[templet til Jupiter på Kapitolhøyden]], et storstilt tempel i etruskisk stil.<ref name="idd53"/>) Han skal etter å ha sluttet fred med naboene ha bygget ut byens infrastruktur, med avløpskanaler og drenering, og forbedret byens forsvar med befestningsarbeider.<ref name="idd53"/> Han skal ifølge Livius ha arrangert seiersleker etter erobringen av [[Appiola]]. Til lekene hentet han etruskiske hester til veddeløp, og etruskiske boksere, og disse festlekene, kjent som ''[[ludi Romani]]'', ble del av den årlige romerske festkalenderen.<ref name="idd53"/>

Angående politiske anliggende skal Tarquinius ha økt antall senatorer med hundre, som senere ble kjent som «de mindre slekter»s senatorer, og som skal ha vært lojale overfor kongen.<ref name="idd54">Iddeng, s. 54</ref>

===Død===
I Tarquinius' regjering ble den unge [[Servius Tullius]] velkjent og kraftig populær i byen, etter å ha vært utsatt for flere heldige varsler. Han ble kongens svigersønn, og lå an til å bli kongens arvtaker. Den forrige kongen [[Ancus Marcius]]' etterkommere likte det derimot dårlig at Tullius lå an til å nå kongsmakten; de mente det var vanærende for deres slekt at kongsmakten ble gitt til innvandrere og til og med «slaver», da det ennå fantes levende etterkommere av kong Ancius. Etterkommerne til Ancius' fikk arrangert en krangel mellom to gjetere, og det ble kalt på kongen for å løse uenigheten. I dette øyeblikk skal en av gjeterne ha slått kongen i hodet med en øks.<ref name="idd54"/>

Kongens kone, [[Tanaquil]], fikk derimot ordnet det slik nyheten om kongens død ikke ble kjent, men heller at han kun var skadet. Hun skal ha ordnet det slik at Servius Tullius fikk midlertidig overta kongsmakten, og slik viste han sin dugelighet som konge før nyheten om kongens død ble offentlig kjent.<ref name="idd54"/>