Redigerer Tankefeil (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Den faglige interessen for tankefeilene har variert stort opp gjennom historien.{{tr}} [[Aristoteles]], [[Francis Bacon]], [[Antoine Arnauld den yngre|Antoine Arnauld]], [[John Locke]], [[Jeremy Bentham]] og [[John Stuart Mill]] er blant de tenkerne som har diskutert tankefeil.<ref name="plato">https://plato.stanford.edu/entries/fallacies/</ref>

Irving Copi beskrev i 1961 atten "uformelle tankefeil" i en lærebok om logikk, og Charles Hamblin skrev i 1970 en bok om tankefeil, ''Fallacies'', som kritiserte Copi for å gi en alt for overfladisk introduksjon til tankefeil.<ref name="plato" /> I kjølvannet av Hamblin oppstod det en ny interesse for studiet av tankefeil som har ført til helt nye måter å analysere og identifisere tankefeilene på, og nye måter å ordne og klassifisere dem på.

I den norske faglige debatten etter [[Arne Næss]]' [[Arne Næss#Arne N.C3.A6ss.27 normer for saklig diskusjon|argumentasjonsteori]] har man vært inne på lignende tanker.{{tr}}

I en annen debatt{{hvilken}} i Norge har man skilt mellom det å overtale og det å overbevise. Man blir «overtalt» av dårlige argumenter, mens man blir «overbevist» av gode. Når man blir overtalt, blir man narret til å tro at man er overbevist, for eksempel ved hjelp av virkemidler som tankefeil, [[reklame]]triks eller [[propaganda]]teknikker som når journalister stadige kverner på de samme karakteristikkene og sammenligningene hver gang de omtaler den samme tingen eller personen, slik at publikum blir vent til å assosiere det ene med det andre, uten at det egentlig er definitivt påvist noen forbindelse mellom de to tingene. Man bare tar det for gitt gjennom sine ordvalg at sånn er det, uten at det noen gang er fremført noe som helst gangbart argument for at det faktisk er sånn.

Det å utvikle intellektuelle innsikter og ferdigheter, [[intellektuelle dygder og standarder|dygder og standarder]] når det gjelder å skille mellom god og dårlig argumentasjon, er det man i sin kjerne har holdt på med innenfor filosofi og vitenskap helt siden [[antikken]] i den vestlige sivilisasjon. Og det har så i sin tur gjort det mulig for oss å skille mellom en [[offentlighet]] som er preget av overtalende eller manipulerende virkemidler, og der en ikke er ute etter å prøve ut argumenter og synspunkter i åpen og opplyst dialog, og på den annen siden den deliberative offentlighet, der en i fellesskap er ute etter å drøfte seg fram til en velbegrunnet mening.

Det besnærende ved tankefeilene gjør at det kreves trening for å gjenkjenne dem. Vanskeligheten kan for eksempel bestå i en tilslørende språklig oppbygning, de kan ha en sterk [[psykologi]]sk appell, eller rett og slett være en besnærende framføring som gjør at vi ikke skjønner at vi narres.<ref>https://psykologisk.no/2014/06/tankefeil-en-roff-oversikt/</ref> Det kan være vanskelig å se at det slett ikke da er av [[Logikk|logiske]] grunner at vi anser oss overbevist.

Et eksempel som kan være vanskelig å gjennomskue, er sirkelargumenter. Et sirkelargument er et argument som sier det samme i et av premissene som i konklusjonen. Problemet med sirkelargumenter er ikke at de er logisk ugyldige. De er nemlig gyldige. Problemet er at premissene ikke støtter, men bare gjentas i konklusjonen. Men de er gyldige fordi det samme følger av det samme (Sokrates er et menneske, derfor er Sokrates et menneske, noe som er gyldig nok). Slike argumenter kan en da ikke gjennomskue ved å finne at de ikke har en logisk ugyldig form. Men ofte kan de være formulert med logiske ord som signaliserer at her er det et argument. I tillegg kan de formuleres slik at det er vanskelig å se at det er det samme som sies i både premiss og konklusjon. Som om ikke det var nok, kan deler av det som gjentas være noe som gjentas underforstått, men uten at det sies.
:''Sett at Paulus ikke lyver når han snakker.''
:''Paulus snakker.''
:''Derfor snakker Paulus sant.''

Det dette argumentet sier egentlig ikke noe annet enn at gitt at Paulus snakker sant, så snakker Paulus sant. Argumentet er logisk gyldig. Men konklusjonen blir formulert litt annerledes, og det er underforstått at forutsetningen om at han snakker sant er gitt.

Denne formen for sirkelargumentasjon kalles på engelsk ''begging the question''. Det finnes det ikke noe norsk navn på denne typen tankefeil.