Redigerer Suttungteatret (avsnitt)

==Forhistorie==
''Suttungteatret'' har en forhistorie fra 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i [[Østre Aker]] (nå innlemmet i [[Oslo]]) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret». Pressen gav gruppen navnet «[[Ekebergkolonien]]». Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft, i samarbeid med malerinnen [[Birgit Abrahamsen]], som hadde  teatererfaring. De prøvde å bevege [[Nationaltheatret|Nationaltheateret]] til å sette opp [[Hans E. Kinck]]s lyriske drama ''Bryllupet i Genua'', men da det ikke lyktes, gikk de i gang med å sette det opp med egne krefter. Noen av disse hadde teater- og skuespillererfaring. Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av instruksjon og regi. Billedhuggeren [[Gunnar Janson]] hadde ansvaret for kulisser, og [[Eivind Groven]] hadde komponert musikken. I 1926 kom ''Bryllupet i Genua'' opp på [[Mayol-teatret|Majol-teatret]] i Oslo, og i 1930 satte gruppen opp Wergelands diktverk ''[[Spaniolen]]''.

Teaterhistorikeren [[Kristin Lyhmann]] skriver:<blockquote>«Man kan si at det hele begynte med Kinck-Wergelandteateret i 20-åra. Men man kan også si at det begynte i 1932 da Ingeborg [Refling Hagen] ga ut sin første diktesamling, ''Jeg vil hem att''. Fra da av slapp hun seg selv løs på scenen som oppleser. Hun skrev monolog på monolog for én kvinne. Tenk på «Lørdagskveld», «Jeg har møtt en engel», «Hvor kom vi fra», «Den syvende dag». Diktene må jo være tenkt for teater – og det var jo også slik hun brukte dem. [...] Da Suttungarbeidet kom i gang etter krigen, varte det ikke lenge før diktene ble satt opp dramatisk. [...] Suttungteaterets historie henger nøye sammen med hvordan Ingeborg hele tiden har søkt nye veier i det å formidle åndsliv.»<ref>Kristin Lyhmann: «Dikternes folketeater Et forsøk på å definere fenomenet Suttungtearet», i ''Av skalden fikk vi landet''(1980) s. 200-207</ref></blockquote>Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok ''De unge'' (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i ''Løftet må holdes'' (1981).

===Suttungs husteater===
En del av  Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, men også hele skuespill. Dette var tida for ''Suttungs husteater'' som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter. Stuegolvet i Refling Hagens hjem [[Fredheim]], fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene og framover ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, av og til var også [[Birgit Abrahamsen]] inne i bildet som instruktør, fram til sin død i 1961. I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det satt opp Wergeland-farser, om formiddagen ble noen av disse ble framført utendørs. Tallrike framføringer så dagens lys på Fredheim, som mer og mer utviklet seg til å bli et studie- og kultursenter. Her satte man blant annet opp [[Hans E. Kinck]]s skuespill ''Den siste gjest'' i 1963. I tidligere år hadde man spilt første akt, deretter to akter, og endelig hadde man fått opp hele det enorme dramaet om den italienske skandaleskribenten [[Pietro Aretino]] (1492-1556). <blockquote>«Forestillingen varte fra midt på dagen til sene kvelden. Skuespillernes gjennomsnittsalder var knapt 20 år. Hun [IRH] hadde selv lært dem opp fra grunnen av, og flere var kommet langt. Alle store mannsroller ble spilt av unge jenter. Dette var begynnelsen til ''Suttungteateret,'' som med sine bedrifter har skapt ikke så rent lite norsk teaterhistorie.»<ref>Myhren, D.G. i ''Livet svikter ikke livet'', s. 333-39</ref> </blockquote>Refling Hagen var lenge alene om instruksjon og regi, Birgit Abrahamsen var imidlertid involvert i arbeidet med første akt. Neste kjempeprosjekt var ''Mot karneval'' av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp nedenfra, over to år. Det ble spilt i sin helhet ved urframføringen på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i [[Torleif Kippersund]] som var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi, og flere begavelser kom til.