Redigerer Strilekrigen (avsnitt)

==Bakgrunn==
Under [[Syvårskrigen|sjuårskrigen]] fra 1756 til 1763 ble den dansk-norske hæren rustet opp og satt i beredskap i [[Sønderjylland]].<ref name="enåtteto">Dyrvik, s. 182</ref><ref>Hartvedt, s. 39</ref> Dette var svært dyrt, og for å få midler til å nedbetale den store [[statsgjeld]]en som bygde seg opp,<ref>Myking, s. 250</ref><ref>Koht, s. 288</ref> ble det i 1762 innført en ekstraordinær [[koppskatt]] i [[Danmark]], [[Norge]] og hertugdømmene (Slesvig). Alle innbyggere over 12 år skulle betale én [[daler]] i året, uavhengig av inntekt.<ref name="enseksåtte">Døssland, s. 168</ref><ref name="enåtteto"/> Dersom noen var så fattige at de ikke kunne betale skatten, skulle den betales av dem i [[prestegjeld]]et som hadde formue til det. Det var [[prest]]en i prestegjeldet som avgjorde hvem som skulle slippe skatten, og disse vurderingene førte til konflikter og frustrasjon i lokalsamfunnene.<ref name="firefem">Slettebø, s. 45</ref><ref name="enseksåtte"/>

===Det lokale bakteppet i Nordhordland===
[[Fil:Hamre kirke.jpg|thumb|[[Hamre kirke]] på [[Osterøy]] var hovedkirke for Nordhordland og et naturlig samlingspunkt for bøndene.{{Byline|Nina Aldin Thune}}]]
For bøndene på [[strilelandet]] kom denne skatten på et svært uheldig tidspunkt. De første årene av 1760-tallet var vanskelige på grunn av dårlige avlinger, dårlig fiske og høye kornpriser grunnet krigen i Europa.<ref>Slettebø, s. 47</ref> For mange utgjorde ekstraskatten mer penger enn det de i utgangspunktet betalte i ordinære skatter, og for myndighetene utgjorde skatten store ekstrainntekter. De første årene etter at skatten ble innført, kom det inn om lag 17&nbsp;700 [[riksdaler]] i året i Nordhordland fra ekstraskatten, mens den ordinære skatteinntekten bare var på tilsammen om lag 14&nbsp;000 riksdaler. Ytterligere problemer fikk bøndene i Nordhordland av at de var skattlagt hardere enn bøndene i de andre futedømmene i [[Bjørgvin bispedømme]]. Bare [[Sunnfjord]] og [[Sunnmøre]] hadde et skattenivå som lå opp mot nivået i Nordhordland. Grunnen til det høye skattenivået i Nordhordland var at dette området lå nærmest Bergen og dermed lettest kunne få avsetning på varene sine. Men resultatet av det høye skattenivået var at Nordhordland var det fattigste av alle futedømmene på [[Vestlandet]].<ref>Koht, s. 291-292</ref> 

Mange bønder i områdene rundt Bergen hadde problemer med å betale ekstraskatten. Ansvaret for innkrevingen lå hos lensmennene, og de gikk ofte hardt til verks med utpantninger hos de som ikke kunne – eller ikke ville – betale. Enkelte lensmenn og innkrevere lot folk få beholde det de trengte for å overleve, men registrerte gjenstandene som pantsatte. Andre beslagla gjenstandene, til tross for at en [[kongelig resolusjon]] som bøndene fikk opplest på [[Bygdeting|sommertingene]] i 1764 sa at de som ikke kunne betale skulle få beholde livsnødvendige gjenstander.<ref>Myking, s. 251</ref><ref name="fireåtte">Slettebø, s. 48</ref> Lensmennenes strenge praksis førte til sinne på bygdene rundt Bergen.

I begynnelsen av 1764 begynte det å komme protester mot skatten fra Norge til [[København]]. En gruppe bønder reiste fra [[Ryfylke]] for å klage, og i [[Gudbrandsdalen]] ble det gjort forsøk på å samle penger til en tilsvarende reise.<ref name="toåtteni">Koht, s. 289</ref> I februar henvendte bønder fra bergensområdet seg til [[sorenskriver]] [[Johan Garmann (1717-1768)|Johan Garmann]] for å be ham forfatte en klage på deres vegne. Klagen ble formidlet til København av von Cicignon.<ref>Myking, s. 252</ref><ref name="seksju">Døssland, s. 166-167</ref>

I tillegg til at bøndene hadde problemer med å betale skatten og var sinte over den strenge innkrevingen, mistenkte de [[embetsmann|embetsmennene]] for å ta mer penger enn de skulle og stikke i egen lomme. Dette kom blant annet av at bøndene fikk tak i ulike forordninger som var sendt ut om ekstraskatten, samt at de ikke kunne forstå at kongen hadde hjerte til å pålegge dem en så tung skattebyrde. Det fantes forfalskninger, men bøndene misforsto også ekte forordninger. Tidlig i 1765 fant en tjenestejente på prestegården på [[Haus]] på [[Osterøy]] første side av forordningen av 7. februar 1764. På arket stod det at man var fritatt for skatt for hjemmeboende barn og tjenestefolk. Dette gjorde bøndene sikre på at de ble lurt til å betale mer skatt enn de skulle, men hadde de hatt tilgang til resten av forordningen, ville de oppdaget at dette kun gjaldt barn under seksten år. Det hjalp heller ikke på mistroen at futen i Nordhordland ved flere anledninger nektet bøndene tilgang til originaldokumentene.<ref>Døssland, s. 169</ref><ref>Slettebø, s. 49</ref><ref name="tofemto">Myking, s. 252-253</ref>

Forordningen som man fant deler av på Haus, var den første av de mange forordningene som skapte ytterligere forvirring og mistro rundt den allerede upopulære og tilsynelatende tilfeldige skatten. Forordningen fra februar 1764 var ment å lette skattetrykket for bøndene, men den gjorde dem i stedet mer mistroiske ovenfor innkrevingen, siden det var uklart for dem hvem skatteletten gjaldt for. I løpet av sommeren dette året kom det flere innbyrdes motstridende endringer, noe som førte til enda større mistro.<ref name="fireåtte"/> Heller ikke for embetsmennene var stadig nye og endrede forordninger utover høsten lette å forholde seg til. De var til dels selvmotsigende, uklare og umulige å gjennomføre, slik at heller ikke embetsmennene kunne forklare de nye bestemmelsene.<ref name="enseksåtte"/><ref name="tofemto"/>

Ettersom stadig flere bønder hadde problemer med å betale skatten, var misfornøyde, mistrodde innkreverne og misforstod hva som faktisk skulle betales, fikk [[fut]]en i Nordhordland tillatelse fra stiftsamtmannen til å bruke militærmakt til å kreve inn skatten.<ref name="enseksåtte"/> Dette forverret situasjonen, da de militære gikk heller skånselløst fram og viste liten forståelse for bøndenes situasjon. I tillegg krevde de inn høye og ulovlige eksekusjonsgebyr. Bøndene som ønsket å betale direkte til futen for å unngå militær innkreving, fikk ikke lov til dette, siden futen ikke ville at de militære skulle reise rundt uten å gjøre nytte for seg.<ref>Koht, s. 293-294</ref><ref name="femnull">Slettebø, s. 50</ref>

===Hendelsen 1. mars 1765===
[[Fil:Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee - no-nb digibok 2007092512003-115.jpg|thumb|Soldater fra 1. Bergenhusregiment. Tegningen er fra en bok som kom ut i 1763, ett år før strilekrigen.]]
Spenningen blant bøndene var økende, og på ettervinteren 1765 sirkulerte det flygeblader på bygdene med oppfordring til alle som hadde anledning om å stille i Bergen 1. mars 1765. En gruppe på mellom 200 og 300 mann<ref name="tofemtre">Myking, s. 253</ref> fra de fleste [[skipreide]]ne i området samlet seg denne dagen i byen for å klage til stiftsamtmannen og få endelig klarhet i innkrevingsreglene. Hvem som stod bak flygebladsaksjonen ble aldri klartlagt.<ref>Koht, s. 294</ref>

Til tross for bøndenes store mistillit til embetsmennene, stolte de på sorenskriver Garmann og fikk ham til å formulere et klagebrev til stiftsamtmann Ulrik von Cicignon. Deretter gikk bøndene til stiftsamtmannens bolig i [[Hagerupgården]], der han møtte dem på trappen, tok imot brevet og lovte at de skulle få svar i løpet av seks til syv uker.<ref name="tofemtre"/> I tillegg til å levere den skriftlige klagen, krevde bøndene å få se den antatte forordningen som de mente slo fast at de ikke trengte å betale ekstraskatten. Da von Cicignon hevdet at han ikke hadde en slik forordning, nektet bøndene å forlate området. En undersøkelseskommisjon som ble nedsatt etter hendelsene i april, anslo at det på dette tidspunktet var samlet 200–300 bønder utenfor stiftsamtmannens hus, i tillegg til «Byens Pøbel»<ref name="femnull"/>

Forsamlingen av bønder ble oppløst da mellom 12 og 16 soldater angrep dem med [[gevær]]er med [[Bajonett (våpen)|bajonett]] påmontert. En mann ble hogd i hodet og måtte bæres vekk, mens flere andre fikk lettere skader.<ref>Slettebø, s. 50-51</ref><ref>Koht, s. 294-295</ref>

Hva som forårsaket at det kom til vold, finnes det to ulike forklaringer på. Soldatene ble ledet av en [[oberstløytnant]] Dietrichson, som i ettertid hevdet at han tilfeldigvis hadde gått forbi folkemengden som var samlet utenfor stiftamtmannens hus. Han gikk derfor til stiftsamtmannen og tilbød hjelp. Von Cicignon gikk da ut og snakket til bøndene, «dels i Kjærlighed og [...] deels paa en skarp og truende Maade». Bøndene skal etter dette ha oppført seg respektløst og nektet ham å komme inn i huset igjen. En av dem skal også ha holdt i klærne hans for å hindre ham å gå inn, og von Cicignon tok tak i mannens hår for å slippe løs. Dietrichson spurte så igjen om von Cicignon ville ha hjelp, noe han da sa ja til, og oberstløytnanten hentet en underoffiser og mellom tolv og seksten mann og forsøkte å spre folkemengden. Mengden ble stående, og Dietrichson trakk [[kårde]]n «ved hvilken Leilighed det kan være skeet, at en eller anden av Bønderne eller Byens Pøbel kan være bleven blesseret af Oberstlieutenanten eller Vagten».<ref>Slettebø, s 51</ref>

Bøndene fremstilte hendelsen annerledes. For undersøkelseskommisjonen forklarte Halvor Sørensen Store Midttun fra Skjold, mannen som fikk de største skadene, at de hadde snakket med stiftsamtmannen og fått beskjed om at de skulle få en rettferdig behandling av klagen og at de kunne gå sin vei. Folk hadde likevel blitt værende, men bare for å snakke med hverandre. Mens de stod slik og snakket sammen kom soldatene og angrep dem. Sørensen stod ved porten og ble hugget i hodet av Dietrichson, slik at han besvimte og måtte bæres vekk. Andre sa de var utenfor portene ved bygningen da de ble angrepet av soldater.<ref>Slettebø, s. 51-52</ref>{{#tag:ref|Senere fremstillinger har lagt ulik vekt på de to forklaringene av hva som skjedde. John Ragnar Myking (s. 253) og Halvdan Koht (s. 294-295) synes å mene at angrepet fra soldatene var mer eller mindre uprovosert, mens Atle Døssland (s. 166) og forfatterne av ''Bergen byleksikon''<ref name="by">[http://www.bergenbyarkiv.no/bergenbyleksikon/arkiv/1427229 Strilekrigen] - Oppslag i ''Bergen byleksikon''. Lest 2. november 2014</ref> synes å mene at soldatene handlet etter provokasjon fra folkemengden.|group=n}} 

Etter tumultene snakket sorenskriver Garmann med von Cicignon. Garmann klarte så å samle bøndene hjemme hos seg. Han fortalte dem at han hadde snakket med stiftsamtmannen og bedt ham stanse militær innkreving fram til bøndene hadde fått svar på brevet sitt, og at de militære derfor var kalt tilbake. Bøndene kunne derfor reise hjem og vente på svaret fra kongen.<ref name="seksju"/><ref>Myking, s. 253-254</ref> Dagen etter fikk futen, Oluf Bildsøe, ordre fra stiftsamtmannen om å stoppe all innkreving inntil videre, og 8. mars fikk han i tillegg ordre om å stoppe innkreving av ordinære skatter fram til sommertingene var ferdige i slutten av april.

Stiftsamtmannen hadde presisert at om ikke skattene ble betalt innen sommertinget var avsluttet, ville innkrevingen starte igjen, og 19. mars sendte Bildsøe ut en ordre til lensmennene der han gjorde det klart hva stiftsamtmannen hadde sagt om den skatten som inntil da ikke var innkrevd. Samtidig rettferdiggjorde han bruken av militære styrker til å kreve inn skatten. Bygdefolket var bare blitt lovet en midlertidig stopp i innkrevingen, men oppfattet likevel Bildsøes brev som et løftebrudd, og en gruppe på 12–16 mann fra fire ulike skipreider dro derfor tilbake til sorenskriver Garmann med ønske om å klage til København. Denne gangen ville de sende en representant til hovedstaden og ønsket at Garmann vitnet om det som skjedde i området rundt Bergen. Han rådet dem derimot til å vente med å gå videre til de fikk svaret på den første klagen, noe utsendingene respekterte.<ref>Slettebø, s. 54</ref><ref name="tofemfire">Myking, s. 254</ref>