Redigerer Straffeloven av 1842 (avsnitt)

==Historie==
[[Fil:Christian_Magnus_Falsen_EM.01457_crop.jpg|thumb|[[Christian Magnus Falsen]] foreslo for Riksforsamlingen i 1814 at det skulle utarbeides en ny lovbok for Norge.<ref>Aubert (1877), s. 237.</ref> Senere ble han som høyesterettsjustitiarius medlem av straffelovskommisjonen av 1828, men døde allerede i 1830]]
===Forhistorie===
Da Norge forlot unionen med Danmark i 1814 gjaldt fortsatt strafferettsbestemmelsene i [[Christian Vs norske lov]] av 1688, som for mange forbrytelser ga svært strenge straffer som [[dødsstraff]], [[lemlestelse]], [[pisking]] og [[brennmerking]]. Disse bestemmelsene ble riktignok til en viss grad mildnet ved kongelige forordninger utstedt i perioden 1688–1814.

Etter forslag av [[Christian Magnus Falsen]] hadde [[Grunnloven]] av 1814 bestemt at «en ny almindelig civil og kriminel Lovbog skal foranstaltes udgivet paa første, eller om det ikke er muligt, paa andet ordentlige Storthing« (§ 99 i Grunnloven av 17. mai, § 94 i Grunnloven av 4. november). [[Ludvig Aubert]] mener beslutningen neppe var grundig forberedt, men skyldtes en «ubestemt følelse» av at mange av lovene fra enevoldstiden ikke kunne brukes under den nye forfatningen, samt påvirkning av 1700-tallets [[naturrett]]sfilosofi, som hadde gitt seg utslag i nye lovbøker i mange europeiske stater (for eksempel Frankrikes ''[[Code civil]]'' av 1804).<ref>Aubert (1877), s. 238–39.</ref> I virkeligheten var det bare bestemmelsen om en ny kriminell lovbok som noensinne ble ført ut i livet.

28. oktober 1815 vedtok [[Stortinget i 1815|Stortinget]] en lov som mildnet de gamle straffebestemmelsene, ved at brennemerking samt alle pinsels- og lemlestelsesstraffer i forbindelse med dødsstraff ble avskaffet. Dødsstraffer skulle utelukkende fullbyrdes ved [[halshugning]], og alle lemlestelsesstraffer ble ombyttet med fengselsstraffer.<ref>Skeie (1937), s. 185–186.</ref>

I praksis varte det lenge før grunnlovsbestemmelsen om en ny lovbok ble tatt til følge. Stortinget i 1818 tok opp planen om en ny kriminallovbok, og utnevnte statsråd [[Christian Krohg (politiker)|Christian Krohg]] til å utarbeide lovboken. Krogh fikk imidlertid ikke utrettet noe før sin død i 1828, slik at arbeidet måtte begynne på nytt fra grunnen av. Stortinget i 1828 nedsatte en kommisjon med tre oppgaver, nemlig å skrive utkast til en kriminallov, til en lov om politiovertredelser og en lov om rettergangsmåten i straffesaker. Kommisjonen besto av

[[Fil:Anselm_von_Feuerbach.jpg|thumb|[[Anselm von Feuerbach]]s bayerske straffelov (1813) var ett av forbildene for den norske straffeloven.]]
* høyesterettsjustitiarius [[Christian Magnus Falsen]]
* overrettsjustitiarius [[Jens Christian Berg]]
* sorenskriver [[Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne den eldre|Bredo Morgenstierne]]
* statstråd [[Jørgen Herman Vogt]]

Falsen døde i 1830, Morgenstierne i 1835 og Berg gikk ut av kommisjonen i 1835. I stedet for disse tre ble høyesterettsassessor [[Johan Henrik Rye|J. H. Rye]] utnevnt i 1835. Året etter gikk Vogt tilbake til statstrådet, og ble etterfulgt av ekspedisjonssekretær [[Carl Arntzen|C. Arntzen]] fra 1837.

===Vedtakelse og revisjon===
Kommisjonen la fram utkast til ny kriminallov i 1835, men oppfylte aldri resten av mandatet. I stor grad ble dette utkastet fulgt i den endelige loven av 1842. Det nye straffelovsutkastet bygget i stor grad på den [[Kongeriket Hannover|hannoverske]] straffeloven av 1840, som var påvirket av juristen [[Anton Bauer]]. Denne loven var igjen utarbeidet etter forbilde av [[Anselm von Feuerbach]]s [[Kongeriket Bayern|bayerske]] straffelov av 1813. Ved siden av finnes det også spor av påvirkning fra den franske ''[[Code pénal]]''.<ref>Hagerup (1911), s. 66.</ref>

Lovutkastet ble forelagt Stortinget i 1839. Stortinget endret så lite som mulig i utkastet, i frykt for at loven ikke ville få kongelig sanksjon. Spørsmålet om [[trykkefrihet]] vakte likevel politisk uenighet. Lovutkastet foreslo at boktrykkeren skulle kunne dras til ansvar for et utgitt skrift dersom forfatteren ikke kunne finnes. Dette kunne ikke [[bondeopposisjon]]en på Stortinget godta. Sammen med 9 embetsmenn som stemte med opposisjonen sørget de for at bestemmelsen ble endret og senere strøket.<ref>Bergsgård (1932), s. 282.</ref> Ellers var det først og fremst de juridiske embetsmennene sammen med kaptein [[Herman Foss|Foss]] og [[Ludvig Kristensen Daa]] som deltok i stortingsdebatten om loven. Men [[Ole Gabriel Ueland]]s innlegg fra debatten i 1842 viser at bondeopposisjonens fører var tilhenger av strenge straffer og gjerne skulle sett enda strengere straffer for religionskrenkelser.<ref>Bergsgård (1932), s. 283–284.</ref>

Etter vedtakelsen i Stortinget i 1839 ble straffeloven nektet sanksjon av kong [[Carl Johan]], men kom opp igjen på Stortinget i 1842 med den samme endringen i trykkefrihetsspørsmålet som var foreslått i 1839. Etter å ha blitt vedtatt igjen fikk loven kongelig sanksjon 20. august samme år.

Over tid ble noen av straffesatsene i loven funnet uforholdsmessig strenge. Dette ble rettet på ved lover av 1866 og 1874, der den første særlig mildnet straffesatsene for gjentatt [[tyveri]], mens den andre reviderte samtlige straffesatser.

===Erstattet av straffeloven av 1902===
[[Fil:BernhardGetz1896.jpg|thumb|[[Bernhard Getz]] var hovedmannen bak reformen av strafferetten på 1890- og 1900-tallet]]
[[Francis Hagerup]] mener loven hadde et «stærkt doktrinært præg» med kunstige og innviklede begrepsbestemmelser, noe som gjorde loven uskikket til å behandles av [[lekdommer]]e og dermed uhensiktsmessig ved innføringen av [[jury]] på 1880-tallet.<ref>Hagerup (1911), s. 66.</ref> Det ble derfor funnet nødvendig å utarbeide en ny straffelov. I 1885 ble det nedsatt en kommisjon under ledelse av [[Bernhard Getz]], som skulle utarbeide forslag til ny lov. Mens komiteen fortsatt var i arbeid trådte den nye [[straffeprosessloven|straffeprosesslov]] i kraft i 1890. For å tilpasse den gamle straffeloven til den nye straffeprosessen ble det i 1889 og 1890 vedtatt lover som reviderte den gamle straffeloven på de punktene som skapte vanskeligheter for jurybehandlingen, særlig spørsmål om [[ærekrenkelse]]r og formuesinngrep.

I 1890-årene og de første årene av 1900-tallet ble det vedtatt en rekke lover som gjorde endringer i straffelovsbestemmelsene, etter forslag av straffelovkomiteen under Bernhard Getz. I 1902 ble så den nye straffeloven ([[Almindelig borgerlig Straffelov]]) vedtatt, som avløste straffeloven av 1842. Den trådte i kraft 1. januar 1905.