Redigerer Taket i det sixtinske kapell (avsnitt)

== Sammenheng og historie ==
[[Fil:Pope Julius II.jpg|thumb|left|upright|Pave Julius II, portrett av [[Rafael]]]]
Pave [[Julius II]] var en «krigspave» som under sitt pavedømme førte en aggressiv kampanje for skaffe seg politisk kontroll og for å forene [[Italia]] under kirkens ledelse. Han investerte i [[symbolisme]] for vise fram sin verdslige makt som sin prosesjon på klassisk vis ble ført gjennom en triumfbue i en stridsvogn etter en av hans mange militære seirer. Det var Julius som begynte gjenoppbyggingen av [[Peterskirken]] i [[1506]] som det mest potente symbol på pavens makt.<ref>Partridge (1996), s. 15</ref>

I det samme året 1506 startet Julius II et program for å få malt taket i [[det sixtinske kapell]] i Vatikanet.<ref name="Gold">Goldscheider (1953): ''Michelangelo: Paintings, Sculpture, Architecture''</ref> Veggene i kapellet hadde blitt dekorert tjue år tidligere. De laveste av de tre nivåene er malt for se ut som hengende gardiner, og var (og noen gang er fortsatt) hengt med et sett veggtepper formgitt av Rafael. Det midterste nivået inneholder et komplekst system med freskomalerier som illustrerer [[Jesus Kristus]]' liv på høyre side og livet til [[Moses]] på venstre side. Det var utført av en del av de mest kjente renessansemalerne: [[Botticelli]], [[Domenico Ghirlandaio|Ghirlandaio]], [[Perugino]], [[Pinturicchio]], [[Luca Signorelli|Signorelli]] og [[Cosimo Rosselli]].<ref name="Shearman 4">Shearman (1986b), s.&nbsp;45–47</ref> Det øverste nivået på veggene inneholdt vinduer og mellom disse er det malte par med illusjonistiske nisjer som representerte de første trettito pavene.<ref>Partridge (1996), s. 10</ref> Et utkast av Matteo d'Amelia indikerer at taket var malt blått slik som [[Scrovegni-kapellet]] og dekorert med gullstjerner, muligens en representasjon av [[Dyrekretsen|stjernetegnene]]. Det er sannsynlig at ettersom kapellet var setet for faste møter og for gjennomføringen av pavens [[Messe (katolsk)|messer]] for en framstående gruppe av kirkens embetsmenn og lekfolk som pavens huskapell var det meningen at disse skulle se dekorasjonene og tolke deres ideologiske betydning. Det var pave Julius' hensikt og forventning at [[ikonografi]]en i taket ville bli lest med mange lag med betydninger.<ref>Partridge (1996), s.&nbsp;11</ref>

[[Fil:Creación de Adán (Miguel Ángel).jpg|thumb|upright= 1.5|Adams skapelse]]
[[Michelangelo]], som i utgangspunktet ikke oppfattet seg som maler, men som skulptør, vegret seg for å påta seg oppdraget som paven påla ham. Samtidig var han allerede opptatt av en stor bestilling på skulpturer til [[Graven til Julius II|pavens egen grav]]. Paven var ubøyelig og ga Michelangelo ikke noe annet valg enn å godta.<ref name="Vasari">Vasari, Giorgio (1568): ''Lives of the Artists, 'Michelangelo'.''</ref> I dag vet vi at den egentlige årsaken var at planene for gravmonumentet var kommet i konflikt med en annen av pavens anliggende, pavens plan for den nye [[Peterskirken]].<ref name="Gombrich231">Gombrich, Ernst H. (1979): ''Verdenskunsten'', Oslo: Aschehoug, s. 231</ref> Michelangelo luktet intriger og i frykt og raseri forlot han Roma og reiste til [[Firenze]]. Der sendte han et rasende brev til paven hvor han i korthet sa at om paven ønsket ham, kunne han komme og hente ham.<ref name="Gombrich232">Gombrich, Ernst H. (1979): ''Verdenskunsten'', Oslo: Aschehoug, s. 232</ref> Paven mistet ikke tålmodigheten, men innledet diplomatiske forhandlinger med kunstneren via myndighetene i Firenze. Det var ikke uten grunn at paven ville ha ham. 30 år gammel var Michelangelo allerede alminnelig anerkjent som tidens største kunstner, og det kan være vanskelig for ettertiden å helt ut forstå hvilken beundring hans dyktighet vakte blant hans samtidige.<ref>Gombrich, Ernst H. (1979): ''Verdenskunsten'', Oslo: Aschehoug, s. 230</ref> Samtidig brøt det ut krig med [[Frankrike|franskmennene]], noe som tok pavens oppmerksomhet. Gravskulpturene ble aldri fullført ettersom paven i [[1508]] vendte seierrik tilbake til Roma og innkalte Michelangelo for å utføre arbeidet med taket. Kontrakten ble signert den 10. mai 1508.<ref name="Gold" />

Pavens plan for takmaleriet var tolv store figurer, [[Jesu apostler]], skulle fylle [[pendentiv]]ene.<ref name="OM3">O'Malley (1986), s. 104.</ref> Imidlertid forhandlet Michelangelo for et større, langt mer komplekst skjema og fikk til sist tillatelse, i hans egne ord, «til å gjøre det slik jeg ville ha det».<ref>Partridge (1996), s. 13.</ref> Han ansatte assistenter fra Firenze som skulle hjelpe ham med malerarbeidet, men plutselig stengte han seg inne i kapellet og lot ingen slippe inn. Han arbeidet helt alene med et utkast som virkelig «forbauset verden», slik myndighetene i Firenze i anbefalingsbrev hadde spådd.<ref name="Gombrich231" /> Hans opplegg for taket ble til sist avslørt og besto av tre hundre figurer og kom til å ta fire år å utføre. Det ble først fullført i [[1512]].<ref name="Gold" /><ref name="Vasari" /> Det arbeidet han gjorde alene under stillasene i fire år var ikke bare en kunstnerisk prestasjon, men en fysisk anstrengelse av dimensjoner. Michelangelo måtte ligge på ryggen og male med ansiktet vendt oppover, figur for figur, scene for scene. Han vendte seg slik denne krampaktige stillingen at da han fikk et brev måtte han holde det over hodet og bøye seg bakover for å lese det.<ref name="Gombrich232" /> Det er ukjent og et emne for spekulasjon blant kunsthistorikere om Michelangelo faktisk fikk det til «slik han ville ha det.»<ref name="OM3">O'Malley (1986), s. 104.</ref> Det har blitt foreslått at [[Egidio da Viterbo]] var konsulent for [[teologi]]en.<ref name="B&K">Bartz, Gabriele; König, Eberhard (1998): ''Michelangelo''</ref> Mange forfattere har ment at Michelangelo hadde intellektet, bibelkunnskapen og forestillingskraften for å skapt det store, maleriske skjemaet selv. Det er støttet av [[Ascanio Condivi|Condivi]]s utsagn at Michelangelo leste og leste på nytt ''[[Det gamle testamente]]'' mens han malte taket og tok sin inspirasjon fra [[Bibelen]]s ord framfor den etablerte tradisjonen med sakral kunst.<ref>Graham-Dixon (2008), s.&nbsp;181&nbsp;ff.</ref> Kunsthistorikeren [[Ernst Gombrich]] har beskrevet arbeidet i å utføre de totalt 343 figurene i taket:

{{Sitat|Strømmen av stadig nye idéer, det ufeilbarlige mesterskap i utførelsen av selv de minste detaljer, og fremfor alt storheten i de visjoner Michelangelo åpenbarte for etterverden, har gitt menneskeheten et ganske nytt begrep om hva et geni er.| Ernst Gombrich: ''Verdenskunsten''.<ref name="Gombrich232" />}}