Redigerer Stukkatur (avsnitt)

== Historie ==
[[Arkeologi]]ske funn viser at stukkaturlignende materialer allerede var til stede i [[neolittisk tid]] (bondesteinalderen). I [[oldtidens Egypt]] var bruken av stukkatur til [[relieff]]er, veggdekorasjoner og skulpturer utbredt, for eksempel i [[Tutankhamon]]s gravkammer eller bysten av dronning [[Nefertiti]].<ref name="Dieter_13">Dieter (1995), s. 13</ref>

Under romertiden fortsatte stukkatur å være et viktig materiale. Den romerske arkitekturteoretikeren [[Vitruvius]] skrev mye i sin avhandling om [[arkitektur]] om stukkatur og dens bruk som dekorativ veggdekorasjon, og bevarte eksempler i [[Pompeii]] og [[Herculaneum]] viser prøver av stukkatur både som underlag for veggmaling og som dekorasjon i lavt relieff.<ref>Dieter (1995), s. 8</ref>

Etter å ha mistet sin betydning som arkitektonisk materiale i [[middelalderen]], ble interessen for stukkatur gjenopplivet under [[renessansen]]. Arkitekten og kunstneren [[Giovanni da Udine]] lyktes på [[1500-tallet]] å framstille en stukkaturmasse lik den som ble brukt i romertiden, og med verk som Logge di Raffaello (Rafaels loggia), en dekorert korridor i [[Vatikanpalasset]], ble det skapt en innflytelsesrik modell for stukkatur.<ref>Dieter (1995), s. 10</ref>

Spesielt storslått stukkatur ble utviklet i [[Barokken|barokk-]] og [[rokokko]]arkitektur, der den var godt egnet til å uttrykke bevegelsen og formkraften som preget disse stilene. [[Slottet i Versailles]] i [[Frankrike]] ble i løpet av tiden til [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] forsynt med rike dekorasjoner i stukkatur i mange av de mest overdådige rommene, blant annet [[Speilsalen]] hvor taket er utsmykket med en rekke skulpturelle detaljer i stukkatur etter [[Jules Hardouin-Mansart]]s tegninger.<ref>[https://en.chateauversailles.fr/discover/estate/palace/hall-mirrors «The Hall of Mirrors»], ''Château de Versailles''</ref><ref>Dieter (1995), s. 73</ref> Katedralkirken i [[Zwiefalten]] i [[Baden-Württemberg]] i sørlige [[Tyskland]] er et eksempel på rokokkostilens oppløsning mellom arkitektur og skulptur, der interiørets rike stukkatur forvandler tak og vegger til fantasifulle ornamentale motiver.<ref> Blösl, Jürgen: [https://www.bloesl.info/blog-in-english/zwiefalter-cathedral «Zwiefalter Cathedral»], ''Bloesl.info''</ref>

Nyklassisismens interesse for [[antikken]] kom blant annet til uttrykk gjennom stukkatur i pompeiansk stil. I England tegnet arkitekten [[Robert Adam]] interiør med strenge klassiske stukkaturer som det i [[Syon House]], et slott i London,<ref>[https://www.historichouses.org/house/syon-house/visit/ «Syon House - Robert Adam's masterpiece»], ''Historic Houses''</ref> som ble stildannende også utenfor [[England]].<ref>Dieter (1995), s. 108</ref> I den [[Eklektisisme|eklektiske]] arkitekturen på 1800-tallet ble stukkatur brukt mye, og i industrialismens ekspansive byggebransje, både i eksteriør- og interiørarkitektur, var et materiale som kunne utformes i mange forskjellige stiler og uttrykk. Det er i løpet av dette århundret at stukkatur blir mer utbredt selv i enklere bygninger.

De elastiske egenskapene til stukkatur var velegnet for de svingete plantemotivene i [[jugendstil]]en, og stukkatur dukket også opp i [[art deco]] og tidlig modernistisk arkitektur, om enn i avtagende grad.

Bruken av stukkatur har på ingen måte vært begrenset til den vestlige verden. Også i [[islam]]sk, [[Buddhisme|buddhistisk]] og [[Mesoamerika|mesoamerikansk]] arkitektur spiller stukkatur en viktig rolle som dekorativt materiale.