Redigerer Svalbards geologi (avsnitt)

==Geologisk oversikt==
Svalbard har en nesten komplett lagrekke av [[bergarter]] fra [[paleozoikum|jordens oldtid]] og frem til i dag. Det finnes sjeldne strukturer som vi ikke finner ellers i Nord-Europa. Svalbard er særegent i norsk sammenheng ved å ha de eneste norske landfaste formasjoner fra [[karbon (geologi)|karbon]]. De store jura-kritt-formasjoner finner man ikke noe sted på fastlandet utenom [[Andøya]] – hvor det i likhet med Svalbard også er funnet fossile [[fiskeøgle]]r fra jura. Stor avsetning av sedimenter i nyere tid, kombinert med jordskorpeaktivitet hvor geologiske lag både er foldet, innsunket og vendt, har resultert i mye blottlegging av både fossiler, tids-strata og [[kull]]. Svalbard har både rike lag av fossiler av [[dinosaurer]] og kull – i horisontal såvel som vertikal posisjon. På øygruppen er begge typer geologiske ressurser også mulig å finne helt oppe i dagen, og har gjennom nesten hundre år gjort øygruppen til en viktig arena for både paleontologisk forskning og gruvedrift. Svalbard har på en og samme tid noen av verdens eldste kull og noen av verdens yngste.

Svalbards geologi kan deles i tre hovedelementer:{{Sfn|Elvevold|2007|s=8}}

* '''Grunnfjellet''' på Svalbard med sine alpine, spisse fjell («Spitzbergen») er overveiende ikke så gammelt som i Norden forøvrig, selv om det finnes unntak med små forekomster av 3,3 milliarder år gamle bergarter – like gamle som de eldste på Grønland. Grunnfjellet er stort sett 600–400 millioner år gammelt, fra overgangen mellom jordens urtid (prekambrium) og oldtid (paleozoikum) og videre ut [[ordovicium]] til [[silur]]. Det består av størknede (magmatiske) og omdannede (metamorfe) bergarter som har vært foldet og omdannet flere ganger, men først og fremst i den kaledonske foldingen for om lag 430 millioner år siden. Vi finner grunnfjellet i tre provinser av ulik alder langs vestkysten og i nord, men alle viser slektskap med Nord-Amerikas og Grønlands grunnfjell. Det eldste grunnfjellet langs vestkysten ble hevet over havnivå først for ca. 40 millioner år siden, da området gled enda lengre bort fra Nordøst-Grønland. Grunnfjellet i nordøst er trolig blottlagt som følge av en mer generell landheving.
{{Fanerozoikum}}
* '''Sedimenter''' fra sen oldtid / mellomtid (mesozoikum) og framover til nyere tid (kenozoikum) består av ikke-omdannede elve- og havbunnsavsetninger. Fjellene i det sentrale [[Spitsbergen]] (det sentrale tertiære basseng) er slike havbunnsavsetninger fra nyere tid, og er noen av de yngste fjellene vi kjenner i Europa. I nord finner vi en stor provins av rød sandstein fra [[devon (geologi)|devon]], ellers er sentral-Spitsbergen fra Isfjorden og sørover en kileformet provins av ulike nyere sedimenter. Dette kileformede «bassenget» er nedsunket mellom forkastningssoner i vest og øst, og i midten av området (Nordenskiöld Land) er de nyere lagene 2-4 kilometer tykke med en [[plattform (geologi)|grunnfjellsplattform]] under. Langs kantene i øst og vest er lagene foldet opp mot det tilstøtende grunnfjellet, slik at forkastningen er vridd 90 grader og stratigrafien blottstilt. Det er en rekke [[mineraler]] som har vært forsøkt utnyttet på Svalbard, hvorav [[kull]] har vist seg mest lovende. Kullet ved [[Longyearbyen]] er med sine 65 millioner år blant verdens yngste, mens kullet ved [[Pyramiden]] lengre nord er fra sen [[devon]] og tidlig [[karbon (geologi)|karbon]] og dermed blant de eldste av verdens kullfelt.{{Sfn|Ramberg|2007|s=269}}
* '''Istidene''' i jordens nyeste tid ([[neogen]]) de siste to millioner år har formet landskapet sterkest slik det sees idag. Fjorder, kystsletter og løst steinmateriale er resultatet av erosjon med masser som isbreer og elver har løsnet og brakt med seg. Selve løsmassene omfatter morener, [[rasmark]], elvevifter, [[Talus (geologi)|talusvifter]], steinur og steinblokkmark som dekker store arealer på overflaten. Mange steder er hele daler og fjellsletter helt dekket av slikt løsmateriale. I de større elvedalene er det neogen-masser som preger overflaten, eksempelvis i [[Sassendalen]], [[Adventdalen]] og [[Reindalen]]. På Svalbard er erosjonen og løsavsetningene etter siste istid så omfattende at det er få landskapsspor å studere som kan berette om tidligere istider. Tidligere tiders morener og blokkmasser er overalt regruppert eller visket ut av den seneste istiden.