Redigerer Supermarine Attacker (avsnitt)

==Konstruksjon og utvikling==
Attacker utviklet seg fra et jagerflyprosjekt for [[Royal Air Force]] (RAF). Konstruksjonen til Attacker benyttet [[laminær bevegelse]] med rette vinger som på [[Supermarine Spiteful]], et jagerfly med [[stempelmotor]] ment å erstatte [[Supermarine Spitfire]]. Derfor ble Attacker opprinnelig omtalt som "Jet Spiteful".<ref name="Buttler Aeroplane p54,6">Buttler 2010, pp. 54, 56.</ref> Prosjektet var ment å være en midlertidig jager for RAF, mens et annet fly, [[Gloster E.1/44]] som også brukte Nene motor, ble utviklet. En ordre på tre [[prototyp]]er ble plassert 30. august 1944,<ref name="Buttler Aeroplane p54">Buttler 2010, p. 54.</ref>, der det andre og tredje flyet skulle tilpasses maritimt bruk. En ordre på ytterligere 24 før-produksjonsfly, seks for RAF og de siste 18 for [[Fleet Air Arm]] ble plassert 7. juli 1945.<ref name="Andrews&Morgan p269">Andrews and Morgan 1989, p. 269.</ref><ref name="Buttler Aeroplane p56-7">Buttler 2010, pp. 56–57.</ref>

Problemer med Spiteful-prototypen forsinket arbeidet med den jetdrevne versjonen, og førte til at ordren på de 24 flyene ble stoppet, selv om arbeidet på de tre prototypene fortsatte. Fleet Air Arm kjøpte i stedet 18 [[de Havilland Vampire]] for å få erfaring med jetfly.<ref name="Andrews&Morgan p269-0">Andrews and Morgan 1987, pp. 269–270.</ref><ref name="Mason Fighter p350">Mason 1992, p.350.</ref> RAF forkastet begge konstruksjonene siden de ikke viste noen merkbare forbedringer i ytelse sammenlignet med de eksisterende [[Gloster Meteor]] og de Havilland Vampire, RAFs to første operative jetfly.<ref>Taylor 1969, pp. 432–433.</ref> Supermarine tilbød en marinetilpasset versjon til Admiralitetet. En landbasert prototype, Type 392, ble fløyet første gang 27. juli 1946 av testpilot [[Jeffrey Quill]].<ref name="Andrews&Morgan p270">Andrews and Morgan 1987, p. 270.</ref>

Attacker led av en rekke mangler som førte til at det ble fortrengt. En var understellet som beholdt Spitefuls halehjulskonstruksjon, noe som gjorde flyet vanskelig å lande på hangardekk. Samtidig førte halehjulskonstruksjonen til at når flyet takset på gressrullebaner, lagde det en dyp fure bak flyet.<ref>Gunston 1975, s. 130</ref> I tillegg var vingen tilsynelatende aerodynamsik underlegen Spitfire-vingen.

Den første marinetilpassede prototypen, Type 398, ble fløyet 17. juni 1947 av testpilot [[Mike Lithgow]],<ref name="Andrews&Morgan p271">Andrews and Morgan 1987, p. 271.</ref> tre år etter Meteor. En ordre fra FAA ble plassert i november 1949. Den første  produksjonsmodellen, en '''F.1''', fløy i 1950, og ble satt i tjeneste ved FAA i august 1951 ved 800 Naval Air Squadron. F.1's bevæpning bestod av fire 20&nbsp;mm [[Hispano 20 mm maskinkanon|Hispano-Suiza HS.404]] kanoner med 125 skudd per kanon. Flyet ble drevet av en [[Rolls-Royce|Rolls-Royce Nene]] Mk. 101 [[turbojet]] motor.