Redigerer Stolt Anne (avsnitt)

==Bakgrunn==
Hovedpersonen i visen, Anne Clausdatter, hadde omfattende næringsinteresser i [[Telemark]], drev [[Ulefos Brug]], hadde store eiendommer og kjøpte store mengder tømmer. Hun har blitt beskrevet som velvillig og rimelig overfor bøndene i Telemark, noe som skal ha gjort henne folkekjær. Anne datter av [[lagmann]]en [[Claus Andersen]] i Skien og gift med [[general]] [[Johan Arnold]], som var mye fraværende på grunn av sin tjeneste i militæret.

Visens forfatter [[Hans Povelsson Paus]] var [[sogneprest]] i [[Kviteseid]], og var sønnesønn av [[Peder Povelsson Paus]] som kom fra [[Oslo]] til [[Øvre Telemark]] som prest rundt 1618. I nærmere to århundrer var familien Øvre Telemarks ledende embetsmannsslekt, og Hans Paus tilhørte en generasjon som til tross for sin tilhørighet i embetsmannseliten var født i Øvre Telemark og godt kjent med bondekulturen der. Visen er den første som ble skrevet på telemål ([[dialekt]] i Telemark). Hans Paus var gift med Anne Clausdatters kusine Susanne og var selv Annes firmenning; både Anne og Susanne var barnebarn av Borgestads første private eiere [[Christen Andersen]] og [[Anne Gundersdatter]], mens både Hans, Anne og Susanne stammet fra [[Jørgen von Ansbach]]. Anne gav Hans en landeiendom, øya Bukkøy på 400 mål i [[Kviteseidvannet]] like utenfor prestegården [[Kviteseid gård]], i «bragelønn». Hans Paus var selv en energisk forretningsmann som kombinerte embedet med utstrakt tømmerhandel, særlig gjennom en rovdrift på prestegårdens skoger fra 1690-årene, og kjøpte en rekke eiendommer. Det kan godt tenkes at han selv solgte tømmer til Anne Clausdatter, og at han skrev visen en gang rundt 1700 for å hylle en viktig forretningsforbindelse som han også var i familie med.

Et maleri av Anne henger på [[Borgestad gård]], mens malerier av Hans og Susanne i dag er på [[Ask gods]].

Visen ble kjent over store deler av Telemark og ble sunget som folkevise. [[Folkeminne]]samleren [[Magnus Brostrup Landstad]] tok med 12 vers av visen i samlingen ''[[Norske Folkeviser]]'' fra 1853.