Redigerer Stormannsmøtet på Eidsvoll (avsnitt)

==Bakgrunnen i Napoleonskrigene==
I [[1808]] stod Danmark-Norge alene som [[Napoleon]]s allierte i [[Europa]], i krig med [[England]], [[Sverige]] og [[Russland]], og uten en egen marine. Det danske hovedmålet var å unngå fransk anneksjon men samtidig beholde Norge og balansere handels- og skipsfartsinteressene mellom kontinentet og sjømakten England. Nordmennenes oppslutning svingte sterkt med tilgangen på [[korn]], under periodene med [[blokade]] og hungersnød blusset Englands- og Sverige-sympatiene opp. Foregangsmannen for kornforsyninger og union med Sverige ble fra [[1809]] diplomatsønnen og grevearvingen [[Hermann Wedel Jarlsberg]], som arbeidet for dette mens han var en del av [[regjeringskommisjonen]]. Etter starten av felttoget mot Russland i [[1812]] blusset den norske hungersnøden opp igjen, og de pro-svenske holdningene ble sterkere. Norges rikeste og mest innflytelsesrike mann, [[Carsten Anker]], skrev den 30. april 1813 til sin nære venn fra københavntiden, prins Christian Fredrik, at han var sin konge tro, men at Wedelkretsens unionsplaner måtte tas på alvor:

''«Fravinder man Ham Norge, ..., da kom for Guds skyld herop og red os fra Sverige, kom op med Deres fædrenearv, da kan Norge blive uafhængigt, indtil stormen er ovre og Norge igjen kan forenes med Danmark.»''<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 300.</ref>

Utover høsten snudde stemningen seg til dansk fordel - den norske kornhøsten ble meget god og hungersnøden avtok{{tr}}. Etter Napoleons tap i Russland i desember framførte Sverige og England et krav overfor Danmark om å avstå Norge. Frederik VI avviste kravet, og britene svarte med å underskrive en traktat i Stockholm 3. mars 1813, hvor de formelt støttet Sveriges krav på Norge.
<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=1 Stortinget og unionen med Sverige, Sveriges planer om union med Norge] {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=1 |date=20120302003343 }}  - ''Stortinget''.</ref>
Etter mislykkede fredshenvendelser våren [[1813]] overfor England ble danskekongens hovedstrategi da å sende sin fetter prins Christian Frederik til Norge i mai for - i tråd med Carsten Ankers bønn - å forhindre Norges innlemmelse i Sverige. Den nye stattholderen la straks ut på reiser i hele landet for å bekrefte bøndenes motstand mot svenskene, og bryte ned borgerskapets britisk- eller svenskvennlige tendenser.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Reiser-og-propaganda/En-reisende-stattholder På vei mot 1814, En reisende stattholder] - ''Arkivverket'', 11. juli 2013.</ref>
Et viktig strategisk trekk ble å privatisere den statlige kornforsyningen, sette prisdannelsen fri og la kjøpmennene bruke all sin energi i kampen mot hungersnøden - noe som styrket stattholderens posisjon både i handelsborgerskapet og blant sultende bønder.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Kornforsyningen/Tiltak På vei mot 1814, Kornfyrsiningen, Tiltak] - ''Arkivverket'' 11. juli 2013.</ref><ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens forlag, København 1987, side 302-303.</ref>
Stattholderens proklamasjoner oppildnet til fedrelandssinn og forsvar av Norge, og ble lest opp i kirkene over hele landet, eller trykket i den nyetablerte avisen ''Tiden''.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Reiser-og-propaganda/Prekestolen-og-trykkpressen På vei mot 1814, Prekestolen og trykkpressen] - ''Arkivverket'', 11. juli 2013.</ref>

Etter [[Folkeslaget ved Leipzig|Napoleons tap ved Leipzig]] gikk stormaktene straks i gang med å drøfte Danmark-Norges framtid. Her stod Russland og Sverige sammen bak kravet om dansk avståelse av Norge, og Karl Johan hadde ved to anledninger under krigføringen fått presset fram konkrete britiske støtteerklæringer. Den danske kongen satte sin lit til støtte fra [[Østerrike]] om å redde dobbeltmonarkiet, og til britenes gode forbindelser med det norske handelsborgerskapet. I Norge tok Christian Frederik initiativ til dannelse av en ''[[de facto]]'' norsk [[sentralbank]] med rett til utstedelse av norske sedler. Han visste at det ledende norske borgerskap ønsket forening enten politisk med England eller statsmessig med Sverige, mens bøndene var mer kongetro. Kombinasjonen av en god kornhøst 1813 og Christian Frederiks sjarmoffensiv overfor nordmennene, svekket svenskenes stilling i Norge og ga danskekongen gode kort på hånden. Den 22. desember fikk Christian Frederik melding fra Danmark om at en fredsslutning nærmet seg, og sikret seg støtte til opprør mot svensk innlemmelse fra embetsmennene særlig i Trøndelag og nordover, og fornyet tillit ved [[bankmøtet]] i Christiania 5. januar. Stattholderen kunne allerede 26. desember informere kongen om opprørsviljen mot 'at blive svensk', og gjentok sitt forslag fra en måned i forveien om å stille seg i spissen for at Norge under stattholderens ledelse offisielt skulle løsrive seg fra Danmark før slaget var tapt. Kommunikasjonen rakk likevel ikke å forskyve danskekongens overgivelse av Norge gjennom [[Kielfreden]] 14. januar 1814.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 304.</ref>

Historikeren [[Knut Mykland]] har vist hvordan danskekongen personlig oppmuntret og støttet den norske selvstendighetslinjen etter nederlaget ved Leipzig, for å hindre dannelsen av en meget sterk, svensk-norsk stat. Frederik VI drev et dobbeltspill gjennom å avstå Norge til Sverige, men samtidig aktivt støtte opp om nordmennenes motstand mot en slik forening.<ref>Knut Mykland, ''Omkring 1814 - En antologi'', 1967.</ref> 
Christian Frederiks norske oppstand i 1814 ble møtt med sterk begeistring også i Danmark, hvor man så en liten mulighet for igjen å forene de to riker under en felles, dansk kongeslekt.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 311.</ref>