Redigerer Stridsvogn med ljå (avsnitt)

== Historie ==
Stridsvogner med ljåer var en modifisert stridsvogn. Knivbladene strakte seg ut på rundt 1 meter på begge sider av hjulene. Den greske hærføreren [[Xenofon]] (430−354 f.Kr.), som var vitne til [[slaget ved Kunaxa]], fortalte om dem: «Disse hadde tynne ljåblader som strakte seg ut i vinkle fra akslene og dessuten ut under førerens sete, vendt mot bakken.» Xenofon tilskrev denne nyvinningen til den første persiske konge, [[Kyros den yngre]] (død 401 f.Kr.),<ref>Nefiodkin, Alexander K. (2004): «On the Origin of the Scythed Chariots», s. 369−371</ref> skjønt moderne historikere har bestridt dette, og mener de ble innført ved et senere tidspunkt, under [[perserkrigene]] mellom 467 og 458 f.Kr., som svar på persernes erfaring i å bekjempe tungt gresk infanteri.<ref> Nefiodkin, Alexander K. (2004): «On the Origin of the Scythed Chariots», s. 371−378</ref>

Stridsvognen ble trukket av fire hester og bemannet av opp til tre mann, en fører og to krigere. Teoretisk ville stridsvognen pløye gjennom [[infanteri]]ets linjer og kutte de kjempende i to, eller i det minste skape åpninger i linjene som kunne utnyttes. I praksis var det flere problem med disse stridsvognene. Det var vanskelig å få hestene til å angripe inn i de tette [[falanks]]formasjonene til de [[Antikkens Hellas|greske]]/[[Oldtidens Makedonia|makedonske]] [[hoplitt]]ene (infanteri). I tillegg kunne en disiplinert hær dele seg når stridsvognen ankom og så slutte seg sammen når den hadde passert, og på denne måten slippe stridsvognen gjennom uten at den anrettet vesentlig skade. For det tredje hadde stridsvognen begrensede militære muligheter. De var kun et offensivt våpen og var best mot infanteri i åpne angrep hvor stridsvognene hadde plass til å manøvrere.

Til tross for begrensningene ble stridsvogner med ljå brukt med noe suksess av perserne, kongedømmene i den hellenske perioden og senere [[Romerriket]].

Sent i den imperiets periode eksperimenterte [[romere|romerne]] med en uvanlig variant som brukte lanser i [[katafrakt]]-stil som ble montert på en eller flere av hestene som trakk stridsvognen for å øke effekten i angrepet. Enheten ble ikke brukt lenge, noe som antyder at ideen ikke var særlig effektiv.