Redigerer Stillehavskrigen (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Fil:Wuhan german divs.jpg|left|thumb|Tysktrente kinesiske soldater ved [[slaget om Wuhan]]]]
{{Kampanjeboks den andre kinesisk-japanske krig}}
{{Kampanjeboks stillehavskampanjen}}
{{Japans historie}}
I siste halvdel av det [[19. århundre]] utviklet Japan seg fra å være en [[føydalisme|føydal]]stat til en industrialisert nasjon på linje med [[Europa]] og [[Nord-Amerika]]. Under [[første verdenskrig]] allierte Japan seg med den seirende [[Trippelententen]]. Som belønning fikk Japan de tidligere [[Tyskland|tyske]] besittelsene i [[Kina]] og Stillehavet. Det store [[børskrakket i 1929]] skjøv Japan inn i en dyp økonomisk og politisk krise. Resultatet ble at de økonomisk motiverte politikerne ble skjøvet til side og erstattet med militante nasjonalister.

I [[1931]] okkuperte Japan [[Mandsjuria]] og opprettet [[lydrike]]t [[Mandsjukuo]]. [[Folkeforbundet]] nektet å anerkjenne denne nye staten og Japan meldte seg ut i [[1933]]. Samtidig hadde [[Adolf Hitler]] kommet til makten i Tyskland. Med Tysklands nye ekspansjonspolitikk som forbilde begynte Japans ledere å legge planer for å kaste de europeiske kolonimaktene ut og etablere Japan som den ledende stormakt i Øst-Asia og Stillehavet.

Det første skrittet var å oppnå herredømme over Kina, som ble invadert i [[1937]]. Den [[andre kinesisk-japanske krig]] kan derfor betraktes som Stillehavskrigens egentlige begynnelse. Kina var på denne tiden herjet av borgerkrig, men de to hovedrivalene, [[Chiang Kai-shek]] og [[Mao Zedong]], inngikk en avtale om våpenhvile. I begynnelsen vant Japan en rekke seire og erobret store deler av Nord-Kina, inkludert [[Beijing]]. I disse kampene led Kina store tap og de kinesiske generalene besluttet derfor å unngå større slag og benytte den [[brente jords taktikk]]. Som et resultat ble den japanske framrykkingen bremset ned til sneglefart samtidig som hæren trengte stadig større forsterkninger. For å kunne produsere den nødvendige mengden krigsmateriell var den japanske industrien avhengig av råvareimport fra de vestlige kolonimaktene. Kina hadde også problemer med å skaffe forsyninger, men mottok støtte fra utlandet, blant annet Tyskland og [[Sovjetunionen]].

Krigsutbruddet i vest i [[1939]] betydde at Japan ikke lenger kunne forvente å importere de nødvendige mengdene med råstoff fra vesten. På sikt ville dette bety at erobringene i Kina måtte oppgis. Etter Tysklands knusende seire våren [[1940]] lå [[Frankrike]] og [[Nederland]] med brukket rygg og et isolert [[Storbritannia]] så ut til kunne falle når som helst. Dermed lå mulighet åpen for japansk hegemoni i Asia. Samtidig som krigsplanleggingen begynte, økte Japan det diplomatiske presset. [[27. september]] inngikk Japan [[Tripartite-pakten]] med Tyskland og Italia. [[24. juli]] [[1941]] ga [[Vichy-regjeringen]] i Frankrike Japan tillatelse til å bruke baser i [[Fransk Indokina]]. Som svar på den aggressive japanske politikken besluttet [[USA]]s president [[Franklin D. Roosevelt]] å starte en [[handelsblokade]] mot Japan. Storbritannia og Nederland sluttet seg også til denne blokaden.  Japanerne kalte den «ABCD-omringningen av Japan» ([[ABCD-statene|ABCD = America, Britain, China and Dutch]]).

De japanske oljelagrene ville ta slutt mot slutten av [[desember]], mens de 11 [[divisjon (forband)|divisjonene]] (av 46) som kunne avses fra Kina ikke ville være klare før [[november]]. Et angrep måtte altså finne sted i løpet av denne perioden. En invasjon av det amerikanske fastlandet ville være dømt til å mislykkes. Strategien ble derfor med ett stort overraskelsesangrep å sikre seg de nødvendige ressursene. Håpet var at den amerikanske befolkningen skulle bli krigstrett og forlange fred. Hovedmålet var å sikre seg [[Nederlandsk Østindia]] og de store oljekildene som var der. Siden Storbritannia og USA neppe ville godta en slik okkupasjon, måtte også [[Britisk Malaya]] og  amerikansk-kontrollerte [[Filippinene]] erobres.  I den amerikanske generalstaben hadde man på [[1920-tallet]] utarbeidet en plan for en eventuell krig mot Japan – [[Krigsplan Oransje]]. Ifølge denne planen skulle den amerikanske stillehavsflåten, som i fredstid var oppankret i [[Pearl Harbor]] på [[Hawaii]], seile vestover til Filippinene via flåtebaser på [[Wake Island]] og [[Guam]] for så å innlede en flåteblokade av Japan. I tillegg til å erobre Wake og Guam ble det besluttet å angripe Pearl Harbor med [[hangarskip]]. [[26. november]] begynte den japanske hangarskip-flåten sin strengt hemmelige ferd østover.