Redigerer T-34 (avsnitt)

== Historie og utvikling ==
=== Revolusjonerende nykonstruksjon ===

Før krigsutbruddet i 1939 var stridsvognen T-26 og BT-serien de vanligste modellene i det sovjetiske panservåpenet.  T-26 var en langsom vogn som skulle støtte [[infanteri]]et, og hastigheten var tilpasset dette.  BT-vognene var raskere, såkalte [[kavaleri]]vogner, og var også lettere, men var ikke egnet til å bekjempe infanteri.  Begge typene hadde tynt panser som beskyttet mot håndvåpenild, men ikke mot [[panserverngevær]] og 37&nbsp;mm [[Kanon#Typer kanoner|panservernkanon]]er.  Bensinmotorene de benyttet hadde også lett for å ta fyr.<ref name="Zaloga 1984">Zaloga, Steven J., James Grandsen, 1984. ss. 13, 111, 113, 125-127, 130-131, 135-137, 184, 223, 225</ref>

Ingeniøren [[Michail Kosjkin]] fikk i 1937 i oppdrag av Den røde armé å konstruere en etterfølger til BT-vognene. Den skulle produseres ved Kharkovs lokomotivfabrikk (KhPz) i Kharkov.  Prototypen, kalt A-20, ble utrustet med 20&nbsp;mm panser, en 45&nbsp;mm kanon og ingeniør Aleksandr Morozovs nye "V-2" [[dieselmotor]] (merk at motoren, tross typebetegnelsen, var en V12-konfigurasjon.) Fra BT-vognen hadde den egenskapen at den kunne drives framover på hjul i tillegg til [[beltedrift|belter]].  Dette var en tilpasning til 1930-årenes dårlige beltedriftsystemer, og skulle bidra til å redusere vedlikeholdet og forlenge levetiden. I strid var derimot ikke hjul noen fordel, selv om det tillot en hastighet på 100&nbsp;km/t på vei. Konstruktørene kom til slutt fram til at hjuldriften var en dårlig utnyttelse av volumet i vognen, og ga unødvendig mye ekstravekt<ref name="Zaloga 1984" />.

Kosjkin overtalte den sovjetiske lederen [[Josef Stalin]] til å la ham utvikle en annen prototyp, en bedre pansret og bestykket «universalstridsvogn» som skulle erstatte både T-26 og BT-vognene. Den andre prototypen, som kaltes A-30, men snart ble omdøpt til T-32, hadde 30&nbsp;mm panser, en 76&nbsp;mm kanon og samme V-2 dieselmotor. Begge prototypene ble testet ved [[Kubinka]] i 1939, og det viste seg at den tyngre T-32 var like mobil som A-20. De dårlige prestasjonene til de sovjetiske stridsvognene i [[vinterkrigen]] mot [[Finland]] og tyske erfaringer fra [[Slaget om Frankrike (1940)|slaget om Frankrike]] gjorde at militærledelsens skepsis og redsel for høye kostnader ble satt til side. En enda tyngre versjon av T-32, men med 45&nbsp;mm frontpanser og bredere belter ble utviklet, og den ble satt i produksjon med navnet T-34.

To prototyper av T-34 ble ferdigstilt i februar 1940 og tilbakela en 2&nbsp;000&nbsp;km lang testtur fra Kharkov til [[Moskva]], [[Smolensk]], [[Kyiv]] og tilbake til Kharkov i april og mai. Noen feil ved motoren ble tydelige på den strabasiøse turen, og ble rettet.<ref name="Zaloga 1983">Zaloga, Steven J., James Grandsen, 1983. ss. 6, 13, 17, 37</ref> De første serieproduserte vognene ble ferdige i september 1940 og kom til helt å erstatte T-26, BT og [[T-28]]. Kosjkin døde av [[lungebetennelse]] i slutten av måneden og arbeidet med å utvikle T-34s motor ble gitt til Aleksandr Morozov. Han fikk også stillingen som sjefsutvikler ved KhPZ.

T-34 hadde et [[hjuloppheng]] av [[Christie-oppheng|Christie-type]]n, det samme som BT-vognene, men uten muligheten for hjuldrift. Den hadde sterkt skrånende panser, kraftig motor og brede belter. Den første hadde en 76,2&nbsp;mm kanon, og ble senere kalt T-34/76, en sedvane som stammer fra tysk [[etterretning]] fra krigen. Sent i 1943 kom produksjonen av den andre hovedtypen, T-34-85 (eventuelt T-34/85) som hadde et større tårn og en større 85&nbsp;mm kanon.

=== Innledning og opprettholdelse av produksjonen ===

Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer.  En rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i [[Leningrad]] produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter.  Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i [[Gorkij]].  Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater.  På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch).  Man kunne bare utruste [[eskadron]]sjefenes vogner med radioapparater.  L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2&nbsp;mm kanon.  Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen.<ref name="Zaloga 1984" />

Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. [[Operasjon Barbarossa|Det tyske overraskelsesangrepet]] på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner.

Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for [[Uralfjellene]], en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i [[Nizjnij Tagil]]. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i [[Tjeljabinsk]]. Etter hvert gikk byen under navnet ''Tankograd''. Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i [[Jekaterinburg|Sverdlovsk]] tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40 % av alle disse vognene fram til den ble helt omringet i [[slaget om Stalingrad]] høsten 1942.<ref name="Zaloga 1983" />

Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor [[Jevgenij Paton]] for automatisk [[herding]] og [[sveising]] av plater. Kanonmodellen 76,2&nbsp;mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.<ref name="Zaloga 1984" />. I de to neste årene ble produksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269&nbsp;500 [[rubel|rubler]] i 1941, til 193&nbsp;000 og senere til 135&nbsp;000<ref name="Zaloga 1984" />. Produksjonstiden ble halvert på slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstattere var 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten.<ref name="Zaloga 1983" />

[[Fil:T34 engine parola 1.jpg|thumb|T-34 sin 12-sylindrede V-2 dieselmotor i det finske stridsvognmuseet i [[Parola]].]]

=== Evolusjonær utvikling ===

I 1942 begynte arbeidet med å utvikle et nytt tårn, tatt fra det forlatte T-34M-prosjektet. Det ble bedre plass i vognen og en ny luke for vognkommandøren ga han bedre utsyn.  På grunn av begrensede strategiske lager av [[gummi]] så ble det innført stålhjul. En ny [[clutch]] ble innført, noe som gjorde at motoren og girkassen med 5 trinn virket bedre sammen.

I 1942 og 1943 støtte sovjetiske styrker på de nye tyske stridsvognene [[Panzer V|Tiger I]] og [[Panzer VI|Panther]]. Med erfaringer fra [[slaget ved Kursk]] og forespørsler fra fronten om mer ildkraft og lengre rekkevidde foretok sovjetiske militære myndigheter det vanskelige valget å bygge om fabrikkene for å produsere en ny modell som hadde større tårnkrans (fra 1&nbsp;425&nbsp;mm til 1&nbsp;600&nbsp;mm). Dette tillot at man kunne sette inn et større tårn, og med det en større kanon. T-34-85 sin nye 85&nbsp;mm kanon var overlegen den gamle, og man flyttet radioen opp fra skroget til det nye tremannstårnet. Nå kunne vognkommandøren lede striden, og la laderen og skytteren skjøtte kanonen.

=== Kostnadseffektivitet ===

Kostnaden for å produsere en T-34-85 stridsvogn var 164&nbsp;000 rubel, hvilket i begynnelsen var rundt 30 % høyere enn for enn tilsvarende modell 1943, men innen 1945 hadde prisen gått ned til 142&nbsp;000 rubler.<ref name="Harrison (2002)">Harrison, 2002. s. 181</ref> Under krigens gang hadde prisen for en T-34 nesten blitt halvert.  Samtidig var mobiliteten nesten den samme, på tross av at den både hadde fått kraftigere bestykning og tykkere panser.

Ved slutten av 1945 var mer enn 57&nbsp;000 T-34 blitt bygget. Av disse var 34&nbsp;780 eksemplarer av den opprinnelige modellen, bygget fram til 1944, og ytterligere 22&nbsp;559 av modellen T-34-85 bygget mellom 1944&ndash;45.<ref>''The Russian Battlefield'' [[#Reference-Russian Battlefield-1998a|1998a]], [[#Reference-Russian Battlefield-1998a|1998b]]</ref>   Etter krigen ble storskalaproduksjonen avsluttet i Sovjetunionen.  I 1946 ble for eksempel bare 2&nbsp;701 eksemplarer produsert.  Produksjonen ble gjenopptatt i 1951 i [[Polen]] og [[Tsjekkoslovakia]], der respektive 1&nbsp;380 og 3&nbsp;185 T-34-85 ble produsert fram til 1956.  Sent i 1960-årene gjennomgikk sovjetiske T-34-85 et moderniseringsprogram for eksporterte eksemplarer og reservestridsvogner.  Den ble da hetende T-34-85M.  Oppgraderingen besto i ny motor fra T-54/55-serien, noe som kan tas som et bevis på hvor langt sovjetmyndighetene var villige til å gå for å standardisere komponenter.

Til sammen regner man at det er produsert så mange som 84&nbsp;070 eksemplarer av T-34, pluss opp til 13&nbsp;170 selvdrevne artillerivogner på T-34s chassis.<ref>Zaloga & Grandsen, 1996. s. 18</ref> Vognen dukket opp her og der i konflikter under [[den kalde krigen]].

=== Kamphistorie ===

T-34 brukes ofte som et symbol for det sovjetisk motangrepets framgang mot tyskerne.  Det første møtet med T-34 sommeren 1941 var et psykologisk sjokk for de tyske soldatene: de hadde forberedt seg på å møte en underlegen motstander. Dette illustreres blant annet av [[Alfred Jodl]]s dagbok, der han tilsynelatende virker overrasket over at T-34 dukket opp i [[Riga]]. T-34 kunne effektivt bekjempe alle modeller av tyske stridsvogner som var i bruk i 1941. De første vognene led dog av alvorlige mekaniske feil og mangler, spesielt med hensyn på kraftoverføring og [[kobling]] - minst 50 % av den sommerens tap av vognene kom av mekaniske problemer og ikke av tysk ildkraft.<ref name="Zaloga 1984" />. De sovjetiske styrkene manglet berge- og reparasjonsressurser, og det var ikke uvanlig at T-34 gikk i strid med en reservegirkasse på motordekket. De mekaniske problemene ble løst med tiden.

I løpet av vinteren 1941-1942 dominerte T-34 igjen slagmarken, da tyske stridsvogner ikke kunne bevege seg i dyp gjørme og snø på samme måte med sine smale belter, men i stedet ofte ble sittende fast. Terrengegenskapene til T-34 var ganske enkelt overlegne. Det tyske infanteriet, som på dette tidspunktet for det meste var utrustet med tauede panservernkanoner av typene 37&nbsp;mm [[PaK 35/36]] og 50&nbsp;mm [[PaK 38]], hadde store problemer med å stanse de sovjetiske vognene. Bare de sovjetiske soldatenes mangelfulle utdannelse og den sovjetiske ledelsens sviktende kompetanse hindret at avdelinger med T-34 hadde noen større framgang.

Hovedsatsingen innen Den røde armé i 1942-43 besto i å gjenoppbygge det som hadde gått tapt i 1941, og å forbedre taktikken. Produksjonen av T-34 steg raskt, men all videreutvikling hadde blitt «fryst»; bare forbedringer som ga høyere produksjonstakt ble tatt med. De sovjetiske konstruktørene var klar over behovet for å rette visse mangler i konstruksjonen, men dette ville koste med hensyn på antall vogner som kunne bli produsert, og saken ble foreløpig liggende. Midt i 1943 kom T-34-produksjonen opp i rundt 1&nbsp;000 vogner i måneden, mye høyere enn den tyske produksjonen. Tapene på sovjetisk side var dog høyere på grunn av den stadige tyske taktiske overlegenheten.

Tyskerne fant raskt ut at det eneste virkelige effektive våpenet de hadde til å bekjempe T-34 med, også på lang avstand, var luftvernkanoner, da spesielt [[8,8 cm FlaK]]. I stor hast ble også fronten forsynt med nye panservernkanoner av type [[75mm PaK 40]], som fantes både i tauede og selvdrevne versjoner. På kjøretøysiden erstattet tyskerne i mars 1942 den korte 75&nbsp;mm kanonen, [[StuK 37]], i [[stormkanon]]en [[Sturmgeschütz III]], med den lengre og forbedrede [[75mm StuK 40]] L/43, og på høsten med den enda mer effektive L/48. Disse kanonene ga granaten høyere utgangshastighet og bedre gjennomslagskraft, med betydelig høyere virkning på pansrede kjøretøy, og StüG III fikk med ett rollen som [[kanonpanserjager]]. Denne vognen hadde stor betydning på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]], og det er antatt at den allerede våren 1944 hadde slått ut ikke mindre enn 20&nbsp;000 stridsvogner. Også de vanlige panserstyrkenes arbeidsjern, [[Panzer IV]], fikk sommeren 1942 en lengre kanon, [[75mm KwK 40]] L/43, og i løpet av våren 1943 en L/48.  Det kraftigste motmiddelet var uansett den helt nye [[Panzer V]]/Tiger I, som ble satt inn i kampene mot slutten av 1942. I 1943, da tyskerne innførte den middelstunge [[Panzer VI|Panther]]-stridsvognen, kunne man se mange trekk fra T-34, og Sovjetunionen møtte nå en jevnbyrdig stridsvogn på slagmarken. Sovjetiske tap økte etter dette.

Da krigen brøt ut besto det sovjetiske stridsvognarsenalet av bare omtrent 4 % T-34, men da krigen var over utgjorde de minst 55 % av Sovjetunionens enorme produksjon av stridsvogner.<ref name="Zaloga 1984" />  Der hvor tyskerne bygde flere forskjellige og mer teknisk avanserte stridsvogner, og et stort antall undervarianter, satset Sovjetunionen på å masseprodusere én enkelt modell, som ble gradvis forbedret gjennom krigen for å møte utviklingen i stridsvogn-design. Dette kan sammenliknes med [[USA]]s satsing på [[M4 Sherman]].<ref name="Zaloga 1983" />

==== Etter andre verdenskrig ====
[[Fil:Wrecked North Korean tank on bridge south of Suwon HD-SN-99-03158.JPEG|thumb|[[Nord-Korea|En nordkoreansk]] T-34-85 som ble fanget på en bro sør for Suwon og ble ødelagt av amerikanske fly i [[Koreakrigen]].]]

Etter andre verdenskrig ble T-34-85 brukt i mange land som var i sovjetisk interessesfære. Den [[Koreakrigen|nordkoreanske invasjonen]] av [[Sør-Korea]] i 1950 ble ledet av en [[brigade]] utrustet med rundt 120 T-34-85. De møtte amerikanske stridsvogner av type [[M24 Chaffee]], M4 Sherman og [[M26 Pershing]]. Den nordkoreanske 105te panserbrigaden hadde noen tidlige framskritt mot det sydkoreanske infanteriet og lette stridsvogner av typen M24, men mistet momentet da de møtte amerikanske middelstunge stridsvogner av typen M26 og infanteri satt opp med panservernvåpen. Etter de første månedene av krigen støtte man sjelden på nordkoreansk panser.<ref name="Zaloga & Kinnear (1996)">Zaloga & Kinnear, 1996. ss. 34–38, 42-43</ref>

T-34 utgjorde hovedstyrken i flere væpnede styrker innenfor [[Warszawapakten]], og ble brukt mot det ungarske opprøret som ble slått ned i 1956  De ble også brukt i [[Midtøsten]], i [[Vietnamkrigen]] og også så sent som krigen i [[Bosnia]] i 1990-årene. Kroatia arvet 25 eller 30 vogner fra [[Jugoslavia]], men har nå tatt dem ut av tjeneste. T-34 ble sporadisk brukt i [[Afghanistan]], men det er ikke kjent at de har blitt brukt mot koalisjonsstyrker. I [[Irak]] var T-34 i tjeneste så sent som tidlig i 1990-årene. Flere afrikanske stater, blant annet [[Angola]] og [[Somalia]] har brukt T-34-85 i nyere tid. Kubanske T-34-85 har også blitt brukt i Afrika.

Kina produserte T-34 under navnet ''Type 58''. Produksjonen stoppet dog da [[Type 59]] ble tilgjengelig. Et lite antall T-34 ble også i Kina bygget om til brannslukkingskjøretøy.

Totalt er T-34 blitt brukt i følgende 39 land, hvorav 27 brukte den så sent som i 1996 (disse er merket med asterisk (*)):<ref name="Zaloga & Kinnear (1996)" />

<div style="width:15em; margin-right:1em; float:left;">
'''Europa''' og '''Amerika'''
* {{Flagg|Albania}} [[Albania]]*
* {{Flagg|Bulgaria}} [[Bulgaria]]*
* {{Flagg|Kypros}} [[Kypros]]
* {{Flagg|Finland}} [[Finland]]
* {{Flagg|Jugoslavia}} [[Jugoslavia]]*
* {{Flagg|Cuba}} [[Cuba]]
* {{Flagg|Polen}} [[Polen]]
* {{Flagg|Romania}} [[Romania]]*
* {{Flagg|Sovjetunionen}} [[Sovjetunionen]]
* {{Flagg|Tsjekkoslovakia}} [[Tsjekkoslovakia]]
* {{Flagg|Ungarn}} [[Ungarn]]
* {{Flagg|Østerrike}} [[Østerrike]]
* {{Flagg|Øst-Tyskland}} [[Den tyske demokratiske republikk|Øst-Tyskland]]
</div>

<div style="width:15em; margin-right:1em; float:left;">
'''Midtøsten''' og '''Asia'''
* {{Flagg|Afghanistan}} [[Afghanistan]]*
* {{Flagg|Egypt}} [[Egypt]]*
* {{Flagg|Irak}} [[Irak]]
* {{Flagg|Folkerepublikken Kina}} [[Kina]]*
* {{Flagg|Laos}} [[Laos]]
* {{Flagg|Libanon}} [[Libanon]]*
* {{Flagg|Libya}} [[Libya]]*
* {{Flagg|Mongolia}} [[Mongolia]]*
* [[Fil:Flag of North Yemen.svg|22px|Nord-Jemen]] [[Nord-Jemen]]
* {{Flagg|Nord-Korea}} [[Nord-Korea]]*
* {{Flagg|Vietnam}} [[Vietnam]]*
* [[Fil:Flag of South Yemen.svg|22px|Sør-Jemen]] [[Sør-Jemen]]*
* {{Flagg|Syria|2024}} [[Syria]]*

</div>

<div style="width:15em; margin-right:1em; float:left;">
'''Afrika'''
* {{Flagg|Algerie}} [[Algerie]]*
* {{Flagg|Angola}} [[Angola]]*
* {{Flagg|Ekvatorial-Guinea}} [[Ekvatorial-Guinea]]*
* {{Flagg|Etiopia}} [[Etiopia]]*
* {{Flagg|Guinea}} [[Guinea]]*
* {{Flagg|Guinea-Bissau}} [[Guinea-Bissau]]*
* {{Flagg|Republikken Kongo}} [[Republikken Kongo]]*
* {{Flagg|Mali}} [[Mali]]*
* {{Flagg|Mosambik}} [[Mosambik]]*
* {{Flagg|Somalia}} [[Somalia]]*
* {{Flagg|Sudan}} [[Sudan]]*
* {{Flagg|Togo}} [[Togo]]*
* {{Flagg|Zimbabwe}} [[Zimbabwe]]*
</div>{{clear}}

=== Bruk i Finland ===
==== T-34 i finsk tjeneste ====

I noen bøker er det opplysninger om at en og annen T-34-prototoyp skulle ha blitt testet i [[vinterkrigen]] 1939-1940, men dette er sannsynligvis en feilidentifisering. Den første gangen finnene støtte på T-34 var i begynnelsen av [[fortsettelseskrigen]]. Finnene klarte å erobre to stykker høsten 1941 ved Svirkraftverket, og tok dem umiddelbart i bruk. De hadde blitt bygget ved traktorfabrikken i Stalingrad og lokomotivfabrikken i Karkov. De fikk straks kallenavnene ''sotka'' ([[dykkand]]) på grunn av profilen. Ytterligere én vogn ble erobret på våren 1942 og en sommeren 1943. Man hadde nå fire i tjeneste, og de ble nyttet under hele krigen. Sommeren 1944 lovte tyskerne å sende ni erobrede og reparerte T-34 til finnene, men det ble bare levert tre. I månedsskiftet juni/juli erobret de ytterligere to vogner, og de hadde da til sammen ni T-34 av den eldre modellen i tjeneste da krigen tok slutt. Finnene brukte senere disse vognene mot tyskerne i Lappland. Én ble skadet av en tysk mine, men ble reparert. Ikke én eneste T-34 ble helt ødelagt i krigen. Etter krigen ble de ansett for å være landets beste stridsvogner, sammen med [[stormkanon]]en StuG III og Panzer IV. T-34 forble i tjeneste i Finland fram til 1961, da de ble pensjonert.<ref name="Muikku (1998)">Muikku, Esa och Purhonen, Jukka 1998. s. 191</ref>

==== T-34-85 i finsk tjeneste ====
T-34-85 var en oppgradert modell av T-34 med tremannstårn og en 85&nbsp;mm kanon utviklet fra en [[luftvern]]skanon.  Panseret var opp til 110&nbsp;mm i fronten og 75&nbsp;mm på sidene.  Disse stridsvognene ble benyttet i Karelen på sommeren 1944.  På tross av at finnene trakk seg tilbake klarte de å erobre ni vogner av modell T-34-85.  De fleste av disse ble erobret når den sovjetiske offensiven dabbet av og finnene klarte å gjenopprette linjene sine til en viss grad.  Finnene tok umiddelbart syv av dem i bruk.  De gjenstående to ble reparert og var klare til strid når krigen mellom Finland og Sovjetunionen tok slutt.

Etter fortsettelseskrigen vurderte man å erstatte 85&nbsp;mm-kanonen med en 75&nbsp;mm som også StuG III bruke, på grunn av mangel på ammunisjon til 85&nbsp;mm-kanonene og de tyske kanonenes ellers gode egenskaper.  Én stridsvogn ble bygget opp, men senere på vinteren 1944&ndash;1945 fikk den tilbake 85&nbsp;mm-kanonen.  Alle ni T-34-85 overlevde andre verdenskrig, og de var i bruk fram til 1962.  De var meget populære blant mannskapene.<ref name="Muikku (1998)" />

=== Symbolsk betydning ===
[[Fil:Koeningsburg-817.jpg|thumb|Krigsminnesmerke i [[Kaliningrad]], Russland.]]

Hundrevis av T-34 ble benyttet som krigsminnesmerker i Sovjetunionen og de nye [[Lydrike|satellittstatene]]. Et eksempel er det [[Sovjetisk krigsminnesmerke (Tiergarten)|sovjetiske krigsminnesmerket i Tiegarten]] i [[Berlin]] der en statue av en rødearmist er flankert av to T-34 stridsvogner.

Minst ett av disse monumentene var gjenstand for stor kontrovers.  Dette var montert i [[Praha]], på et monument over sovjetiske stridsvognmannskaper.  Monumentet var tenkt å representere løytnant I.G. Gontjarenkos T-34-85, den første sovjetiske stridsvognen som kjørte inn i Praha i mai 1945, men vognen på toppen var en tung stridsvogn av typen [[JS-2]]m.  For mange i Praha var dette monumentet også en påminnelse om den sovjetiske invasjonen som slo ned [[Prahavåren]] 1968.  Stridsvognen ble malt rosa av kunstneren [[David Černý]] i 1991, men dette avstedkom en offisiell protest fra den russiske regjeringen.  Černý ble arrestert, vogna ble malt grønn igjen.  Dette resulterte i demonstrasjoner i gatene, og stridsvogna ble igjen malt rosa, denne gangen av femten parlamentsmedlemmer.  Vogna ble etter dette omplassert på et militærmuseum.<ref name="Zaloga & Kinnear (1996)" /><ref>Wright, 2001. s. 379</ref>

En annen rosa T-34 er den såkalte Mandela Way Tank i [[London]].

''Fire stridsvognmannskaper og en hund'' (''[[Czterej pancerni i pies]]'') var en populær polsk TV-serie som ble sendt i 1960-årene, hvor en T-34 med taktisk merking 102 ble et popikon i Polen.  Serien ble også vist i andre land bak jernteppet, hvor den også ble populær.

=== Betydning ===

T-34 var blant de viktigste våpensystemene i Den røde armé under andre verdenskrig.  Det at [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] utgjorde det avgjørende operasjonsområdet under krigen gjør at T-34s betydning ikke bør undervurderes.  Når den først kom i tjeneste i 1940 var den den beste stridsvognkonstruksjonen i verden.  I midten av krigen var den ikke lenger overlegen sine motstandere, men den var fortsatt bedre enn de fleste og var tilgjengelig i enormt antall.

Den forbedrede T-34-85 forble standard stridsvogn for Sovjetunionen med en uavbrutt produksjonsserie fram til slutten av krigen.  Tyskerne svarte på T-34 ved å lage nye, svært dyre og komplekse andre generasjons stridsvogner, hvilket senket tempoet i stridsvognproduksjonen deres og førte til en vesentlig tallmessig overlegenhet på sovjetisk side.<ref name="Zaloga 1983" />  T-34 erstattet de fleste lette, middelstunge og tunge stridsvogner i sovjetisk tjeneste.  Videreutviklingen av vogna ledet fram til [[T-44]] og [[T-55|T-54/55]], som ble bygget fram til 1981 og fremdeles er i tjeneste.

T-34s effektivitet som stridsvogn i mobile, samvirkende operasjoner viste seg å ha betydning for videre utvikling av pansret strid.  Infanteristridsvognen viste seg å være et foreldet konsept, og ble forlatt av alle nasjoner ved slutten på krigen.  Mens mere økonomiske modeller av andre kjøretøyer kom til å overta de forskjellige støtterollene stridsvognene hadde hatt, kom balanserte stridsvognkonstruksjoner til å bli mer spesialiserte og optimaliserte for deres spesielle rolle i mekanisert strid.  Den middelstunge stridsvognens potensial, demonstrert til fulle av T-34, ledet til det moderne konseptet med en enhetlig stridsvognpark (''main battle tank'' (MBT) på engelsk).