Redigerer Syre (avsnitt)

== Definisjoner ==
{{Utdypende artikkel|Syre–base-reaksjon}}
Substantivet «syre» er avledet av adjektivet «sur», etter den karakteristiske smaken disse stoffene har.

I moderne tid har det blitt utviklet mer spesifikke definisjoner for syrer (og [[base]]r):

* '''Arrhenius''': Den svenske kjemikeren [[Svante Arrhenius]] (1859–1927) beskrev syrer som stoffer som øker [[konsentrasjon (kjemi)|konsentrasjonen]] av hydrogenioner (H<sup>+</sup>) når de blir løst i vann. Baser ble beskrevet som stoffer som danner hydroksidioner (OH<sup>-</sup>) når de blir løst i vann. Denne definisjonen begrenser syrer og baser til vannløselige stoffer. 

* '''Brønsted-Lowry''': Denne definisjonen beskriver syrer som stoffer som gir fra seg protoner (hydrogenioner H<sup>+</sup>) og baser som stoffer som tar til seg protoner. Denne definisjonen gir alle syrer en korresponderende base ettersom en syre som har gitt fra seg et proton (syreresten) har muligheten til å ta opp igjen et proton. En syre og den korresponderende basen kalles et syre-basepar. Det samme prinsippet gjelder for baser. Denne definisjonen gjelder også for stoffer som ikke er løselige i vann. [[Johannes Brønsted]] (1879–1947) og [[Martin Lowry]] (1874–1936) kom begge fram til denne definisjonen uavhengig av hverandre. Dette er i dag den den mest brukte definisjonen.

*'''Lewis''': [[Gilbert N. Lewis]] kom fram til en syre-base definisjon som sier at syrer er stoffer som er elektronparmottakere, og baser som stoffer som er elektronpargivere. Denne definisjonen inkluderer også syrer som ikke protolyserer, som for eksempel jern(III)klorid og botrifluorid. Ikke-protolyserende syrer blir ofte kalt for Lewis-syrer.