Redigerer T-12 panservernkanon (avsnitt)

== Historie ==
T-12 gikk inn i tjeneste i 1961<ref>Широкорад А. Б. Гладкоствольные противотанковые пушки («Спрут» и «Рапира») // Техника и вооружение вчера, сегодня, завтра…: Журнал. — Москва: РОО «Техинформ», 1997. — № 10</ref>, som erstatning for den eldre BS-3 100&nbsp;mm feltkanon. Den var vanligvis utplassert i panservernenheter i stridsvognbaserte og motoriserte infanteriregimenter for å beskytte flankene mot fiendtlige motangrep under rask fremrykkning.

I 1970, ble den erstattet i produksjonen av '''T-12A''' - eller '''MT-12 "Rapira"''', som hadde en nykonstruert glattboret kanon, en 100&nbsp;mm '''2A29''' kanon, samt en ny vogn og skjoldvern for å beskytte mannskapet fra maskingeværild og granatsplinter. Det nye understellet hadde større hjulavstand, som gjør at MT-12 kan bli slept av [[MT-LB]], i hastigheter opp til 60&nbsp;km/t på veien og 25&nbsp;km/h utenfor vei.

'''2A29R "Ruta"''' eller '''MT-12R''' er en versjon med en RLPK-1 radar for å engasjere seg mål i en dårlig sikt miljø (røyk/tåke). Fra 1981 kunne kanonen skyte laser beam-riding missiler 9M117 Kastet (våpen system 9K116) med betegnelsen '''2A29K "Kastet"''' eller '''MT-12K'''.

Ålanen var å ersratte de T-12 med den nyere 2A45 Sprut-B 125&nbsp;mm glattboret anti-tank kanonen. Forontbeskyttelsen  på moderne vestlige stridsvogner er i overkant av hva en direkteskytende 100&nbsp;mm kanon kanon kan slå gjennom – selv ved hjelp av de mest moderne [[APFSDS]] ammo. For en [[stridsvogn]] som kan manøvrere slik at den kan dra nytte av fiendens svakheter kan slike våpen fortsatt fungere – men for et våpen som først og fremst er ment brukt i forsvar er dette et alvorlig problem.