Redigerer Stendhal (avsnitt)

== Liv og virke ==
[[Fil:Anonimo Chérubin Beyle.jpg|thumb|left|150px|Anonymt portrett av Stendhals far, Chérubin Beyle.]]
Beyles barndom og ungdom er skildret i det [[selvbiografi]]ske verket ''Vie de Henry Brulard''. Han ble født i [[Grenoble]] i [[Isère]] som sønn av [[advokat]]en Joseph Chérubin Beyle og Henriette (født Gagnon). I 1790 døde moren, og hun ble dypt savnet av den unge Beyle. Sin «fantasiløse» far hadde han derimot et kjølig forhold til. Marie-Henri hadde to yngre søstre; den eldste, Pauline, hadde han et nært forhold til, og senere opprettholdt en jevnlig brevveksling med gjennom det første tiåret av 1800-tallet. Han tilbrakte de lykkeligste årene i livet ved familiens landsted i [[Claix (Isère)|Claix]], i nærhetene av Grenoble.

Som gutt var han 7. juni 1788 vitne til «[[Taksteinsdagen|la Journée des tuiles]]» i Grenoble, da byens befolkning kastet takstein på soldatene til [[Ludvig XVI av Frankrike|kong Ludvig]]. Dette var en av de hendelser som ledet fram til [[den franske revolusjon]] i 1789.

Etter revolusjonen levde faren, som var rojalist, et tilbaketrukket liv av frykt for å bli arrestert, selv om [[skrekkveldet]] ikke rammet Grenoble i særlig grad. Faren tilbragte mye tid på landstedet i Claix, og Beyle bodde hos svigerfaren Henri Gagnon når han var i byen. Selv om han var advokat, hadde han [[adel]]ige ambisjoner og ville ikke at sønnen skulle komme inn under dårlig innflytelse. Han og svigerinnen Séraphie nektet derfor den unge Henri å forlate huset på egen hånd og å leke med andre barn. Beyle ble derfor sterkt knyttet til sin bestefar, legen Henri Gagnon. Han fikk privatundervisning i [[latin]] og tegning, og han leste bøker han fant i farens og bestefarens boksamlinger.

[[Fil:Stendhal Le-Rouge.jpg|thumb|Tittelsiden på ''Le Rouge et le Noir'', 1854]]
Da tanten Séraphie døde, fikk Henri Beyle i 1796 lov til å begynne ved skolen ''École centrale'' i Grenoble. Etter hvert ble han lidenskapelig opptatt av [[matematikk]]. Han ville komme seg vekk fra Grenoble ved å komme inn ved ''[[École polytechnique]]'' i Paris. I 1799 fikk han førstepremie i matematikk ved skolen og reiste i oktober samme år til Paris. Her erklærte han imidlertid at han slett ikke ville begynne ved ''École polytechnique''. Militæret og teateret under [[det første franske keiserdømme]] var en åpenbaring for Beyle. Han ble navngitt som revisor med Conseil d'Etat (Statsråd) den 3. august 1810. Gjennom en slektning fikk han i stedet en stilling som ''sous-lieutenant'' ved 6. dragonregiment i den franske hæren, og han deltok under [[Napoleonskrigene]]s felttog i Italia i 1800.

[[Fil:StendhalRedandBlack04.jpg|thumb|left|Henri Dubouchets illustrasjon for ''Rødt og sort'', 1884]]
Han reiste omfattende i Tyskland og var en del av Napoléon Bonapartes hær som [[Napoleons felttog i Russland 1812|invaderte Russland i 1812]].<ref>Talty, Stephan (2009): ''The Illustrious Dead: The Terrifying Story of How Typhus Killed Napoleon's Greatest Army''. Three Rivers Press (CA), ISBN 9780307394057, s. 228. Sitat: «‘We resemble our lackeys,’ wrote the novelist Stendhal, an officer in the commissariat, who was still among the luckiest men on the retreat, having preserved his carriage. ‘We» are far removed from Parisian elegance’.»</ref>

Etter Napoléons fall i 1814 reiste han til Italia og bosatte seg i [[Milano]]. Han fikk en særegen tilknytning til Italia, hvor han tilbrakte det meste av sin karriere og fungerte som fransk [[Konsul (diplomati)|konsul]] i [[Civitavecchia]] og [[Trieste]]. Hans roman ''Kartusianerklosteret i Parma'', skrevet på 52 dager, har handling fra Italia, som han betraktet som et mer oppriktig og lidenskapelig land enn [[restaurasjonen i Frankrike]]. En side i romanen, referering til en figur som begikk selvmord etter å ha blitt bedratt av en lettsindig kvinne, snakker om sin holdninger overfor sin hjemland: «For å gjøre denne handlingen klar for mine franske lesere, må jeg forklare at i Italia, et land meget langt unna oss, er folk fortsatt drevet til desperasjon av kjærlighet.»

Ved siden av mange andre, benyttet Beyle psevdonymet «Stendhal». Forskere mener at han lånte dette ''nom de plume'' fra den tyske byen [[Stendal]], som en hyllest til arkeologen og forfatteren [[Johann Joachim Winckelmann]] (født 1717 i Stendal).

Stendhal var en dandy i Paris, foruten også en notorisk skjørtejeger som var besatt av sine seksuelle erobringer. Hans ektefølte empati for kvinner er åpenbart i hans bøker. Feministen [[Simone de Beauvoir]] skrev rosende om ham i ''[[Det annet kjønn]]'' (1949). En av hans tidligste verker er ''De L'Amour'' (1822) («Om kjærligheten»), en rasjonell analyse av romantisk lidenskap som var basert på hans ikke gjengjeldte kjærlighet for Mathilde, grevinne Dembowska, som han møtte mens han bodde i Milano. Denne fusjonen og spenningen mellom den klarsynte analyse og romantiske følelse er typisk for Stendhals store romaner; han kan bli betraktet som en romantisk realist.

[[Fil:Stendhal tombe cimetiere Montmartre.jpg|thumb|Stendhals grav på Cimetière de Montmartre i Paris.]]
I [[Arild Haaland]]s innledning til den norske oversettelsen av ''Rødt og sort'' ved [[Paul René Gauguin]] omtaler han kontrast mellom lidenskap og kjølig analyse: «... en begavet, ung mann, i ferd med  møte livets søte forvirring... Hjerter skjelver under møtene. Ofte fyller følelsene alt. Dikteren har likevel overblikk. Det yrer av skarpsindige betraktninger. Helten gråter, men forfatteren aldri. Tvert imot. Han leder utviklingen med jernhånd.»<ref>Stendhal (1974): ''Rødt og sort''. Oversatt av Paul René Gauguin. Innledning ved Arild Haaland, s. V.</ref>

Stendhal er realist og [[Romantikken|romantiker]], men ulike de andre romantikerne, tjue år yngre enn ham selv. Han avskyr sentimentale fraser og utflytende poetisering. [[François-René de Chateaubriand|Chateaubriand]]s [[Retorikk|retoriske]] [[prosa]] førte Stendhal over på det motsatte stilideal, til ''[[Code Napoléon]]'', lovverket under Napoléon som trådte i kraft i 1804. Her fant han presisjon og saklighet.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie''. Bind 2, Oslo: Gyldendal, s. 167</ref> Den kjølige og på samme tid følsomme analyse fant sitt uttrykk i ''Rødt og sort''. Han hadde latt seg inspirere fra en rettssak i samtiden, en mordhistorie fra hans hjembygd som vakte stor oppsikt i 1827 og fant sitt uttrykk i romanen om en ung mann som elsker to diametralt forskjellige kvinner, skyter den ene i kirken, og tar imot dødsstraffen for handlingen. Innenfor denne handlingsrammen har Stendhal lagt til en detaljert karakterstudie av en hovedfigur med mange trekk fra seg selv.<ref name="Beyer406">Beyer, Edvard (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 406</ref> Det «røde» er lidenskapen og dens irrasjonalitet som ødelegger fornuften og fører hovedpersonen til skafottet. Det «sorte» er presteveldet som forfatteren avskydde, restaurasjonens [[bigotteri]], hykleri og klassefordommer. Hans [[Realisme (litteratur)|realisme]] er hans beskrivelse av trivielle og motbydelige detaljer, i sitt vitebegjær. «Jeg er sikker på min oppriktighet, min sannhetsdyrkelse,» skrev han i sin selvbiografi.<ref>Breitholtz, Lennart (1979): ''Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie''. Bind 2, Oslo: Gyldendal, s. 168</ref>

Samme år som ''Rødt og sort'' kom ut, falt restaurasjonsmonarkiet. Det var til stor tilfredshet for Stendhal. Det nye styret var dog en skuffelse, men han aksepterte en stilling i diplomatiet. Fra 1831 og fram til sin død var han konsul i Civitavecchia i nærheten av Roma. Det var en posisjon som kjedet ham, lite å gjøre, men ga ham tid til å skrive, samtidig som han bodde i sitt elskede Italia.<ref>Beyer, Edvard (1972): ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 7, Romantikken, Oslo: Cappelen, s. 408-409</ref>

Stendhal led av ulykkelig fysisk skavanker i siste år, mens han fortsatte å skrive en del av sine mest kjente verker. Som han noterte i sin dagbok, tok han jodsalt av [[kalium]] og [[kvikksølv]] mot [[syfilis]], noe han kan ha fått fra en [[Prostitusjon|prostituert]] i Milano. Sykdommen medførte oppsvulmete armhuler, vanskeligheter med å svelge, smerter i innskrumpete testikler, søvnløshet, svimmelhet, ulyder i ørene, pumpende puls, og «skjelving så forferdelig at han knapt kunne holde en gaffel eller en penn.» Faktisk dikterte han ''Kartusianerklosteret i Parma'' i denne ynkverdige tilstanden. Moderne medisin har vist at hans helseproblemer kunne tilskrives mer til hans forsøk på behandling enn til syfilisen i seg selv.<ref>Alter, Robert (1986): [http://books.google.no/books?id=ZOVkcCbcrZ0C&pg=PA53&lpg=PA53&dq=Stendhal+%2B+syphilis&source=bl&ots=tS2FK40N4c&sig=bhwAcBPHK7iWUUAz6Dkwt4fv8fo&hl=no&sa=X&ei=prdyU6bYA-TqywPnnILwBA&ved=0CEwQ6AEwAw#v=onepage&q=Stendhal%20%2B%20syphilis&f=false  ''A Lion for Love: A Critical Biography of Stendhal''], Harvard University Press, s. 53</ref>

Stendhal døde den 23. mars 1842, noen få timer etter at han hadde falt sammen fra slag på gaten i Paris. Han ble gravlagt på [[Cimetière de Montmartre]].